Giftig avfall fra Telenor- og UD-støttede bistandsprosjekter skulle samles opp og destrueres i Norge. I stedet hoper avfallet seg opp i fattige u-land.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
GIFTIGE SAKER: Pc-er fra norske bedrifter sendes til skoler i Afrika. Problemet oppstår når de skal tas hjem, og giften de inneholder skal destrueres.
LÆRER IT: Fra en skole i Kenya.
Foto: FAIR
RYDDER: Snorre Østlund (t.h.) har mye å gjøre som «ryddegutt» etter Knut Foseide (t.v.). I fjor trakk Foseide seg som daglig leder, men beholdt styreformannsjobben i FAIR.
UBRUKELIG I NORGE: Mot å betale 75 kroner per ansatt, kan bedrifter og organisasjoner overlate sine utrangerte pc-er til FAIR, som sender dem til skoler i u-land.
TÅRNER OPP: Gjennom åra har bistandsorganisasjonen FAIR sendt cirka 10 000 brukte, norske pc-er til skoler i u-land. Her fra anlegget på Fornebu hvor pc-ene klargjøres.
Fair Allocation of Infotech Resources
Idealistisk organisasjon, stiftet i 2002 av Knut Foseide og Vegard Munthe.
Samler inn brukte pc-er fra norske kunder (eller partnere) som Telenor, UD, Ap og Storebrand. Disse sendes til skoler i land som Eritrea, Madagaskar, Kenya, Indonesia og Guatemala.
FAIR har åtte ansatte. Årlige inntekter på cirka tre millioner kroner. Knapt halvparten kommer fra NORAD, rundt 500 000 fra Telenor, som ifølge FAIR bidro med omtrent 1700 pc-er i 2008.
FAIR opplyser at den økonomiske driften i organisasjonen i fjor kom ut omtrent i null.
Samler inn brukte pc-er fra norske kunder (eller partnere) som Telenor, UD, Ap og Storebrand. Disse sendes til skoler i land som Eritrea, Madagaskar, Kenya, Indonesia og Guatemala.
FAIR har åtte ansatte. Årlige inntekter på cirka tre millioner kroner. Knapt halvparten kommer fra NORAD, rundt 500 000 fra Telenor, som ifølge FAIR bidro med omtrent 1700 pc-er i 2008.
FAIR opplyser at den økonomiske driften i organisasjonen i fjor kom ut omtrent i null.
- Ukjent problemstilling
— En del av konseptet her er at det skal hentes tilbake, sier Elin Myrmel-Johansen, konserndirektør for samfunnsansvar i Storebrand.
Hun sa ved årsskiftet fra seg gjenvalg som styremedlem i FAIR, på grunn av et tett program. Da Magasinet ringte, var hun ikke kjent med at bare én container har kommet tilbake til Norge, og at den bare inneholdt monitorer.
— I forhold til hvor mye IKT-utstyr de har utplassert, og når planen er å sende det tilbake, har vi ikke blitt kjent med at det er en problemstilling for dem at det er noe som blir igjen og ikke blir hentet, sier Myrmel-Johansen.
FAIR har lovet at alt utstyr skal tilbake til Norge når det ikke lenger kan brukes.
Likevel sier Myrmel-Johansen at det er uproblematisk å håndtere det i Kenya, hvis det gjøres på en miljømessig og sikkerhetsmessig forsvarlig måte.
— Vi har et godt samarbeid med FAIR, som vi anser som seriøs og profesjonell, og legger til grunn at de kontakter oss dersom det oppstår vesentlige endringer i deres retningslinjer, sier Myrmel-Johansen.
Ola Jo Tandre, som jobber med samfunnsansvar i Telenor, sier at returordningen var viktig for at Telenor i desember 2007 skrev kontrakt med FAIR.
— Det var en del av vurderingen da vi inngikk avtalen, sier Tandre, som ellers henviser til FAIRs ledelse.
