— Denne jobben betegnes som en utfordring. Det betyr at den egentlig er litt for vanskelig, sier Trine Eilertsen lattermild.

Hun takket ja til jobben som sjefredaktør i Bergens Tidende på kanskje det mørkeste punktet i avisas historie. 130 ansatte er på vei ut døra. Noen mumler at det er et positivt anslag.

— Nå må jeg venne meg til å stå på allmøter og si at det ser mørkt ut. Jeg vet at noen blir veldig engstelig av det jeg sier.

— Det har de vel all grunn til?

— Det har de. Og det gjør det ikke lettere. Men jeg må gi dem en tro på at jeg gjør alt jeg kan for å løse problemet.

En stund var det bare VG og Dagbladet som så lesertallene rase. Nå har det spredd seg som et utslett. Det kan hende nettet er framtida, men foreløpig tjener ingen nok penger på det. Og da finanskrisene fikk annonsørene til å spare penger, brøt helvete løs. Bergens Tidende, Aftenposten, Dagsavisen. Nå kutter alle med øks.

— Jeg visste det gikk dårlig, men i desember begynte ryktene å gå om at det gikk enda verre enn vi trodde.

— Gikk det ad undas?

— Vi gikk i minus. For første gang opplever vi et reelt fall. Det vi hadde planlagt av nedbemanning og kutt var ikke i nærheten av å dekke det en gang.

  Det er her de fleste ledere hadde rosemalt situasjonen, og snakket om midlertidig nedtur, og at «vi samlet sett aldri har hatt flere lesere». Aviskrisas omfang er først nå begynt å brette seg ut i all sin velde. Noen må betale. Ingen har så langt sagt seg villige til å ta regningen.

— Angret du på at du tok jobben?

— Ikke da. Jeg har angret av og til seinere. Enkelte dager vokser tårnet av oppgaver seg så høyt, og det virker så langt fram til en lysning at jeg lurer på hvordan vi skal greie det. Da spør jeg meg om jeg er den rette til å lede oss igjennom.

— Ja? Er du det?

— He he. Jeg kan ikke akkurat se noen rundt meg som kan gjøre det bedre.

  Dermed kan vi avsløre at hun er bergenser. Med seks år som politisk redaktør i samme avis bak seg, er Eilertsen impregnert som en regnfrakk. Hun er blitt hudflettet, utskjelt og kalt ting vi ikke engang skal forsøke å gjengi på trykk. Kreative omskrivninger av det kvinnelige kjønnsorgan kombinert med politisk grums er en gjenganger.

— Vestlandet, og Bergen særlig, er veldig debattglad.

— Var ikke det en veldig pen måte å si det på?

— Det er ingen vits i å si det diplomatisk. Ingen bergensere forventer det uansett.

— Føler du noen gang at Bergen er en vernet bedrift?

— Bergen er et sosialt eksperiment. Byen er smekkfull av kverulanter. Noen ganger må jeg bare le av det.

— Er det enklere å le av kverulantene utenfor enn de inne i huset?

— Ja.

  Da hun fikk den første redaktørjobben som 33-åring begynte en e-post å sirkulere. Den fastslo at hun med fordel kunne overses, siden hun ikke hadde noe å fare med og var kvotert inn uansett. Mannen bak teksten er for lengst omplassert. Men da hun igjen sto der med blomsterbuketter i desember, dukket grumset opp igjen. Intranettet i avisa ble stengt på grunn av sjikanerende innlegg.

— Det har vært enkelte episoder som sikkert kan betegnes som motstand. Men jeg opplevde derimot overveldende støtte og heiarop da jeg tiltrådte. På et stort mediehus vil det alltid være gnisninger. Forskjellen er at de konfliktene jeg er involvert i, blir omtalt hos konkurrenten, Bergensavisen.

— Hva irriterte dem?

— Da jeg ble politisk redaktør, synes noen, med rette at jeg var ung og uerfaren. Jeg var det. Men om en ung kvinne blir satt inn i en jobb hun ikke har hatt før, blir det kalt kvotering. Hvis en ung mann gjør det samme, blir han kalt et lovende talent.

  Nå har hun nettopp et slikt lovende talent ved sin side. Avisas nye direktør er nykonfirmerte Sondre Gravir (31). Sammen skal de manøvrere ut av krisa. Det er bare ett problem. Ingen vet hvor mediebransjen skal gå herfra. Ingen har svaret. Problemet er helt nytt.

— Er det ikke skremmende å tenke at ingen har svaret?

