— Det var den fredagskvelden jeg følte alt snudde.

Carl-Erik Grimstad er ute av sitt selvpålagte eksil. Så langt har Ari Behns korstog mot mannen hatt samme virkning som Guantánamo kan ha på hardbarkede terrorister. Han er om mulig enda mer sikker på sin misjon.

—Og da Behn var hos Skavlan og sa: «han vågar inte, Gøran». Og den diktlesingen hos Grosvold?...

Han ler og er i storslag. Det grå håret pent kjemmet bakover. Ulastelig antrukket som alltid, med en avtale hos NRK umiddelbart etterpå. Tiden i taushet er definitivt over.

—Da tenkte jeg; nordmenn er jordnære folk. Selv den mest nyutdannede informasjonsrådgiver vet at når man leser vendettadikt, da har man gått for langt. Man overspiller ikke i Norge.

Fredagskvelden Grimstad følte alt snudde, var den samme fredagskvelden vi andre tenkte at nå er han ferdig. Også han hadde benket seg foran tv-skjermen for å se Behns vendetta mot seg selv. I det lengste trodde han Anne Grosvold skulle filleriste Behn. Det skjedde ikke. De pludret. Og så kom den berømte diktlesingen.

—Grosvold ringte deg tre ganger den uka. Hvorfor kom du ikke i studio?

—Det var jo smigrende det. Men jeg hadde bestemt meg for ikke å stille.

—Angret du da han begynte å lese dikt?

—?Noen synes det var feigt ikke å stille til debatt, men jeg har ikke noe å debattere med Behn. Det eneste jeg ville ha var en uforbeholden unnskyldning. Det er uinteressant om han driver en personlig vendetta mot meg. Ari Behn er i det hele tatt uinteressant for meg.

—Forstår du at det ble oppfattet som feigt?

—Jeg tror folk i ettertid skjønner at det ikke var det.

Det var den nest verste uka i Grimstads liv. Den aller verste var i 1998, da statsminister Bondevik gikk ut og kalte ham illojal. Nå har altså Behn framført den samme kritikken. Langt fra like sårende, synes Grimstad, som brukte ett år på å komme seg fra det første angrepet. Denne gangen ser han ut til å være restituert allerede.

—Hvorfor var det annerledes med Bondevik?

—Åh, det var mye verre. Han har jo en helt annen status. Hans ord veier tyngre.

—Men hvis kongen selv hadde anklaget deg?

—Da hadde det vært alvorlig. Man sier om de kongelige at de ikke kan ta igjen, men man kan faktisk ikke ta igjen mot de kongelige heller.

Lukten fra kjøkkenet. Det er noe av det Carl-Erik Grimstad husker best fra oppveksten på selveste Kongsten i Fredrikstad — nærmere bestemt i Fru Ingers gate. Han husker at han satt på sin fars skuldrer da han så kong Olav for første gang. Olav var kronprinsregent og skulle åpne Fredrikstad-broa. Carl-Erik var bare fire år, men han husker det fremdeles. Var det her alt startet? Den brennende interessen for kongehus en familie i Lommedalen gjerne skulle sett snart bleknet?

Ei uke etter at Grimstad forlot stillingen som soussjef ved Slottet i 1993 ga han sitt første intervju til Aftenposten. Omtrent samtidig kom også de første anklagene om at han var illojal og misbrukte sin tidligere stilling. Siden har det gjentatt seg syklisk i snart femten år. Men rett skal være rett — Grimstad har aldri røpet noe fra det indre liv på Slottet, verken i kronikker eller bokutgivelser. Han framfører bare ramsalt kritikk av det han kaller konstitusjonelle forhold. Det var det som fikk Behn til å se rødt. På forsiden av VG.

—Den groveste påstanden var at min pengebruk på Slottet hadde gått amok. Det var ikke bare tatt ut av løse lufta, men ut av et kosmisk tomt rom. Jeg mener jeg tilbakedrev alle beskyldningene. Likevel finnes det ikke en redaktør i landet som ikke trykker en slik sak. Okey, jeg forstår det. Men da må man være så modig at man tar tak i personen som kommer med beskyldningene. På lederplass!

—Først skulle de ha trykket, og så fordømt Behn i en leder?

—Jeg har ikke noe imot at de trykket saken slik den sto. Men jeg synes ikke de stilte et eneste kritisk spørsmål etterpå. I et velfungerende mediesamfunn eksisterer ikke injurier lenger. Det eksisterer bare dårlig journalistikk.

Han lå våken om nettene. Fabulerte om hva han skulle svare. Det var som en kraftig influensa. Saken satt på innsida av kroppen. Tung. Febril.

—Fryktet du at karrieren var slutt?

—Hvis det ikke hadde kommet folk så hurtig til unnsetning?...

—Jeg synes ikke de kom så hurtig?

