DE BALTISKE STATENE har etter frigjøringen fra Sovjetunionen og før finanskrisen vært blant EUs raskest voksende økonomier.

Mye av veksten har kommet i eiendomsmarkedet. I Estlands hovedstad Tallinn har derfor nye bygninger reist seg i rekordfart de siste årene.

De baltiske statene har sluppet markedskreftene løs i så stor grad at til og med EU har rynket på nesen.

Manglende reguleringer fra myndighetenes side - men også et eksempel på rå kapitalisme — har ført til en kreativ og omdiskutert arkitektur.

Bygninger i glass og betong har fått markant plass i utpregede trehusmiljø, utbyggers grådighet etter flest mulig kvadratmetre har vunnet over det arkitekturfaglige, men også svært flotte bygninger med moderne og kreative løsninger har kommet opp.

Det siste eksempelet er Metro Plaza, et kontorbygg i syv etasjer bygget i glass som skifter farge flere ganger i minuttet.

- VI HAR IKKE vill vest her. Ville Vesten var faktisk mindre komplisert, smiler dekan Jüri Soolep ved avdeling for arkitektur i det estiske kunstakademiet.

Han avviser imidlertid undertegnedes tese om at bakgrunnen for den kreative arkitekturen i det lille landet er tanken om at alt i nye Estland skal være «lov», siden alt var «forbudt» under Sovjettiden - slik tankegangen er om mye annet i det økonomisk liberale landet.

- Tallinn er 1000 år gammel. Middelalderen var byens storhetstid. Vi hadde en miks av bygninger, kulturer og folkeslag. Min forklaring er at hamskiftet du ser i Tallinn, ikke bare er preget av den økonomiske utviklingen, men et resultat av en svært mikset arv, som ikke bare spiller på kulturelle trekk, men som også har utviklet essensielle trekk av rom, sier Soolep.

- Samtidig bygger arkitekturen i Estland på en miks av konservativ og mytologisk byggeskikk fra landsbygda, blandet med de åpne urbane rommene i byen, sier Soolep.

Men utviklingen bygger også på at det ikke eksisterer masterplaner for utviklingen av Tallinn.

Systemet er ikke slik som i Skandinavia, der lokale kommuner lager regulerings- og detaljplaner som alle må følge.

I tillegg er de få reguleringene som finnes for byen, ikke godt nok sikret i regelverket. Du trenger egentlig ikke følge dem.

- I Tallinn er det private selskaper som lager reguleringsplanene. Utvikler er gjerne også utbygger. De lager detaljplaner bare for det området de skal bygge ut. De behøver ikke tenke på hvordan deres prosjekt vil ta seg ut i forhold til naboens, eller hvordan det vil endre det offentlige rom eller byens visuelle utrykk, sier Soolep.

DERFOR HAR FOR EKSEMPEL skyskrapere på opp til 30 etasjer kommet opp.

I Norge har vi kranglet om høyhus i flere tiår. I Tallinn bare gjør de det.

Bakteppet er at private utviklingsprosjekter ikke gir like god rom for åpne demokratiske prosesser. Det foregikk ingen offentlig debatt om høyhusene, kun diskusjon i politiske og arkitekturfaglige fora.

- Byggeprosjekter må likevel opp i bystyret for godkjenning. Men da er problemet at politikerne bruker byggeprosjekter som et politisk verktøy, og utøver sin makt ved å bestemme hvilke prosjekter som skal leve og hvilke som skal dø, sier Soolep.

En runde i estiske nyhetsarkiver viser også at bestikkelser og gjenytelser har vært en del av kaka noen ganger.

Soolep sier det frie systemet likevel regulerer seg litt selv.

- Det er flere spillere inne i et prosjekt. Og det er ofte bred forståelse blant utbyggere at man skal gjøre det best mulig. Byen har høydereguleringer, og de fleste byggeområder legges ut som arkitektkonkurranser, forklarer Soolep.

ET GODT EKSEMPEL er Rotermanni, et kvartal ikke langt fra havnen.

Et førsovjetisk industriområde er nå blitt et fancy shopping- og boligkompleks. Her fantes det faktisk en detaljplan da det ble utlyst arkitektkonkurranse for området.