Hun sa ved årsskiftet fra seg gjenvalg som styremedlem i FAIR, på grunn av et tett program. Da Magasinet ringte, var hun ikke kjent med at bare én container har kommet tilbake til Norge, og at den bare inneholdt monitorer.
— I forhold til hvor mye IKT-utstyr de har utplassert, og når planen er å sende det tilbake, har vi ikke blitt kjent med at det er en problemstilling for dem at det er noe som blir igjen og ikke blir hentet, sier Myrmel-Johansen.
FAIR har lovet at alt utstyr skal tilbake til Norge når det ikke lenger kan brukes.
Likevel sier Myrmel-Johansen at det er uproblematisk å håndtere det i Kenya, hvis det gjøres på en miljømessig og sikkerhetsmessig forsvarlig måte.
— Vi har et godt samarbeid med FAIR, som vi anser som seriøs og profesjonell, og legger til grunn at de kontakter oss dersom det oppstår vesentlige endringer i deres retningslinjer, sier Myrmel-Johansen.
Ola Jo Tandre, som jobber med samfunnsansvar i Telenor, sier at returordningen var viktig for at Telenor i desember 2007 skrev kontrakt med FAIR.
— Det var en del av vurderingen da vi inngikk avtalen, sier Tandre, som ellers henviser til FAIRs ledelse.
I EN INDUSTRIHALL på Fornebu står avdankede pc-er på rad og rekke. De kommer fra institusjoner som Telenor, Utenriksdepartementet og Arbeiderpartiet.
Nå skal de sendes til skoler i Afrika.
Men det er et problem. Fordi pc-er er fulle av gift, har de som står bak lovet å ta dem tilbake til Norge når de skal kasseres. I stedet hoper de seg opp i Afrika.
Historien om bistandsorganisasjonen Fair Allocation Infotech Resources, eller bare FAIR, begynte i 2002. Stavangermannen Knut Foseide fikk en idé. Han mente at alle pc-ene som hvert år kastes, heller burde brukes til dataopplæring på skoler i u-land.
Fattige barn skulle få lære å bruke pc-er. Norske bedrifter skulle få kvitte seg med utgått datautstyr på en rimelig måte — og samtidig få sole seg i glansen av å være miljøvennlige. Her var det bare vinnere.
Alle som deltok skulle få følelsen av å gjøre noe godt for mennesker og jordkloden.
— I NORGE KASTES DET over 300 000 pc-er hvert år. Halvparten er fullt brukbare i flere år til, sier Knut Foseide.
Han sitter i FAIRs kontorer, på loftet i ei høyblokk på Torshov i Oslo, og prater og forklarer. Gjennom åra har den teknologi-, geologi- og psykologiutdannede 38-åringen drevet flere små it-bedrifter og hjelpeorganisasjoner. Etter likningstallene å dømme har det ikke blitt noe økonomisk eventyr for ham personlig.
Men han har mange baller i lufta, og mye å holde styr på. Det kan bli for mye. I fjor overlot han sjefsstolen til Snorre Østlund, men beholdt jobben som FAIRs styreformann.
— Jeg er ryddegutt, sier Østlund om sin nye jobb.
Østlund har mye å rydde i:
En overivrig selger har skapt trøbbel. FAIR har røket kraftig uklar med Miljøverndepartementet, og mener å være offer for en hevnaksjon.
I Statens forurensingstilsyn føler de seg misbrukt.
Og Statistisk sentralbyrå (SSB) har valgt å avslutte samarbeidet etter at Magasinet begynte å stille spørsmål.
HITTIL HAR FAIR SENDT cirka 10 000 avdankede, norske pc-er til skoler hovedsakelig i Afrika, et kontinent som ifølge miljøbevegelsen er en gigantisk dumpingplass for elektronisk avfall.
Det problemet har FAIR snudd til en fordel. Ett av kronargumentene i markedsføringen er FAIRs «unike tilbakeføringssystem», som skal sikre at pc-ene returneres for forskriftsmessig gjenvinning i Norge.
