- Det er ingen tragedie å miste jobben i Norge i 2009.

Det sies at man i motgang ikke skal lytte til ja-menneskene, men de som faktisk sier det som det er. Mine damer og herrer: La oss introdusere Elin Ørjasæter.

Jobbeksperten, forfatteren og ikke minst riksrefseren. Ikke kjent for å legge fingrene imellom i noen sammenheng.

—?Ja da, det er midlertidig slitsomt og angstskapende. Men å kalle det en tragedie å bli arbeidsledig, det er faktisk veldig frekt. Spesielt overfor dem som opplever det.

- Hva kvalifiserer til å kalles tragedie da?

- Når noe skjer med barna dine. Eller når privatøkonomien ødelegges, fordi du samtidig kommer dårlig ut på boligmarkedet eller blir skilt. Men hvis det å ha dårligere råd en periode er en tragedie, da lurer jeg på hvilket samfunn vi beveger oss mot. Å si at arbeidsledige er omvandrende katastrofer, er å trøkke folk ned. Jeg tror ikke de selv oppfatter seg slik.

Plutselig kjenner alle noen. Eller du står der selv i kø til NAV en morgen, etter å ha gitt opp å komme igjennom på telefon. Ingen vet hvor høyt arbeidsledighetstallene skal opp. Vi vet bare at de skal bli langt høyere. Noen sjefer skor seg på det.

- Mistenker du at noen kutter litt ekstra i mannskapet?

- Å ja. Det ser vi hver gang det er nedgangstider. Såkalt snille ledere, som egentlig vegrer seg for konflikter, har ventet med å si opp folk. Nå benytter de sjansen, og gjemmer de seg bak nedgangstidene.

- Er de rett og slett feige?

- Dette skjer spesielt i Norge, fordi vi er så veldig konfliktsky. Men det som er opprørende, er å la udugelige, inkompetente mennesker beholde jobben. Man kunne med fordel sparket langt flere i Norge. Det er særlig presserende i norske kommuner.

Noe av det første Ørjasæter husker, er en veps. Det var sommer. Hun ville klappe den, til tross for kraftige advarsler. Hun hørte ikke, og klappet vepsen. Da hun satt der med en betent og verkende finger, spurte man hvorfor. Hun svarte at hun ville vite hvordan det kjennes. På en måte er den historien betegnende for Ørjasæters virke siden. Eneste forskjellen er at hun nå stikker hånda inn i hele vepsebol. Det koster å si det som det er. Spesielt når du er kvinne. Og påpeker at andre kvinner ikke har killer-instinkt, eller bør kle seg ned hvis de er for pene.

- Er oppsigelsesvernet altså for sterkt?

- Det er bare de late lederne som sier det er umulig

å si opp folk, fordi de ikke gidder å sette seg inn i det juridiske systemet. Oppsigelser er masse arbeid, og en personlig belastning. Men det hadde vært mer humant å si opp folk når det var massevis av ledige jobber der ute.

Under nedgangstidene på begynnelsen 1990-tallet arbeidet Ørjasæter i fagforening og hjalp daglig folk som hadde mistet jobben. Etter det satt hun på andre siden av bordet, som hodejegeren som skulle plukke den perfekte kandidaten til kulturlivet. Veien til sjefsstolen i Nasjonalmuseet, for eksempel, gikk gjennom henne.

- Jeg går inn for et mer brutalt arbeidsliv, der sjefene kan konsentrere seg om å sette sammen det laget av mennesker som produserer det beste sluttproduktet. Men forutsetningen for mine konklusjoner?..., sier hun og dunker hånda i bordet, som for å understreke ordene som allerede står i store bokstaver.

- ... forutsetningen er et velferdssystem som fungerer. Folk skal kunne få sparken uten å være redd for sin økonomi.

- Er ikke det kommunisme?

- Nei. Kommunistene definerte rett til arbeid, noe som skapte alle de meningsløse fabrikkene der de bare laget tull. Jeg mener man ikke har rett til arbeid, men rett til inntekt. Det er også viktig at noen får lov til å bli rike. Det er de rike som driver teknologien framover.

På et tidspunkt begynte vi å se på sjefen ikke bare som en arbeidsgiver. Men mer som en mor, venn og motivator. Det er den mentaliteten Ørjasæter vil til livs.