- Detaljplanen ga plass til bare èn stor bygning. Men siden planverket ikke er sterkt nok, søkte alle arkitektene i konkurransen om å få glemme den, og fikk det, forteller de estiske arkitektene Ott Kadarik, Mihkel Tüür og Villem Tomiste i arkitektselskapet Kosmos.

De vant kampen om Rotermanni, og Magasinet på nett spurte om de kunne vise oss litt rundt.

Kvartalet er i dag en kreativ oase i sentrum av Tallinn. Det massive bygget i detaljplanen er blitt fire bygg delt opp av bakgård, streder og trapper. Likevel er de to første etasjene i hvert av byggene sammenvevd til den ene bygningen detaljplanen la opp til.

- VI VILLE SØRGE FOR et streetscape, få en bakdør til kjøpesenteret, men fortsatt ha mulighet til å spasere imellom, forteller de tre kollegaene.

De sier at fasadesteinene er spesiallaget og finnes bare her. Slik er det også med balkongene og blomsterpottene i ene bygget. En fordel for arkitekturen i Estland er at det er større mulighet for kjøpe håndlaget, spesialdesignet materiale enn i andre land.

- Ekstrakostnadene for å spesialdesigne det ene bygget var bare 2000 euro. Det viser at friheten som markedet gir i Estland, også gir løsninger et mer fastgrodd system ikke ville gjort, mener arkitektene.

Bortsett fra litt kritikk i et russisk magasin, har de bare fått positive reaksjoner. De har også mottatt pris for fasadene sine. Og en lokal kulturpris for prosjektet.

- Men noen kollegaer mener bygningene våre ikke er «seriøse» nok, sier de.

LIKEVEL SAVNER DE litt mer reguleringer. Siden detaljplanen sa at området skulle ha et bygg, kunne de for eksempel gå rundt reglene, og la bygningene stå tettere. At det går ut over brannsikkerheten, ble ikke nevnt.

- Du kan argumentere deg fram til alt som er i Estland. Byen har overordnede planer for høyde, men er du god nok til å argumentere, kan du slippe unna det også, hevder de.

Dekan Jüri Soolep sier mye rart ble ført opp på 90-tallet, siden masterplanene i Sovjetiden baserte seg på produksjonskapasitet og politiske behov.

- Ved frigjøringen måtte vi endre systemet, den prosessen var komplisert, siden vi også måtte tilbakeføre eiendommer som kommunistsystemet hadde ekspropiert.

Men nå er de få reguleringene som er laget, blitt et offer for politiske partier som forvalter penger og rom som et maktverktøy, gjentar han.

Et eksempel er debatten om å rive Sakala kulturhus fra Sovjetiden, til fordel for et nytt konferansesenter. Den gangen hadde Tallinn et arkitekturråd. Samtlige fageksperter i rådet gikk imot planene, som var gigantiske, og ifølge Soolep tuftet på utbyggerens grådighet.

Politikerne svarte med å kaste rådet. Selv om prosjektet ble kraftig redusert, gikk det igjennom.

- Prosjektet løsnet fort etter at rådet ble kastet, sier Soolep.

Sakala var i utgangspunktet utlyst som en arkitektkonkurranse, men når heller ikke de innleide, lokale arkitektene ville bygge utover det forsvarlige, ble de sparket. I stedet ansatte byggherrene utenlandske arkitekter, ifølge Soolep.

LIKEVEL, SIDEN TALLINN har en meget vakker middelalderby, står bevaringstanken svært sterkt.

Men når bevaring står i konflikt med ubygging utenfor gamlebyen, blir løsningen ofte et komprimiss hvor den bevaringsverdige fasaden blir integrert i nybygget.

- Jeg synes integrering av gamle fasader er en dårlig løsning for byrommet. Men samtidig beskytter det oss mot grådige utbyggere, sier Soolep.

Han ser gjerne at det blir mer reguleringer i fremtiden, men ønsker ikke en norsk modell.

- Jeg ønsker mer faglig kontroll, slik at byggevedtak ikke bare blir politiske verktøy. Men jeg vil heller ikke ha monopoltenkningen som i Skandinavia. Vi får heller finne en mellomvei mellom vår nyliberalisme og deres totale offentlige kontroll, sier Jüri Soolep.


Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.