Det er heller ingen ulempe å ha styremedlemmer som Bellona-gründer Rune Haaland og Storebrands direktør for samfunnsansvar, Elin Myrmel-Johansen.
Selve genistreken i jakten på nye kunder, er det «humanitære miljøsertifikatet» FAIR Recycling. De siste åra har mange av landets mektigste bedrifter og institusjoner har latt seg overbevise til å bli med.
Som deltakere i ordningen betaler de jevnt over 75 kroner per ansatt, og forplikter seg til å la FAIR overta gamle pc-er etter som de utrangeres. Til gjengjeld får de, ifølge FAIRs reklamemateriell, «omdømmeoppbygging internt og eksternt for en billig penge». Da er det kanskje ikke så rart om noen glemmer å stille kritiske spørsmål.
DET HELE TOK AV etter en artikkel i Aftenposten i 2003: «Din gamle PC er gull verd i Afrika». Artikkelen løsnet et skred av pc-er inn til FAIRs provisoriske lokaler.
— Under et år etterpå sendte vi den første forsendelsen med 470 datamaskiner til Eritrea, forteller Knut Foseide. Han deltok selv i installeringen på eritreiske skoler.
I 2004 trådte Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD) til med en halv million kroner, og har hittil skutt inn nærmere sju millioner. Men kameratgjengen i FAIR ville ha mer.
ETT AV ARGUMENTENE i jakten på nye kunder, var det angivelige samarbeidet med den FN-stiftede organisasjonen Global e-schools and communities initiative (GeSCI) i Dublin. Ifølge en e-post fra mars 2006 hadde GeSCI da valgt FAIR som «eneleverandør til alle sine bistandsprosjekter på skoler i utviklingsland».
Men ifølge kommunikasjonssjef Niamh Brannigan har ingen i GeSCI hørt om FAIR. Konfrontert med dette, legger Knut Foseide fram e-poster som viser at de hadde kontakt i 2006, og at det ble utvekslet informasjon om priser og spesifikasjoner.
— De kom aldri i gang. Det er derfor det ikke har blitt noe samarbeid, sier Foseide.
Det var FAIRs innleide salgsrepresentant som skrev e-posten om at FAIR var valgt som eneleverandør.
— Jeg tok munnen litt for full, sier salgsrepresentanten til Magasinet.
Det er ikke den eneste gangen FAIR har dratt det for langt. Nå innrømmer Foseide at salgsrepresentanten noen ganger har vært litt for ivrig i tjenesten.
— Ved enkelte anledninger har vi vært nødt til å tone ned hans påstander, for at de skal være i tråd med virkeligheten.
Foseide sier at det ble trøbbel da salgsrepresentanten i en periode uttrykte seg negativt om konkurrentene.
— Vi ble enige om at han heller må framheve vår fortreffelighet, sier Foseide.
Likevel er det fortsatt samme mann som styrer FAIRs markedsføring.
— Personlig setter jeg pris på at vi har en slik engasjert selger, som gjerne prøver seg innimellom, hvis han må det, sier Foseide.
NÅ KAN 93 BEDRIFTER, skoler, fagorganisasjoner og så videre smykke seg med miljøsertifikatet FAIR Recycling.
FAIR har snakket i store bokstaver, og overbevist dem om hvor viktig det er å passe på at gifta i pc-ene ikke ødelegger miljøet i Afrika.
— Det er giftstoffer i hele maskinen. Samtlige deler av pc-ene inneholder kretskort, som inneholder bromerte flammehemmere og kvikksølv, sier Knut Foseide.
Men han og FAIR har et problem.
Det går sakte å fylle opp returcontainerne. Ifølge Foseide er grunnen at mange av pc-ene fortsatt brukes, og at afrikanerne ikke kan tvinges til å levere dem tilbake.
