ET stopperpar og en spillestil som kommer til å gi trøbbel mot ekstrem fart i bakrommet, en ubalanse i mannskapet som har sendt Norges største midtbanetalent langt ut på høyrekanten og et offensivt spill som fortsatt mangler tryggheten i klare felles retningslinjer.

Joda; det er ikke så vanskelig å finne svakheter ved en av de største favorittene til gull i årets Tippeliga, men det spørs om det er så viktig.

For om fortsatt noen tviler:

•• Denne gangen har RBK både spillerne, pengene og viljen som kreves til å komme tilbake i Norgestoppen.

DET er trønderne vel unt. Det er lett å ha sans for en klubb som tross sportslig motgang har forvaltet helheten i tradisjonen sin så godt at medlemmene selv kan bestemme på sitt eget årsmøte at det denne sesongen ikke skal stå på pengene.

Oppsparte midler altså. Ikke vanlig svineri som brutte økonomiske løfter og bunnløse budsjettsprekker til alle naive investorer, bysbarn  og tilhengere rundt klubben, men de ekstra kronene fra gamle syltetøyglass på bakrommet på Lerkendal. En million her og en million der. I løpet av snart 20 års gullaldler blir det fulle glass av sånt.

Det er denne sparsommeligheten til Bør Børsons etterkommere som gir muligheten til å kjøpe seg til topps i Tippeligaen i år, og det forsøket skal de få lov til å gjøre uten å bli misunt.

Til norsk klubbfotball å være, er dette et usedvanlig ærlig forsøk.

STARTEN kunne knapt blitt bedre. VIF forsøkte å utfordre hjemmelaget på de omtalte svake punktene. I nesten hver ubalanse ble ballen slått direkte mot bakrommet slik at Oslo-klubbens to brødrespisser Moa og Mos kunne bruke farten sin på best mulig måte.
Det var ikke akkurat slik angrepsfotball VIF under Martin Andresen praktiserte i fjor, men selv ikke denne viljen til total omvendelse hjalp gjestene.

Forsøkene på bakromsball ble greit stoppet av et konsentrert RBK-forsvar, så kom den første hjemmescoringen og litt etter litt resten av de mange grunnene til at dette blir et hyggelig år for den som liker at trøndere vinner i fotball.

FOR det er nettopp summen av antall spillere med gode ferdigheter som gir RBK en sjelden sjanse til å gjenerobre toppen. Steffen Iversen er fortsatt landets desidert beste hodespiller, en skadefri og konsentrert Marek Sapara Tippeligaens farligste strateg, ingen løper som Per Ciljan Skjelbred, få ankerpar på midten river opp bedre enn Anthony Annan og Alexander Tettey, Trond Olsens venstrebein er kjøpt til Lerkendal i vinter  og Rune Almenning Jarstein er tilbake som landslagskeeper.

Det siste var det knapt mulig å se mot VIF. Skadeavbrekkene til Daniel Fredheim Holm, Moa og Martin Andresen har foreløpig ødelagt den offensive styrken til Oslo-klubben. To av de var erstattet fra start, og Moa var strengt tatt heller ikke kampklar. Problemet var bare at VIF-ledelsen ikke syntes de hadde noe alternativ. Riktig eller ei; forskjellen opp til den etter hvert svært brede RBK-stallen synes litt for stor til at den innbyrdes konkurransen mellom de to klassiske rivalene blir jevn.

NÅ er det mye som synes og mindre som vites etter første serierunde. Allerede i neste bortekamp mot Tromsø blir dybden i denne tilsynelatende store RBK-framgangen testet mot en taktisk strammere og vanligvis mer kynisk motstander. Da får kanskje ikke Marek Sapara så ubesværet spillerom rett bak Steffen Iversen som denne gangen og da kreves det muligens enda flere felles perfekte offensive bevegelser enn det strålende forspillet til 3 - 0.

Men det er nettopp sånne forspill som får pessimister utenfor Trøndelag til å lure på om det egentlig er noen sjanser denne gangen.

For RBK blir vonde å stoppe når sidebackene fritt får gå framover som Mikael Lüstig, når Ciljan Skjelbred drar avgårde på enda et langløp og selv Alexander Tettey mester avslutningsfasen på et vis som gjør at det virker som han ikke har gjort noe annet enn å stupheade mål inn fra sju, åtte meters hold i hele fotballkarrieren sin.

DET SISTE er absolutt en bløff, men det med Rosenborg-familiens vilje og evne til å vinne gull igjen er slett ingen overdrivelse. Uansett hvordan forsøket ender:

•• Dette fotballåret blir det gøy å være trønder.