— Nei. Vi forholder oss til det vi tror vi vet. Setter man seg ned og tenker på hva som finnes bak stjernene, blir man bare svimmel og sprø. Jeg tror det i det hele tatt er ganske paralyserende. Selv om det muligens er et gigantisk selvbedrag, så må jeg tro at avisa vet nok nå til å gjøre noe

— Er det håp for papiravisene?

— Det er jeg helt sikker på. Papiravisas død ble spådd allerede for ti år siden. VG og Dagbladet opplever et voldsomt opplagsfall. Vi mister bare et par prosent lesere i året, men vi har holdt på med det en stund. Nå er det annonsørene som svikter hos oss. Papiravisa har fram til nå vært en genial forretningsmodell.

— Kan vi kalle det en gullgruve?

— Ja. Ved at leserne betaler abonnement, og har sikret oss uavhengighet av annonsørene. Det som er skummelt med framtida og gratis nettaviser, er at det kun er annonsørene som må betale. Da tvinges vi til å orientere oss mer mot annonsørene enn mot leserne. «Alt gratis på nett» er ingen lystig utvikling for dem som er opptatt av redaksjonell utvikling.

— Bør vi heller frykte at journalistikken vil dø?

— Hvis alt blir annonsefinansiert, er det en del journalistikk jeg er bekymret for. Pensjonsreformen, for eksempel. Jeg vet at mange sovner bare de hører ordet. Men en av våre oppgaver er å fortelle om viktige ting som skjer i samfunnet. Papiravisa har noen grep for å fortelle om det på en mer interessant måte. Vi spør ikke om leserne har lyst til å lese om det. Foreløpig er publikum villige til å betale for å la oss gjøre det utvalget for dem.

  Hva vil folk ha? Når Opinion ringer hjem til et representativt utvalg, svarer alle at de vil ha mer utenriks og debatt. De gjentar frasene i middagsbesøk og over dinglende rødvinsglass. Men når det kommer til stykket, er det Britney Spears de leser om.

— Vi spør ikke folk hva de vil ha, men hvordan de vil ha det. Utvalget er til en viss grad bestemt.

— Å bestemme hva folk vil lese, er ikke det å nedvurdere dem?

— Hvis noen spør meg hva jeg vil lese om, klarer jeg å ramse opp fem ting. Etter å ha lest ei avis, har jeg kanskje lest tyve ting. Noen har gjort et utvalg over hva som er viktig, og det er det du betaler penger for hver dag.

Selv synker hun ned i sofaen foran TV?Norge-dokumentarer om døende mødre og flerhodete tvillinger. Hun gjorde ikke engang et forsøk på å gi et mer politisk korrekt svar i tiltredelsesintervjuene. Det er merkelig. Der de fleste ville piffet opp sin egen framtoning med patos og autoritet, er Eilertsen helt?...?vanlig.

— Hadde det ikke vært enklere å svare BBC eller noe?

— Muligens. Men jeg har ikke behov for å kreere et bilde av meg selv utad. Jeg stoler på at jeg er god nok som jeg er. Dessuten har jeg ikke rukket å se et eneste skittprogram siden jul.

I mellomtida er Bergens Tidende på en beinhard slankekur. Smalere avis, mer muskler. Rapportene fra vestfronten tyder på at det så langt fungerer. Skarpere saker, spisse ledere. Debattsidene koker.

— I begynnelsen er det mye oppheiste skuldrer, grubling og famling om hvor man skal. Det tar litt tid før man blir varm i trøya. Heldigvis får jeg ikke lenger angst av å se at det ligger ti sinte e-poster og venter på meg.

— Men du har utviklet telefonskrekk?

— Ringer ukjente nummer utenfor arbeidstid, har jeg høy terskel for å svare. De som ringer klokka syv lørdag morgen, ringer ikke for å være hyggelig. Mange trenger bare å tømme seg. Det er jeg betalt for, men ikke hele døgnet.

  Noen ganger må de tvile. Alle avisredaktørene som sparker av seg skoene om kvelden, gnir seg over panna og lurer på hva de skal svare alle på morgendagens styremøte. Hvor går vi? Hva skal vi? Ingen som vet, ingen som vet.

— Fordelen med de såkalt utfordrende jobbene, er at de i alle fall ikke blir kjedelige. I løpet av et år som leder lærer du mer om deg selv enn du gjør på ti år som noe annet, fordi du blir klar over dine styrker og hva du er redd.

— Vil man egentlig vite det?

— Det er veldig sunt å prøve. Ikke minst blir ledere så veldig mye hyggeligere medarbeidere etterpå. De vet at

  det ikke alltid er så lett.

  iwt@dagbladet.no