I 2007 lovte FAIR derfor å samle inn og returnere til Norge like mye kassert elektronikk som organisasjonen hvert år sender til u-landene. FAIR opplyste at organisasjonen allerede det året kom til å ta mellom 50 og 100 tonn utrangert elektronisk utstyr tilbake til Norge. Men hittil har bare én container, med 13 tonn avfall, kommet i retur til Norge. Den kom fra Kenya i fjor, og inneholdt 900 pc-skjermer. I tillegg skal to containere i lengre tid ha stått klare til å sendes fra Kenya til Norge.
I mellomtida er det penger å spare. Det koster cirka 50 000 kroner å sende en container fra Afrika til Norge.
LIKEVEL BRUKES RETURORDNINGEN for alt hva den er verdt.
Ifølge FAIRs nettsted innebærer ordningen at «alt elektronikkavfall som genereres fra våre prosjekter hentes tilbake til Norge for destruksjon på forsvarlig måte». Ifølge Fornyings- og administrasjonsdepartementet ble dette utslagsgivende for at departementet nå sender sine utrangerte pc-er til FAIR.
Men opplysningen er, ifølge lederen i kenyanske Computer for Schools Kenya (CFSK), ikke helt i tråd med virkeligheten. CFSK var tidligere FAIRs partner i Kenya.
— Det vi sender tilbake til Norge, er bare pc-skjermene, sier daglig leder Tom Musili til Magasinet. Han forklarer at kenyanerne tar seg av resten selv.
— Vi tar de ulike komponentene fra hverandre og gir dem til ulike folk som kan resirkulere dem, forteller Musili på telefonen fra Kenya.
Med andre ord: Materiale fra avdankede pc-er sendes ut på det afrikanske markedet — uten at FAIR kan vite hva som skjer med giftstoffene.
CFSK er FAIRs samarbeidsorganisasjon nummer to i Kenya. Den første, Computer Literacy Initiative of Kenya (CLIK), sa takk for seg etter en heftig krangel hvor lederen sa klart fra om at CLIK ikke ville være noe «computerloppemarked». Han mente at Kenya ikke burde belemres med ubrukelige eller nesten ubrukelige pc-er, og at det var fordi de var gammeldagse at FAIR hadde fått dem.
— Han er useriøs, kommenterer Knut Foseide.
Nå er det slutt med CFSK også. Ifølge Foseide er grunnen at NORAD mente organisasjonen hadde for tette koblinger til maktapparatet.
DE MANGLENDE RESULTATENE har ikke lagt noen demper på FAIRs pågående PR-framstøt. I 2007 pågikk en massiv vervekampanje overfor ministrene i den norske regjeringen. Personlig.
«Om ikke veldig lenge vil det sannsynligvis bli politisk umulig for departementene å ikke være tilsluttet denne nye og oppsiktsvekkende forbedrede norm for gjenbruk av IKT-utstyr. Vil ditt departement være blant de første som tar dette ganske selvfølgelige miljø- og samfunnsansvar, og viser vei for de andre?» skrev FAIRs salgsrepresentant i de hyggelige brevene. Han brukte ord som «kjære» og «vær så snill», og «ha det fint så lenge!»
Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys og forskningsminister Tora Aasland takket ja, i tillegg til at Utenriksdepartementet allerede var med.
DET KANSKJE VIKTIGSTE departementet for FAIR, Miljøverndepartementet, satte seg derimot kraftig på bakbeina.
Det er «helt uaktuelt for departementet å inngå noen form for avtale med FAIR», avsluttet Miljøverndepartementet i et alt annet enn hjertelig brev i mars i fjor.
Knut Foseide mener avvisningen er en hevnaksjon for at han hadde stilt kritiske spørsmål om hvordan departementet har håndtert sine egne, utrangerte pc-er. Foseide forteller at han i et og et halvt år sendte brev om dette, men bare fikk «håpløse, tåpelige svar».
Han mener at disse pc-ene, via kommersielle aktører, kan ha havnet i India og Bangladesh, og blitt smeltet om av 13 år gamle barn.
— Veldig mye tyder på at det har skjedd, sier han.