- Jeg mener folk må være selvmotivert. Flinke folk blir motivert av å yte. Det handler om yrkesstolthet. Men norske sjefer bruker all sin energi på å motivere de siste 20 prosentene som ikke er motivert. De er enten slabbedasker, eller flinke folk i feil jobb.

- Hva skal man gjøre med de umotiverte da? Sparke dem?

- Skal man beholde folk i jobb, må det være av hensynet til totaliteten og sluttproduktet. Ikke hensynet til arbeidstaker. Og det er ingenting som irriterer flinke folk så mye, som å se andre tjene like bra og gjøre en laber innsats.

Hun virker så tøff på tv. De henter henne inn nesten hver gang de trenger å sprite opp debatten rundt norske ledere eller arbeidsliv. Men kameraene filtrerer bort noe ved Elin Ørjasæter. Mykheten. Begeistringen. At hun nesten bobler over når hun følger et resonnement over i nytt terreng.

- Du terger ofte folk på deg, med upopulære utsagn om gravide og langtidsledige?

- Ja. Og noen ganger blir jeg faktisk lei meg for det. Enkelte av personangrepene på nettet har fått meg til å grine en hel kveld. Men jeg synes det er så viktig med debatt. Det er noe jeg virkelig brenner for. Jeg liker å bli motsagt på intelligente måter. Det driver verden framover.

- Skjer det alltid på intelligente måter?

- Nei, nei. Men det skjer. Jeg husker da jeg gikk ut

og sa at unge kvinner uten kompetanse ble kvotert inn i styrene. Da fikk jeg svar fra en kvinne som dokumenterte at jeg tok feil. Det begeistret meg virkelig, sier hun.

Arbeidslivet har forandret seg. Det er ikke oss. Det er dem. Sjefene. Eierne. Globaliseringen. Kravet til tempo. Du kan like det eller ikke. Uansett er det realiteten.

- Vi har utviklet en forventning om at sjefen skal fylle alle roller i våre liv. Det fungerer bare ikke. Alle som vil ha det bra i framtidas arbeidsliv, må forberede seg på endringer. Ikke forvent at sjefen din skal representere stabilitet. Du må finne det andre steder.

- Hva er dine beste råd til dem som plutselig står der med en sluttpakke?

- Søk på alt mulig, og begynn med en gang. Hjertet synker i meg når jeg hører om folk som venter til de siste to månedene med å få av gårde en søknad, til én jobb. Ikke ta det for høytidelig. Jobbsøking er litt som nettdating. Mange søknader får du ikke svar på. Noen intervju blir du ikke innkalt til. Se det som en opplevelse.

- Du har skrevet i boka di at orddelingsfeil er det verste du ser i en søknad?

- Ja! Orddelingsfeil, og folk som ikke har lært seg forskjellen på å si kj og skj. Det heter ikke skjylling. Jeg mener også at unge mennesker bør vise seg fram for foreldrene sine, ikke vennene, før de går på jobbintervju. Mange kler seg på en måte eldre oppfatter som utfordrende.

- Jaha. Noe mer?

- Og så finnes det ikke en mer effektiv måte å snakke seg ut av en jobb på, enn å betegne tidligere sjefer som psykopater. Snakk pent om andre. Å måtte høre på en amatørpsykologs utlegning om hvorfor alt er andres feil, gir deg i hvert fall ikke jobben.

Sluttpakker. Dagpenger. Jobbsøking. Ørjasæter mener det er en del av et større gode.

- Kreativ destruksjon, det er en del av kapitalismen, det. Når man gjør teknologiske innovasjoner, får det enorme konsekvenser for økonomien verden over. Jeg er sikker på det kommer noe godt ut av denne krisen på sikt, men så har jeg også en naiv tro på kapitalismens fortreffelighet.

- Har du noen råd til sjefene som må si opp folk?

- Ja. Mange av dem ligger søvnløse om natta, før de må si opp folk. Det er en form for stormannsgalskap. Tror du virkelig at sjefen er alt folk har? Nei, de har masse ressurser utenom. Tenk over at du kanskje gjør dem en tjeneste. Du gir dem noen å hate. Så slipper de å lure på om det er dem det er noe feil med.

iwt@dagbladet.no