—Nei. De kom etter hvert. Men da tidligere hoffsjef, Kaare Langlete, ga et intervju og tilbakeviste alt, da tenkte jeg at det finnes en gud, og han bor i Nittedal. Jeg fikk nesten klump i halsen.

—Hvordan var det for dine nærmeste?

—Tungt. Det var verre for dem enn for meg, sier han.

—Hvorfor var det lettere for deg å takle anklagene, er du tøffere?

—Jeg valgte å gå opp i helikopterperspektiv. Det var min mentale guard.

Grimstad har en forfinet kvalitet over seg. En slags eim av borgerlighet. Det var kanskje derfor han aldri helhjertet ble akseptert i de radikale miljøene han oppsøkte som ung. Da han ankom Alta alene for å demonstrere mot vassdragsutbyggingen, trodde de han var en infiltratør.

Behn utsatte Grimstad for et av de tyngste personangrep i norsk presse. Grimstad valgte å forholde seg taus, fram til nå. I dag regner han seg som vinner av kampen.

—Jeg skulle gjerne visst hva Behn mener om det voldsomme overspillet sitt i dag. Denne fighten vant jeg.

—Hvorfor er du så sikker på seier?

—De kongelige har en enormt sterk moralsk posisjon. Men når folk flest begynner å oppleve Ari Behn som en belastning for kongehuset, da?...

—Når skjedde det?

—Det skjedde da han drakk gravøl med fotograf Per Heimly, for å feire at jeg var død og begravet. Det var å ta det altfor langt, og jeg føler meg sikker på at det norske folk er enig.

—Hvis Behn kan bli venner med Heimly, kan han kanskje bli venner med deg også?

—Ja, tenk hva Heimly har gjort. Han solgte private bilder til Se og Hør. Likevel kan de være gode busser.

—Kommer vi til å se deg og Behn forsones?

—Ja, vi kommer sikker til å møtes på litteraturfestival, eller hagefest.

—Hvorfor vil du møte ham på fest, men ikke i studio?

—Jeg sier bare at vi kommer til å støte på hverandre. Men jeg kommer ikke til å ta initiativ til et møte.

Hva driver Grimstad? Det er spørsmålet. Det enkleste hadde jo vært å holde godt kjeft. Likevel kommer det stadig flere kronikker. Stadig nye, bitende karakteristikker. Sist i Dagbladet denne uka, om presseetikk. Selv hevder han å være drevet av akademisk interesse. En samfunnsvitenskapelig plikt til å kikke makten i kortene. Andre mener det er hevnlyst, eller noe så enkelt som ekshibisjonisme. Allerede noen uker etter Behn-saken var Grimstad ute i spaltene igjen. Victorias forlovelse til Daniel Westling fikk Grimstad til å kalle det svenske kongehuset for et Chippendale-Monarki.

—Jeg trodde du var et brent barn?

—Fikk du med deg at jeg ble nærmest lyst i bann i Sverige?, spør han og ler høyt og begeistret.

—Synes du det er gøy?

—Jeg synes det var et ålreit ordskifte.

—Hvorfor insinuerte du at Daniel Westling er en avlshingst?

—Nå er du like ute og sykler som alle de andre.

—Så vi misforstår deg alle sammen?

—Mitt poeng er at Daniel blir objektivert. Dette er en fyr som har bygget opp en bedrift, for pokker. Rollen som prinsgemal passer ikke en moderne mann.

—Du trakk også fram hans fysiske attributter?

—Prinser og prinsesser skal være vakre, og skapes til idoler. Dagens kongehus bygger i større grad på estetiske idealer, enn etiske. Jeg beskrev det som et Chippendale- monarki allerede for et år siden. Da løftet ingen et øyebryn. Nå først brøt helvete løs.

—Du er ikke ubevisst når du gjør entre?

—Jeg er glad i språk, sier han og slår avvæpnende ut med armene. —?Det er morsomt med metaforer. Jeg er jo journalist.

—Så det var faget som atter en gang brakte deg inn i rampelyset?

—Jeg gjør ikke dette for å få oppmerksomhet. Jeg synes bare at mine poeng kanskje bringer diskusjonen litt videre.

Her må vi ta en time out. Kan han virkelig mene at det er uselviske grunner til at han stadig opptrer i media? Det kan hende han har brukt år på å riste av seg stempelet som soussjef, men han har like fullt skapt en karriere på kongehuset. Vi gir mikrofonen til Grimstad. Han er dypt uenig.

—Jeg er statsviter. Jeg er journalist. Og jeg hadde aldri deltatt i «Skal vi danse». Portrettintervjuer byr meg egentlig imot. Det var en forferdelig opplevelse å bli tegnet av Graff for ti år siden. Egentlig er jeg et ganske privat menneske. Jeg kunne valgt akademia og gått helt inn i rollen som observatør. Men jeg er journalist, og de dras mot offentligheten.

—De fleste journalister sitter inne på et støvete kontor?

—Men de fleste ville takket ja til en kommentatorstilling, som eksponerer dem og gir dem klippekort til alle redaksjonene.

