I NATT gikk debatten på Bataljonen.no, Brann-supporternes ikke spesielt trivelige nett-torg, om de skulle bruke sesongens første hjemmekamp til å få buet vekk sportssjef Roald Bruun-Hanssen fra klubben.

Bergenserne hadde akkurat tapt serieåpningen mot nykommeren Sandefjord, Brann-spillerne framstod like handlingslammet som i de traurige treningskampene og de mest pessimistiske foreslo å sette en strek over 2009-sesongen og heller feie Stadion fri for de udugelige for et nytt forsøk i 2010.

Med 16. mars på kalenderen og 29 av 30 kamper igjen å spille, var fotballåret altså allerede forspilt.

Slik skal ingen få beskylde hjernen for å ta for stor plass langs deler av Bataljonens rekker.

LIKEVEL er den mer enn nok til stede blant Brann-tilhengerne flest til at sesongåpningen neppe blir en eneste lang pipekonsert mot dem selv. De fotballmessige nærsynte og tilnærmet hjernedøde utgjør ikke majoriteten på tribunen. Forskjellen er at disse yttergrupene synes stadig mer gjennom utviklingen av fotballsporten som den dominerende underholdningskulturen og den samtidige demokratiseringen av massemediene.

Kravet til øyeblikkelig resultat er ikke noe nytt i fotball. Trenerne har vært forbruksvare lenge før denne sporten totalt overtok hegemoniet i norsk idrettsbevegelse, men tidligere var trenerbyttene mye mer basert på forholdet til toppklubbenes innerste kjerne. Der forvaltet gjerne eks-spillere og profilerte tradisjonsbærere verdiene de ulike trenerne ble målt opp mot.

Den målingen ble ikke nødvendigvis så mye mer saklig, men grunnlaget var uansett en lokal fotballkultur.

DE SISTE årene er denne kulturen svekket. Proffe eiere og investorer er kommet inn med sine krav til personlig vinning. I tillegg har  supportergruppenes rivende utvikling skapt en ny maktbase utenfor selve klubben.

Denne makten er pr. definisjon vanskeligere å kontrollere. De nye tilhengerne mangler ofte tradisjon, de har gjennomgående mindre fotballbakgrunn og opererer utenfor det tette sosiale nettverket i klubben som ofte demper de groveste utspillene.

I tillegg får de skrike dem med ropert.

AKKURAT den muligheten er mye vårt ansvar idet vi utviklet store nasjonale nettaviser med kommentarfelt uten forhåndsredigering og direkte linking til bunnmålet i de ulike supporterforaene.

Dette er en kommunikasjonsform som med rette er under press siden veien åpenbart er kort fra et mest mulig tilgjengelig redaksjonelt produkt til en høyst personlig mer eller mindre lesbar pasientjournal.

Men i fotballen ligger også en stor del av ansvaret hos supportergruppene selv.

DA BLIR DET litt stusslig å påberope seg det unntaket at i fotball gjelder det mer hjerte enn hjerne; altså at de ulike reaksjonene i denne sporten stort sett er OK uansett konsekvenser. Som i resten av livet henger fortsatt de forskjellige organene sånn nogenlunde sammen.

Kroneksempelet på dette i supporterkulturen er VIF-Klanens interne oppgjør med rasistene på 90-tallet. Hos Klanen har det stort sett vært mulig å skrike det meste ustraffet, men nettopp denne opprydningen ble selve grunnlaget for Vålerengas oppblomstring som den bredeste folkeklubben i Oslo.

Det klare flerkulturelle standpunktet ga det å heie på VIF en legitimitet som gjør at tilværelsen som storklubb ikke avhenger av en tilfeldig tabellplassering etter 1.serierunde.

DET ER NETTOPP forståelsen av denne helheten i klubbutvikling som gjør at den forhåpentligvis ekstreme gruppen av Brann-tilhengere som vil bruke første hjemmekamp til å bråke med seg selv, finner på noe helt annet for å hjelpe klubben sin.

Ekte patrioter skjønner det. Det er den viktigste grunnen til at kjernen blant VIF-supporterne lenge har vernet om trener Martin Andresen på tross av elendige resultater og tilsynelatende manglende utvikling.

Slik er det interessant å se at VIFs problemer på Lerkendal ble møtt med adskillig større forståelse blant de sterkeste supporterne enn i ulike kommentarspalter. Denne gangen er det også mer enn hjertlige grunner for det. Fotballfaglig sett er det smartere å koble VIFs manglende målsjanser mot RBK til mange skadeavbrekk enn til Martins trenerferdigheter.

På samme vis var det RBK-supporterne som i trenermaset for noen år siden framstod langt mer tålmodige og helhetstenkende enn klubbledelsen.

IGJEN gjelder det å huske at det å forme sterke lag tar tid.

Men er det noe ekte klubbtilhengere har nok av, er det nettopp det.

De velger klubb for livet. Ikke etter første serierunde.

Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagstrener i futsal (innendørsfotball).