- DETTE ER NOE SÅ UNIKT som et konseptuelt fotoprosjekt allerede på 1890-tallet.

Det mener Evald Otterstad, mannen bak dokumentarfilmen «Carl Størmer og hans detektivkamera», som vises under festivalen Eurodok i Oslo kommende søndag.

Carl Størmer kan kalles Norges første paparazzo.

Som ung student i Oslo mot slutten av 1800-tallet skaffet han seg et såkalt detektivkamera. Det var et lite, rundt apparat som han skjulte under vesten.

Med en snor i bukselomma foreviget han menneskene han gikk forbi på Carl Johans gate. Det var datidens kjendiser som Henrik Ibsen og Ivar Aasen.

Og de søte jentene som på denne tida begynte å strømme fritt ut i bybildet for første gang.

- STØRMER VAR TYDELIG interessert i unge damer, minst halvparten av de litt over 500 bildene han tok er av jenter på gaten, sier filmskaper Otterstad til Dagbladet.no.

- Det var noe nytt på denne tida, at unge damer kunne gå ute og vise seg fram. Maleren og forfatteren Christian Krogh skriver at han blir forundret av alle damene som plutselig er ute og vimser rundt.

Carl Størmer er senere kjent som en høyt aktet matematiker og nordlysforsker, og regnes som en av de aller fremste vitenskapsfolkene som har vært ansatt ved Universitetet i Oslo.

Han jobbet sammen med Kristian Birkeland, og sies å være den første som klarte å fotografere nordlyset.

Vi vet lite om ungdomsårene hans, ifølge Evald Otterstad..

- Jeg kom over bildesamlingen i Nasjonalbiblioteket og på Teknisk museum. Han har skrevet lite om hvorfor han tok bildene, og det fikk meg til å bli nysgjerrig. Hva får en person til å gå rundt i strøket rundt Carl Johan i tre år og fange inn stemningen?

DEN UNGE MANNEN begynte å ta bilder med detektivkameraet da han var 19 år, i 1893.

- Det var faktisk ganske mange slike typer detektivkamera på denne tida, de kunne skjules i hattebremmen, i enden av spaserstokken og lignende. Men det var regnet som utidig å ta bilder av det private, når personene ikke visste at de ble tatt bilde av, sier Otterstad.

- Hvordan vil du beskrive bildene hans?

- Han er en fotograf med et preg du kan kjenne igjen. Men det er klart han er begrenset av at det ikke er noe variasjon i kameraet. Min jobb har vært å gå inn og tolke bildene, finne det han har vært fascinert av.

- Hvorfor tok han disse bildene?

- Det han har gjort, er å fange ekte, utilslørte reaksjoner - hvor de som blir fotografert ikke har tatt på seg en maske. «Vi gjør oss på forhånd om til et bilde», sier filosofen Roland Barthes. Og Størmer klarte å fange øyeblikket, det flyktige.

MILJØET CARL STØRMER fanget, sender tankene til Edvard Munchs bilder fra denne tidsperioden, mener filmskaperen.

- Det er nesten som Munchs bilder blir levende gjennom disse fotografiene. Da jeg oppdaget bildene, lurte jeg på hvorfor han aldri gikk ned i Vika, der det på denne tida var en skikkelig røverhule med prostituerte og så videre. Men man må respektere at han holdt seg til dette miljøet rundt Carl Johans gate, med borgerskapet som samlet seg rundt musikkpaviljongen, det var det han ville dokumentere.

Fotograferingen ble født på 1820-tallet, og man har bilder av mye forskjellig fra årene før Størmers prosjekt.

- Men det å være så systematisk og konsentrert, og følge et miljø så tett, er unikt så tidlig i fotohistorien. Det minner meg om moderne fotokunst der man tar ett bilde hver dag i ett år og setter det sammen, sier Otterstad.

- Hva er mest interessant, bildene av datidens kjendiser eller damene og de vanlige menneskene?

- Begge deler er morsomt, selvfølgelig. Det er spennende å se Ibsen «off camera», men det gjelder også de andre Størmer møter og tar bilde av. Det er interessant å se menneskene fra denne tida når de ikke forstiller seg, se folk som er naturlige i sitt miljø. Vi får et blikk inn i et samfunn vi ikke har fått se så mye inn i før.

- Hvorfor sluttet Størmer å ta bilder?

- Kanskje han rett og slett gikk lei? Eller fikk seg kjæreste? Vi vet ikke sikkert. Faren var en bemidlet apoteker, og familien hadde både villa på Bygdøy og hus ved Victoria Terrasse. Men selv om unge Carl måtte ha penger til både kamera og filmplater, vet vi ikke hvor involvert foreldrene var i dette prosjektet hans.

50 ÅR ETTER AT HAN tok sitt siste bilde med detektivkameraet, publiserte Carl Størmer fotosamlingen i et tidsskrift.

Der beskrev han bildene på en lettvint måte, som et morsomt gjensyn - men uten noen større betydning enn det.

I dag står samlingen igjen som et unikt eksempel på tidlig konseptuell fotokunst - og som et helt særegent innblikk i datidens Oslo.

En by der celebritetene flanerte gatelangs og de unge pikene lettet på sløret i delen av Carl Johans gate som gikk under navnet «Kurland».

Oslo begynte for første gang å ligne en storby, og Carl Størmer befant seg midt i smørøyet. Med detektivkameraet under vesten.


Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.