Overfor Magasinet benekter Miljøverndepartementet at en hevnaksjon ligger bak avvisningen av FAIR. Departementet er også helt ukjent med at departementets pc-er, via et offentlig godkjent returselskap, skal ha havnet i utviklingsland og blitt smeltet om av 13-åringer.
I brevet fra mars i fjor, ba Miljøverndepartementet om å slippe å bli omtalt som en av FAIRs samarbeidspartnere. Både i årsrapporten for 2004 og 2005, som er den siste som foreligger, står det at FAIR samarbeider med Miljøverndepartementet. Departementet avviser blankt at det er tilfelle.
«Vi tar sterkt avstand fra dette», står det i brevet fra departementet.
— Det står der fordi Statens forurensningstilsyn, som ligger direkte under Miljøverndepartementet, var vår partner i to og et halvt år. I tillegg samarbeidet vi i form av dialog, sier Foseide.
Selv om avtalen med SFT er fra april 2006, mener Knut Foseide at det må være greit å omtale forholdet til departementet som et samarbeid.
— Vi hadde jo en dialog og en skriftlig korrespondanse med departementet, sier han.
I ET BREV TIL Miljøverndepartementet har likevel FAIRs «ryddegutt» Snorre Østlund beklaget at departementet er omtalt som en samarbeidspartner i årsrapportene.
Kort etter at Miljøverndepartementet sa tvert nei til å samarbeide med FAIR, takket også SFT for seg.
— Erfaringene med dem synes vi ikke var så gode, og vi synes også at FAIR misbrukte oss i markedsføringssammenheng, sier avdelingsdirektør Ulf Andersen i SFT.
Han forteller at oppsigelsen av kontrakten bygget på Miljøverndepartementets undersøkelser. Verken han eller departementet vil redegjøre for disse, men i Miljøverndepartementets brev fra mars i fjor omtales manglende åpenhet, sviktende returordning og villedende informasjon.
Nå har FAIR fått enda et problem å stri med. Ifølge kontrakten skal harddiskene på pc-er gitt av Statistisk sentralbyrå slettes med et program som er godkjent av Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, før de sendes til u-landene.
Men det har ikke firmaet som utfører slettingen fått beskjed om. På lista over dem som skal ha sletting med programmet står bare Utenriksdepartementet og NORAD.
— Er det noe vi kan takke Magasinet for, er det at det nå oppdages svikt i våre rutiner, sier Snorre Østlund. Dermed ble det bråstopp for samarbeidet mellom FAIR og SSB.
— Dette synes vi er alvorlig, det skal vi ikke legge skjul på. Det var en grunn til at vi hadde bestilt grundigere sletting enn det vi har fått, sier seksjonssjef Tore Eig i SSB.
hhu@dagbladet.no
baf@dagbladet.no
Nå skal de sendes til skoler i Afrika.
Men det er et problem. Fordi pc-er er fulle av gift, har de som står bak lovet å ta dem tilbake til Norge når de skal kasseres. I stedet hoper de seg opp i Afrika.
Historien om bistandsorganisasjonen Fair Allocation Infotech Resources, eller bare FAIR, begynte i 2002. Stavangermannen Knut Foseide fikk en idé. Han mente at alle pc-ene som hvert år kastes, heller burde brukes til dataopplæring på skoler i u-land.
Fattige barn skulle få lære å bruke pc-er. Norske bedrifter skulle få kvitte seg med utgått datautstyr på en rimelig måte — og samtidig få sole seg i glansen av å være miljøvennlige. Her var det bare vinnere.
Alle som deltok skulle få følelsen av å gjøre noe godt for mennesker og jordkloden.
— I NORGE KASTES DET over 300 000 pc-er hvert år. Halvparten er fullt brukbare i flere år til, sier Knut Foseide.
Han sitter i FAIRs kontorer, på loftet i ei høyblokk på Torshov i Oslo, og prater og forklarer. Gjennom åra har den teknologi-, geologi- og psykologiutdannede 38-åringen drevet flere små it-bedrifter og hjelpeorganisasjoner. Etter likningstallene å dømme har det ikke blitt noe økonomisk eventyr for ham personlig.
