DET ER MANGE som har mye å selge i Tippeligaen denne sesongen, men det er lov til å vente litt før du lar deg rive med. Sesongen tok ikke akkurat av fra Fornebu i seriestarten:

- En kjempekamp, konkluderte riktignok Stabæks superselger Ingebrigt Steen Jensen, men det gjaldt nok helst alt annet enn det laget hans presterte på banen.

Der var det lite annet enn utligningen til 1-1 som minnet om fjorårets gullspill.

BORTSETT FRA den entusiastiske overdrivelsen har Ingebrigt selvsagt rett. For norsk klubbfotball var denne første toppkampen i en stor, spesialbygget fotballhall en stor begivenhet. Stabæk har tatt et langt steg med sporten sin gjennom satsingen på Fornebu, og så får det heller være at ikke selve fotballen hang med denne kvelden.

Det er noen greie grunner for det:

- Vi trenger tid, oppsummerte en for anledningen svært balansert Daniel Nannskog den delen av opplevelsen. Bare noen minutter før hadde han nesten skallet ned LSKs Alhassane Dosso og blitt snytt for straffe da Arild Sundgot stoppet skuddet hans med hånda, men svensken er en kløpper på kjappe stemningsskifter.

De kommer etter hvert på Fornebu også.

FOR NANNSKOG HAR rett. Den fornyete utgaven av Stabæk er for fersk til å være stabilt bra offensivt. Der det fløt ganske ubesværet mot Vålerenga sist søndag fordi laget har et høyere pasningstempo enn de fleste konkurrentene i Tippeligaen, var det mest hakkete nå.

Nannskog selv fant ikke rytmen med Espen Hoff på topp, nyinnkjøpte Daigo Kubayashi ble stasjonær ute på høyrekanten og bakfra kom nesten ingen andre enn venstrebacken Jon Inge Høiland. Lite minnet om gullaget med alle de offensive pasningsalternativene fra sist sesong.

Det rettet seg litt da hjemmelaget endret angrepsoppstilling og presset hakket høyere fra pause, men trykket endte med  mer ballhold enn sjanser siden Kubayashi som makker til Nannskog i midten også er en alt for fersk kombinasjon.

Stabæk har gjort det meste rundt banen for å være klar for et høyere nivå, men har altså ikke rukket å få selve spillet ferdig.

Det er hverken noen krise eller noen overraskelse.

DET ER DET heller ikke å slite mot LSK. Romeriksklubben under Henning Berg kommer til å bli en vrien motstander for mange.
Mye av Stabæks trøbbel var samtidig gjestenes fortjeneste. Før pause jobbet LSK vekk forskjellen i pasningskvalitet, og selv etter utligningen var det kamplyst nok i laget til å rive seg løs fra Stabæks press.

I tillegg hadde LSK banens desidert beste spiller i Bjørn Helge Riise. Bakromsløpene hans er som skapt for landskampspill under Drillo.

NÅ VAR DET neppe som hovedscene for bakromsløp og Drillo-ball at visjonære Ingebrigt Steen Jensen drømte om sin nye stadion. I hans mest pompøse tid  skulle  Stabæk nettopp framstå som et alternativ til akkurat det, men såpass mange kameler er svelget underveis at det såvisst ikke ødelegger den lokale fotballappetitten på denne festkvelden. Fotballen er tilfeldig og selve spillet fra åpningsshowet på Forebu blir fort glemt.

Det som står igjen er dette drømmeprosjektets enestående mulighet til å løfte norsk klubbfotball til et nytt nivå gjennom stabile spilleforhold og et trivelig publikumsrom.

Om litt vil det gi Stabæk både seire og virkelig noe å selge.