—Er det ikke rart at du fullstendig fornekter ditt eget eksponeringsbehov?

—Man kan ikke mislike eksponering hvis man brenner for noe.

Muligens er han ikke den eneste som søker glansen fra rampelyset. Fredrik Skavlan så ikke ut til å lide seg gjennom tv-intervjuet med kronprinsparet i 2001. Han fikk det samme milde smilet norske journalister alltid får når de er i nærheten av de kongelige. Da TV?2 sendte en dokumentar om prinsesse Märtha Louise i fjor, gikk hun høygravid rundt på svabergene, med myk vind i håret, øm musikk i bakgrunnen, og like ømme spørsmål fra journalisten.

—Journalistene blir servile. Folk flest er opplært til å ha et ganske uærbødig forhold til autoriteter og kjendiser. Men i kongehuset finnes autoriteten fortsatt. Journalister glemmer å stille kritiske spørsmål.

—Hvorfor blir det sånn?

—Vi har med nasjonale ikoner å gjøre. Men ved å oppheves til ikon, er man også nærmest immun mot kritikk i offentligheten. Det er greit når det gjelder kongen og dronningen. Til dels også familien på Skaugum. Men Ari og Märtha har valgt å drive forretninger. De kapitaliserer på kongeligheten, scorer poeng i offentligheten og reiser rundt i USA med støtte fra Utenriksdepartementet for å promovere en eventyrbok.

—Er det på tide å legge ned hele skiten?

—Nei, vet du. Spør du meg nå om jeg er republikaner? Dette er en institusjon som omfavnes av nær sytti prosent av den norske befolkning.

—Så du vil beholde systemet, men skifte ut folkene i det?

—Jeg synes kongefamilien gjør en god jobb.

—Er det svigerbarna som er problemet?

—Mette-Marit gjør også en god jobb. Hun har valgt en helt annen strategi enn Behn.

—Kan vi koke det ned til at han er problemet?

—Vi kan koke det ned til at det er problematisk at en familie i Lommedalen har et bein i det kommersielle Norge, og et bein i kongefamilien. På lengre sikt svekker det hele monarkiet.

Foreldrene arbeidet i hotell- og restaurantbransjen. De flyttet stadig. Han husker rastløsheten. London. Kikut i Oslo. En stund ble Grimstad plassert på internatskole i Bø. Det eneste som var konstant var morens uforglemmelige sherryfromasj. Og den irriterende uvanen han fremdeles har med å kikke folk over skuldra når de lager mat. Av den grunn sluttet hans journalistkone Lottelise Folge med det for 25 år siden.

Han møtte henne i messa i NRK. Kjærligheten var umiddelbar, og gjensidig. Det var bare et problem. Lottelise Folge var gift på annet hold. For å gjøre en lang historie kort, tok hun med seg to barn og flyttet sammen med Grimstad. Etter tjuefem år synes hun fremdeles han er like fantastisk. Begge roper høylydt til tv-en når de er uenige med apparatet (det er de ganske ofte), og begge kurtiserer hverandre som to duer. Det var Lottelise som rådet ham til å holde munn midt i den siste mediestormen.

Carl-Erik Grimstad har vært innom ganske mye. Du kan spore de karrieremessige sidesprangene gjennom titlene hans. Da han endelig ristet av seg tittelen soussjef, var han en stund statsviter, før han ble journalist eller forfatter. Og nå, tidligere denne uka sto han oppført som foreleser i presseetikk.

—Det er først nå jeg endelig har bestemt meg for hva jeg vil bli når jeg blir stor, sier Grimstad og ser forventningsfullt opp.

—Hva vil du helst være?

—Jeg vil være journalist og ekspertkommentator og lærer i presseetikk. Nå kunne jeg godt tenke meg en yrkesaktiv tilværelse i førti år til.

—Har du sagt det til Behn?

—Nei. For å slå det fast: da jeg arbeidet på Slottet var det ikke for personer, men for en institusjon. Jeg holder fast på at man må kunne si noe om institusjoner man har jobbet for.

—Du uttaler deg også om Märtha og Ari og?...

—Ikke som personer, men om rollene deres.

—Kan vi si at det var det Behn gjorde med deg også?

—Ikke når han sier at min pengebruk gikk amok.

—Og du sier at Daniel er en muskuløs hingst?

—Jeg sa ikke han var muskuløs, men at han tok seg godt ut.

Om kvelden, før han sovner, åpner Carl-Erik Grimstad ofte en av de mange bøkene han eier om europeiske kongehus. Han leser dem med en iver som for lengst har trøttet ut hans kone. Selvsagt kan han aldri bli republikaner. Selv om alt i ham sier at det hadde vært det eneste riktige.

—Den eneste fornuftige statsform er republikk. Men verden består ikke bare av fornuft.

—Er du republikaner i hodet, men kongeelsker i hjertet?

—I hjertet er jeg kongeanalytiker.

iwt@dagbladet.no