Men han har mange baller i lufta, og mye å holde styr på. Det kan bli for mye. I fjor overlot han sjefsstolen til Snorre Østlund, men beholdt jobben som FAIRs styreformann.
— Jeg er ryddegutt, sier Østlund om sin nye jobb.
Østlund har mye å rydde i:
En overivrig selger har skapt trøbbel. FAIR har røket kraftig uklar med Miljøverndepartementet, og mener å være offer for en hevnaksjon.
I Statens forurensingstilsyn føler de seg misbrukt.
Og Statistisk sentralbyrå (SSB) har valgt å avslutte samarbeidet etter at Magasinet begynte å stille spørsmål.
HITTIL HAR FAIR SENDT cirka 10 000 avdankede, norske pc-er til skoler hovedsakelig i Afrika, et kontinent som ifølge miljøbevegelsen er en gigantisk dumpingplass for elektronisk avfall.
Det problemet har FAIR snudd til en fordel. Ett av kronargumentene i markedsføringen er FAIRs «unike tilbakeføringssystem», som skal sikre at pc-ene returneres for forskriftsmessig gjenvinning i Norge.
Det er heller ingen ulempe å ha styremedlemmer som Bellona-gründer Rune Haaland og Storebrands direktør for samfunnsansvar, Elin Myrmel-Johansen.
Selve genistreken i jakten på nye kunder, er det «humanitære miljøsertifikatet» FAIR Recycling. De siste åra har mange av landets mektigste bedrifter og institusjoner har latt seg overbevise til å bli med.
Som deltakere i ordningen betaler de jevnt over 75 kroner per ansatt, og forplikter seg til å la FAIR overta gamle pc-er etter som de utrangeres. Til gjengjeld får de, ifølge FAIRs reklamemateriell, «omdømmeoppbygging internt og eksternt for en billig penge». Da er det kanskje ikke så rart om noen glemmer å stille kritiske spørsmål.
DET HELE TOK AV etter en artikkel i Aftenposten i 2003: «Din gamle PC er gull verd i Afrika». Artikkelen løsnet et skred av pc-er inn til FAIRs provisoriske lokaler.
— Under et år etterpå sendte vi den første forsendelsen med 470 datamaskiner til Eritrea, forteller Knut Foseide. Han deltok selv i installeringen på eritreiske skoler.
I 2004 trådte Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD) til med en halv million kroner, og har hittil skutt inn nærmere sju millioner. Men kameratgjengen i FAIR ville ha mer.
ETT AV ARGUMENTENE i jakten på nye kunder, var det angivelige samarbeidet med den FN-stiftede organisasjonen Global e-schools and communities initiative (GeSCI) i Dublin. Ifølge en e-post fra mars 2006 hadde GeSCI da valgt FAIR som «eneleverandør til alle sine bistandsprosjekter på skoler i utviklingsland».
Men ifølge kommunikasjonssjef Niamh Brannigan har ingen i GeSCI hørt om FAIR. Konfrontert med dette, legger Knut Foseide fram e-poster som viser at de hadde kontakt i 2006, og at det ble utvekslet informasjon om priser og spesifikasjoner.
— De kom aldri i gang. Det er derfor det ikke har blitt noe samarbeid, sier Foseide.
Det var FAIRs innleide salgsrepresentant som skrev e-posten om at FAIR var valgt som eneleverandør.
— Jeg tok munnen litt for full, sier salgsrepresentanten til Magasinet.
Det er ikke den eneste gangen FAIR har dratt det for langt. Nå innrømmer Foseide at salgsrepresentanten noen ganger har vært litt for ivrig i tjenesten.
— Ved enkelte anledninger har vi vært nødt til å tone ned hans påstander, for at de skal være i tråd med virkeligheten.
Foseide sier at det ble trøbbel da salgsrepresentanten i en periode uttrykte seg negativt om konkurrentene.
