EN HELT uskyldig forsnakkelse gjør det ok å dra ned det kunstig høye spenningsnivået i Tippeligaen. Norsk klubbfotball blir garantert bedre av det, men forsnakkelsen først:

- Det er viktig for oss at vi sprenger en del monstre, sa Kjetil Rekdal til NRK rett etter kampen og tenkte nok på det å jage vekk spøkelser og slikt.

Spillerne hans kom til Ullevaal uten andre minner enn at her taper de hver gang for Vålerenga, men dro derfra med en god følelse av å ha kjempet til seg ett poeng.

Rekdal var altså til å forstå uansett et vel frodig billedspråk. Da skulle det også være mulig å ta med seg videre at sesongen 2 009 såvidt er i gang, og at ingen lag opplever noen krise.

NETTOPP det er en forutsetning for internt å takle medaljekandidat Vålerengas stusslige ene poeng etter to spilte kamper. Inn i den andre sesongen under Martin Andresen er det er riktig å sette krav til avkastning for store spillerinvesteringer, men samtidig foreligger det såvisst ikke noe endelig regnskap. Bare litt for mange ukjente faktorer til at tilhengerne kommer til å nyte et par ukers seriepause.

For på tross av klar pasningsframgang fra RBK-kampen, er det fortsatt noe uforløst ved Martins prosjekt. Resultatet kunne sett penere ut om Moa hadde satt sine fine sjanser, men samtidig er det heller ikke opplagt at det holder å få de skadeplagete sentrale spillerne i kampform for å rette på dette.

DET grunnleggende er selvsagt en tydelig kommunikasjon fra Martin selv om hvilken angrepsstil han ønsker. Her har han tatt selvkritikk for sin egen overdrevne ballinvolvering og derav lagets manglende framdrift sist sesong, men ikke fått fram hva som nå skal erstatte fjorårets ønske om maksimalt ballhold.

En sånt stilvalg behøver ikke å se likt ut fra kamp til kamp, men i bunn må spillerne likevel på refleks vite hvilke offensive valg som forventes av dem. For det innerste VIF-miljøet er et eventuelt fravær av en slik trygghet et langt viktigere samtalemne enn trenerens påståtte for røffe tone på kamp og trening.

OM nødvendig er det her Martin Andresen selv må inn med all sin fotballkraft. Klubben har samlet mye individuelt offensivt talent, men gjennomgående preges disse spillerne av vanen med å ta svært mange egne taktiske valg. Da kan veien fort bli lang til samlet suksess.

Slik er Aalesund-kampen en god plattform selv om det bare ble ett poeng. VIF-trenerne lyktes med den offensive taktikken. Bengt Sæternes som kantspiller for å bruke luftkvalitetene hans på lengste stolpe, var en suksess. Både fordi han headet inn 1 - 0, og fordi han skapte sjanser nok rundt seg til at hjemmelaget burde ha vunnet.

SAMTIDIG lyktes trenerne med å få koblet  Dawda Leigh på motsatt kant til resten av laget. Det er bra jobbet. I Oslo-fotballen har driblefanten Dawda lenge kronglet seg framover mot det å bli en effektiv angrepsspiller langs stier som minner om en annen eks-Skeid spiller. Dawda har ikke den overlegne fysikken til Daniel Braaten, men absolutt den samme magiske evnen til å komme ut av nærmeste klynge med ballen i beina.

Sånt kan se fantastisk ut de første gangene du får se herligheten, men etter hvert er det lett å bli opphengt i disse driblernes hang til fortest mulig å finne den neste klynga igjen.

Det har gjort at det ofte er blitt satt spørsmålstegn både ved Daniel og Dawdas evne til å få mest mulig ut av talentet. Daniel hadde et herlig svar til oss kritikerne i Tysklandskampen, mens Dawda viste potensialet sitt med det knallharde innlegget til Bengt Sæternes på siste stolpe før 1 - 0 scoringen. Det er når han bruker teknikken sin så tidlig for lagkameratenes beste, at Dawda Leigh virkelig holder klasse.

Derfra og inn driblet han seg knapt vekk og var VIFs klart beste spiller.

DET er nettopp en slik skolering av alt det innkjøpte talentet som etter hvert vil sette Martin Andresens eget nivå som fotballtrener. Det er også her stramme prioriteringer og tydelige retningslinjer vil hjelpe både ham og laget.

Kjetil Rekdal og Aalesund fikk med seg ett greit poeng på den måten. Rekdal satset det meste på lange oppspill til Tor Hogne Aarøy og hadde byttet plass på kantspillerne sine for å få scoring ut av denne avtalte stussen i bakrommet.

Utligningen kom ikke helt slik, men plasseringen av venstrebeinte Peter Kopteff på høyresiden gjorde det i hvert fall langt lettere for finnen å skyte da han kjempet seg løs fra den i et par avgjørende sekunder ikke like så kampvillige Bengt Sæternæs.

Det som i beste fall var et tilfeldig dårlig press, ble til 1 - 1 med en bevisst taktisk vri.

STORT større forskjell er det ikke på det som er ventet å bli topp og bunn i Tippeligaen; selv ikke på det mulige topplagets hjemmebane.
Da var det neppe noe monster som ble sprengt på Ullevaal.

Bare en av fotballens mange historiske tilfeldigheter, og slikt er ikke mer verdt enn at dette er en serie der de fleste av lagene kan lykkes.

Hvis de altså ikke konsentrerer seg om dårlige vårtegn og andre spøkelser, og heller tar tak i de delene av fotballen som faktisk gjør spillet bedre.