— Vi ble enige om at han heller må framheve vår fortreffelighet, sier Foseide.
Likevel er det fortsatt samme mann som styrer FAIRs markedsføring.
— Personlig setter jeg pris på at vi har en slik engasjert selger, som gjerne prøver seg innimellom, hvis han må det, sier Foseide.
NÅ KAN 93 BEDRIFTER, skoler, fagorganisasjoner og så videre smykke seg med miljøsertifikatet FAIR Recycling.
FAIR har snakket i store bokstaver, og overbevist dem om hvor viktig det er å passe på at gifta i pc-ene ikke ødelegger miljøet i Afrika.
— Det er giftstoffer i hele maskinen. Samtlige deler av pc-ene inneholder kretskort, som inneholder bromerte flammehemmere og kvikksølv, sier Knut Foseide.
Men han og FAIR har et problem.
Det går sakte å fylle opp returcontainerne. Ifølge Foseide er grunnen at mange av pc-ene fortsatt brukes, og at afrikanerne ikke kan tvinges til å levere dem tilbake.
I 2007 lovte FAIR derfor å samle inn og returnere til Norge like mye kassert elektronikk som organisasjonen hvert år sender til u-landene. FAIR opplyste at organisasjonen allerede det året kom til å ta mellom 50 og 100 tonn utrangert elektronisk utstyr tilbake til Norge. Men hittil har bare én container, med 13 tonn avfall, kommet i retur til Norge. Den kom fra Kenya i fjor, og inneholdt 900 pc-skjermer. I tillegg skal to containere i lengre tid ha stått klare til å sendes fra Kenya til Norge.
I mellomtida er det penger å spare. Det koster cirka 50 000 kroner å sende en container fra Afrika til Norge.
LIKEVEL BRUKES RETURORDNINGEN for alt hva den er verdt.
Ifølge FAIRs nettsted innebærer ordningen at «alt elektronikkavfall som genereres fra våre prosjekter hentes tilbake til Norge for destruksjon på forsvarlig måte». Ifølge Fornyings- og administrasjonsdepartementet ble dette utslagsgivende for at departementet nå sender sine utrangerte pc-er til FAIR.
Men opplysningen er, ifølge lederen i kenyanske Computer for Schools Kenya (CFSK), ikke helt i tråd med virkeligheten. CFSK var tidligere FAIRs partner i Kenya.
— Det vi sender tilbake til Norge, er bare pc-skjermene, sier daglig leder Tom Musili til Magasinet. Han forklarer at kenyanerne tar seg av resten selv.
— Vi tar de ulike komponentene fra hverandre og gir dem til ulike folk som kan resirkulere dem, forteller Musili på telefonen fra Kenya.
Med andre ord: Materiale fra avdankede pc-er sendes ut på det afrikanske markedet — uten at FAIR kan vite hva som skjer med giftstoffene.
CFSK er FAIRs samarbeidsorganisasjon nummer to i Kenya. Den første, Computer Literacy Initiative of Kenya (CLIK), sa takk for seg etter en heftig krangel hvor lederen sa klart fra om at CLIK ikke ville være noe «computerloppemarked». Han mente at Kenya ikke burde belemres med ubrukelige eller nesten ubrukelige pc-er, og at det var fordi de var gammeldagse at FAIR hadde fått dem.
— Han er useriøs, kommenterer Knut Foseide.
Nå er det slutt med CFSK også. Ifølge Foseide er grunnen at NORAD mente organisasjonen hadde for tette koblinger til maktapparatet.
DE MANGLENDE RESULTATENE har ikke lagt noen demper på FAIRs pågående PR-framstøt. I 2007 pågikk en massiv vervekampanje overfor ministrene i den norske regjeringen. Personlig.
«Om ikke veldig lenge vil det sannsynligvis bli politisk umulig for departementene å ikke være tilsluttet denne nye og oppsiktsvekkende forbedrede norm for gjenbruk av IKT-utstyr. Vil ditt departement være blant de første som tar dette ganske selvfølgelige miljø- og samfunnsansvar, og viser vei for de andre?» skrev FAIRs salgsrepresentant i de hyggelige brevene. Han brukte ord som «kjære» og «vær så snill», og «ha det fint så lenge!»
Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys og forskningsminister Tora Aasland takket ja, i tillegg til at Utenriksdepartementet allerede var med.
DET KANSKJE VIKTIGSTE departementet for FAIR, Miljøverndepartementet, satte seg derimot kraftig på bakbeina.
Det er «helt uaktuelt for departementet å inngå noen form for avtale med FAIR», avsluttet Miljøverndepartementet i et alt annet enn hjertelig brev i mars i fjor.
Knut Foseide mener avvisningen er en hevnaksjon for at han hadde stilt kritiske spørsmål om hvordan departementet har håndtert sine egne, utrangerte pc-er. Foseide forteller at han i et og et halvt år sendte brev om dette, men bare fikk «håpløse, tåpelige svar».
Han mener at disse pc-ene, via kommersielle aktører, kan ha havnet i India og Bangladesh, og blitt smeltet om av 13 år gamle barn.
— Veldig mye tyder på at det har skjedd, sier han.
Overfor Magasinet benekter Miljøverndepartementet at en hevnaksjon ligger bak avvisningen av FAIR. Departementet er også helt ukjent med at departementets pc-er, via et offentlig godkjent returselskap, skal ha havnet i utviklingsland og blitt smeltet om av 13-åringer.
I brevet fra mars i fjor, ba Miljøverndepartementet om å slippe å bli omtalt som en av FAIRs samarbeidspartnere. Både i årsrapporten for 2004 og 2005, som er den siste som foreligger, står det at FAIR samarbeider med Miljøverndepartementet. Departementet avviser blankt at det er tilfelle.
«Vi tar sterkt avstand fra dette», står det i brevet fra departementet.
— Det står der fordi Statens forurensningstilsyn, som ligger direkte under Miljøverndepartementet, var vår partner i to og et halvt år. I tillegg samarbeidet vi i form av dialog, sier Foseide.
Selv om avtalen med SFT er fra april 2006, mener Knut Foseide at det må være greit å omtale forholdet til departementet som et samarbeid.
— Vi hadde jo en dialog og en skriftlig korrespondanse med departementet, sier han.
I ET BREV TIL Miljøverndepartementet har likevel FAIRs «ryddegutt» Snorre Østlund beklaget at departementet er omtalt som en samarbeidspartner i årsrapportene.
Kort etter at Miljøverndepartementet sa tvert nei til å samarbeide med FAIR, takket også SFT for seg.
— Erfaringene med dem synes vi ikke var så gode, og vi synes også at FAIR misbrukte oss i markedsføringssammenheng, sier avdelingsdirektør Ulf Andersen i SFT.
Han forteller at oppsigelsen av kontrakten bygget på Miljøverndepartementets undersøkelser. Verken han eller departementet vil redegjøre for disse, men i Miljøverndepartementets brev fra mars i fjor omtales manglende åpenhet, sviktende returordning og villedende informasjon.
Nå har FAIR fått enda et problem å stri med. Ifølge kontrakten skal harddiskene på pc-er gitt av Statistisk sentralbyrå slettes med et program som er godkjent av Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, før de sendes til u-landene.
Men det har ikke firmaet som utfører slettingen fått beskjed om. På lista over dem som skal ha sletting med programmet står bare Utenriksdepartementet og NORAD.
— Er det noe vi kan takke Magasinet for, er det at det nå oppdages svikt i våre rutiner, sier Snorre Østlund. Dermed ble det bråstopp for samarbeidet mellom FAIR og SSB.
— Dette synes vi er alvorlig, det skal vi ikke legge skjul på. Det var en grunn til at vi hadde bestilt grundigere sletting enn det vi har fått, sier seksjonssjef Tore Eig i SSB.
hhu@dagbladet.no
baf@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen