— Det er vanskelig å huske episoder, jeg klarer ikke?... Det er som om jeg ikke har vært der.

Skeppsholmen lå der så vakker, to svaner drev rundt i Saltsjön, Stockholms øde, og «Hundar overvaker området» sto det på utsida, det luktet storhet, og Björn Ulvaeus kom ut toalettdøra, den var dekket av tegneseriestriper og avisklipp, «Nättfrågan: Vem er snyggast i ABBA? Björn 39 %, Benny 31 %» og et annet «Björn Ulvaeus viktigare enn Mick Jagger».

- Kom inn, sa han.

Björn satte seg ved kjøkkenbordet i kontorlokalene. Idet vi møtte blikket hans ble vi truffet av et bilde, et lys fra ?74, Björn Ulvaeus i hvit, trang overhall med bare skuldrer og armer, og en stjernegitar.

- Husker du ikke at du skrev disse låtene?

- Nei?...

Björn tar pauser. Han har gått i hypnose, han har oppsøkt gamle venner for å finne hull, og scener. Mye er borte for ham.

- Men små glimt kommer til meg nå. For eksempel?...

Det er som om noe åpner seg her og nå.

- ... Jeg minnes at jeg lå på rygg på bryggen en stjerneklar natt?... På mitt sommersted på en øy utenfor her.

- Ja?...

- Og det var da?... bokstavelig talt da?... det kom.

Björn Ulvaeus tar til å synge.

- There was something in the air that night, the stars were bright?...

- «Fernando»?

- Ja. Det husker jeg nå. Men «Dancing Queen»?... «The Winner Takes It All»?... Jeg skrev og skrev. Men jeg husker det ikke.

- Hvorfor denne hukommelsessvikten?

- Vi var alltid på vei fram, i en sånn voldsom takt, når jeg tenker etter. Vi satt aldri og hvilte. Derfor er det mye som ikke har festet seg. Jeg husker ikke at jeg nøt suksessen, at vi var så enormt beundret.

Bjørn reiser seg, går bort til et skap, tar ut en kopp. Vi kan betrakte ham. Han er rynkefri, i forhold til Benny som har tatt med seg åra. Han er stram, stockholmskult kledd, moderne briller, skjerfet likeså, og skjegget så velfrisert, og skjorta sitter fast som i 1975, og han sier:

- Akkurat når vi sitter og prater her, så spilles det en ABBA-låt et eller annet sted på jorda. 400 millioner solgte skiver. «Mamma Mia!» sett av 30 millioner. Man kan ikke forholde seg til det. Det går ikke an å plassere seg selv i det! Jeg blir en tilskuer som står og titter på.

Men kommer ABBA på tv, bytter han kanal.

Björn Ulvaeus ble født i Göteborg en vårdag i 1945. Som seksåring flyttet han med familien til småbyen Västervik. Ulvaeus var frontfigur for visestjernene Hootenanny Singers. I 1966, på fest, traff han Benny Andersson i Sveriges nr. 1-band, The Hep Stars.

Björn møtte den 18 år gamle artisten Agnetha Fältskog under en tv-innspilling i 1969. Benny hadde funnet tonen med vokalisten Anni-Frid Lyngstad, bare uker i forveien.

6. juli 1971 gifter Björn og Agnetha seg. Benny spiller Mendelssohns idet Agnetha, hvit brud med blomsterkrans om hodet, kommer opp kirkegulvet. Tusenvis venter utenfor. De kaster konfetti og roser. Og snart blir de mor og far til to, og snart skal de forme verdens største band.

- Du har hatt et fantastisk liv?

- Ja, det har hendt en del?... Noen vil kanskje tro at alt dette har gjort meg til en mann med stor selvtillit. Slik er det ikke.

- Det rimer ikke?

- Det kommer sikkert fra barndommen. Jeg har aldri fått selvtilliten med meg. Det har jeg ikke kjempet med, men det har vært noe som har hindret meg hele tida. Av ytre suksess blir man for en kort stund fylt med selvtillit, men den forsvinner, og da må det komme noe nytt.

- Hva var det med gutten fra Västervik? Hvor kom bekymringene fra?

- Det er noe jeg holder for meg selv, der inne?... Men sånne ting kan og gjøre at man får en slags drive. Så det er på godt og vondt.

- Du har sagt at dine foreldre levde i et «ujevnbyrdig, veldig ulykkelig ekteskap». Det må ha vært vondt?

Björn har bare snakket om det en gang, han fikk styre alt selv, i monolog på radio. Han husker ropene fra faren som kom hjem seint om natten.

- Jeg skal ikke overdrive det. Men ja, jeg håper mine barnebarn blir sett mer enn jeg ble.

- Har det formet sangene dine?

- Jeg tror man bruker så mye man ikke vet om, fra underbevisstheten, når man skriver. Mennesker med en harmonisk barndom?... Ja, de har kanskje ikke det der.

- Dine terapeutvenner mener din dårlige selvtillit er årsak til at du har vanskelig for å framkalle minner fra ABBA-dyrkingen?

- Det er ekstrem forskjell mellom den lille man føler at man er innerst inne?... Og så stå der og være noe helt annet for veldig mange. Det er så stor avstand mellom de to bildene. Hadde jeg blitt sivilingeniør, som jeg skulle, hadde jeg kanskje vært nærmere min autentiske person. Men det får vi aldri rede på.

Han stopper.

- Jeg er ganske blyg og tilbaketrukket. Sånn sett har jeg måtte ta meg selv i kragen. Det er ikke fordi jeg vil, ikke fordi jeg har et behov for å synes og for å stå der framme, men fordi jeg må. Men jeg har et veldig bra liv nå. Jeg kom akkurat tilbake fra skiferie, Ramundberget på andre siden av Røros. Hele familien. Fire barn med menn og kvinner og tre barnebarn. Fantastisk. Vi leide et hus der oppe.

- Hvordan ser du på Norge fra ditt ståsted?

- Egentlig kunne vi vært ett og samme land. Eller hur? Det finnes nok ulikheter, men det hadde vært forfriskende om de forskjellene fantes innenfor samme land. Jeg syns det var synd med den unionsoppløsningen. He-he. Hva mener dere?

- Er vi ikke ferdig med den saken?

- Kan du tenke deg at den svenske kongen og militæret ville gå til krig for det? Om ikke folkemakten hadde stilt seg opp og sagt «nei!», sa hadde de jævlene gått til krig. Utrolig.

-?Vi har et lillebrorkompleks, har vi ikke?

- At vi skal se på Norge som en lillebror? Det tror jeg absolutt ikke!

- Deres rike popkultur. H&M, Ikea, Saab?

- Dere har Grieg. Hva har vi? Ingen.

- Men?...

- Ja, og dere har Ibsen. Vi har Strindberg, men Ibsen er mye større. Og så videre.

Björn smiler.

- Og tenk, ingen i hele verden har sett «Mamma Mia!»-filmen mer enn nordmennene.

Musikalen «Mamma Mia!» er sett av 30 millioner på ti år.

- Vi var så skeptiske til ideen. Kan vi skrive en musikal baklengs? Men vi hadde 100 låter, og jeg visste at jeg hadde skrevet tekster om alt mellom himmel og jord, ikke bare om samme sak, som mange andre kataloger, som Stones, en liten nisje. Jeg tenkte, la oss se om det går.

Sola piler inn Stockholms havn, treffer ansiktet hans. Et mildt, sympatisk vesen. Men det er uro inne i Ulvaeus. Det er derfor han har engasjert seg i Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon Humanisterna.

- At religion har blitt en maktfaktor i politikk, er virkelig noe som bekymrer meg. Jeg er lei av å vise respekt bare fordi det er religion. USA, for eksempel, har vegret seg for å hjelpe til for få seksualundervisning i Afrika. Saker som bare har religiøse overtoner. Skal religion styre hvordan verden ser ut? Og Pavens påbud og alt det. Hæ?

Han nesten roper det ut.

- Alt dette er jätteallvarligt. Og de konfesjonelle friskolene! Visste du ellers at humanistene i Norge er større enn i noe annet land?

- ABBA og ateistene, altså?

- Ja, fantastisk! En annen sak som man må få begynne å diskutere og kritisere totalt fritt og objektivt, er religionen islam. Akkurat som man diskuterer kristendommen. Det er så betent, ikke minst i Norge. Det skal ikke være tabubelagt, og man skal ikke bli kalt islamofob så fort man sier noe! Ingenting er hellig. Det er hele livsnerven for oss at man får gjøre filmer som «Life of Brian». Jeg vil slåss for friheten til min siste blodsdråpe.

- Når ble du så interessert i religion?

- Det eskalerte ved Nine Eleven. Mennesker drevet av religion til å fly inn i Twin Towers. På den annen side en president som stilte seg opp med et grusomt gammeltestamentlig syn.

Ulvaeus sitter der og klager over «nedrustning av empirien og opprustning av følelsesmessig, bokstavstyrt religiøsitet», og midt i denne talen går det i døra. Det er Benny. Andersson. Benny sier ikke noe, han heller i en kopp, lytter passivt, og forsvinner igjen.

- Men tilbake til pop, Björn. ABBA er vel aldri formelt oppløst?

- Det er riktig.

- Det mangler ikke på tilbud?

- Nå er det lenge siden vi hørte noe. Det vil si?... Etter den med en milliard dollar, er det ingen som har kommet med noe mer i alle fall.

-  Sa du én milliard dollar?

Ja. De snakket om 120 spillejobber.

- Vi vil aldri opptre igjen. ABBA vil bli husket som unge, vitale, full av energi. Ikke som fire oldinger.

- Hva er det største i ABBA-epoken?

Han tenker?...

- Jeg så et ikonisk bilde i Sydney, du sitter i en bil, du vinker som en president, til et hysterisk folkehav?

- Jaså. He-he?...

- Minnes du, Björn? Sydney, tv-konserten sett av flere enn månelandingen?

- Aaaaa.

Han minnes ikke. Han er en mann uten minne. Etter en pause?...

Han hvisker til seg selv.

- Noe jeg faktisk kan återkalla... Natten etter at vi hadde vunnet Eurovision i Brighton, jeg lå og tenkte. «Over natten har hele verden åpnet seg. Det vi har kjempet for i ti år, hender nå. Og i morgen er den i gang for meg?... den nye æraen — vi kan nå ut til hele verden.» Og det var et så stort øyeblikk.

6. april, 1974. «Waterloo» vinner Europa. På to minutter og 46 sekunder. Björn kan høre Bennys stemme, «ännu en trepoängare». Og hans kostyme er så trang at han ikke kan sette seg ned.

- Det gikk lenge før dere fikk tak på Sverige?

- Allmennheten likte oss. Men blant journalister var vi mammon, antikrist, kommersialismen, kapitalismen og alt det onde i verden.

- Og prog og palestinaskjerf var mer korrekt enn gullamé og «Money, Money, Money»?

- Ja, det var en enorm tid for venstresiden.

De første åra ble ABBA nærmest boikottet av Sveriges Radio. I Storbritannia toppet de listene med ni låter, og fikk 3,5 millioner billettbestillinger til to konserter i London. Manager Stikkan Andersson slo tilbake:

«Folk vill inte höra låtar om arbetslöshet, ensamma mammor, krig, svält och sånt. Kan de inte få koppla av när de är lediga?»

- Vi har alltid tenkt at spesielt det vi skrev i starten, var så enkelt og lykkelig. Når man ser på det?... Det er tilsynelatende enkelt. Men ikke under overflaten. Det som er viktig, er at det skal føles naturlig, umiddelbart tiltalende. Som «SOS». Men det er mye vanskeligere å komme til det enkle enn det kompliserte.

Björn Again, ABBAs tributeband som siden 1988 har holdt 4000 shows, har tatt navn fra Ulvaeus. Og en dag kom det brev fra Madonna. «Please!! Kan jeg få låne ?Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight)??» Etter å ha hørt resultatet, tenkte Björn: «ABBA er del av popmusikkens DNA».

- Når jeg går på gata kommer det alltid noen og takker. Jeg blir rørt, nesten daglig. Ikke at jeg tenker på det, men jeg får enormt mye skryt. Og nå er det barn som lytter til det! Så underlig!

I 1979 fortalte Agnetha og Björn at de måtte skille lag.

- The winner takes it all, the loser standing small. Nokså tøft budskap?

- Det er mange som kan sette seg inn i den, om det er en relasjon som er avbrutt eller hva, hvor man føler seg som den som står på siden og ser noen annen triumfere. Det har truffet folk. Og melodien. Agnetha er jo lysende der!

- Er det din og Agnethas historie?

- Det er fiksjon som er sprunget ut av noe som har hendt. Men om du vil sette meg og Agnetha inn der, så stemmer det ikke i det hele tatt. Det fantes ingen vinnere der.

Han dveler et sekund.

- Skilsmissen?... Den erfaringa hadde jeg da jeg skrev den. Men det er ingen literal account av skilsmissene våre.

- Anni-Frid har sagt at du utnyttet de sprukne ekteskapene til å skape poplåter?

- Ja, det kan man! Det gjør man om man vil eller ikke! Det går ikke an å løpe fra det.

- For utover syttitallet skifter tekstene karakter, det blir sårere, i takt med deres liv, sikkert?

- Det var en utvikling som mest var drevet av at vi modnet og at vi ville ta risker i låtskrivingen. Men ja, «The Visitors» var ganske mørk, men en jævlig bra plate den dag i dag. Det var først etter den vi begynte å tappes for energi.

Da hadde også Benny og Anni-Frid skilt seg. Andersson minnes innspillingene som en «anstrengende motbakke».

- Hvor mye virket skilsmissene inn på skapertrangen og bandet?

- Ikke det dugg, skal jeg si deg. Det var masse som kom etter skilsmissene. Noe av det beste vi laget. 

Seems to me now/That the dreams we had before/

Are all dead, nothing more/Than confetti on the floor.

(«Happy New Year», 1980)

Fältskog er blitt framstilt som en Greta Garbo, som lever i eksil og skyr folk. På filmpremieren av «Mamma Mia!» ville hun ikke posere med bandet, som viste seg sammen for første gang siden 1986.

Til britiske ITV har hun fortalt hvordan suksessen slet ekteskapet med Björn i stykker.

«Vi hadde ikke samme prioriteringer. Andre kvinnelige artister med barn har sikkert hatt samme erfaring. Man deles i to. Den ene halvparten vil så gjerne være framgangsrik, den andre vil være hjemme og ta hånd om sine barn»

Björn har erkjent at han pushet henne:

«Hun ville være hjemme. Men jeg mente det var nødvendig, vi måtte helt enkelt, vi kunne ikke miste vår store sjanse ute i verden».

- Har du kontakt med Agnetha?

- Ja, mye.

- Familiesammenkomster med barnebarn, helst?

- Ja. Vi har et sivilisert forhold.

- Anni-Frid?

- Hun bor vel mest i Skåne nå.

- Så hun er tilbake fra Sveits, hun ble prinsesse der?

- Jo, hun kommer inn hit for å hilse på når hun er i byen.

Björn giftet seg med musikkjournalisten Lena Kallersjö 6. januar 1981, et halvår etter skilsmissen.

- Du har lyktes i ekteskap nå, hva er oppskriften?

- At man er jevnlike, og kan sette seg inn i hva den andre føler. Hur är det med henne? Empati! Og at man deler samme sans for humor.

- Du har oppnådd alt hva en mann kan drømme om?...

- Nei, det vet jeg ikke?... Men profesjonelt er det ingenting jeg tenker jeg ikke har gjort. Jeg vil helst være med min familie. Oppleve barnebarn. Det Ingmar Bergman kaller det lille livet. Det store?... jeg har hatt så mye av det. Det lille skal man prise seg lykkelig over. Kunne synke inn i noe vakkert. Og se ut nå!

Han peker på Saltsjön, går bortover gulvet, Ulvaeus stemme er fjernere, han står borte ved benken, fyller opp koppen.

- Mitt yngste barnebarn. Og alt som opptar henne. Hun er ett år. Jeg blir så glad når hun kommer hver morgen. Det er uslåelig for meg. De bor fem minutter unna oss.

Penger har Ulvaeus til generasjoner. Björns multimillioner er investert, blant annet i eget flyselskap. Og privatfly, «en luksus han unte seg etter 11. september».

- Men jeg er umåtelig fokusert på miljø. Jeg bygger hus på Gotland, der skal jeg ha alt det siste på miljø, med solceller og slikt.

Men nå. Fra Benny Anderssons kontor, borte i gangen, bak en dør dekket av stjerner, hører vi et tangenttema, fantastisk nynnbart, rene magien. Som om det er 1975, som en gammel ABBA-skatt de har funnet på et loft.

- Ja, den er bra. Det er en låt jeg har skrevet, aldeles ny, til Bennys orkester. De siste dagene har jeg skrevet mye. Det er fortsatt djävligt rolig.

Björn har ikke mistet det, Björn har ikke glemt det. Og kanskje vil minnene komme til ham, om den gang han, Benny, Agnetha og Anni-Frid dro på ferie til Kypros og sang på stranda, i 1970, og da ABBA het Festfolket og opptrådte på kroer, og den kvelden i 1972 de laget «Nina, Pretty Ballerina», og regnet silte ned i Sydney og 52?000 sang T hank you for the music, og Agnetha og Anni-Frid, i ekstremkorte skjørt, var jomfruelige popbabes selv om de var 30, og «Fernando» passerte «Hey Jude» som singlen av alle tider, så smektende og sørgmodig, før de ble oldinger, før oppbruddene, men Björn blir her til evig tid, og kanskje vil han minnes da han og Benny entret scenen under U2-konserten i Stockholm og Bono bøyde seg i ærbødighet og sa: «We are not worthy», for ABBA er popmusikkens DNA, like sant som at vinneren tar alt og verden synger Mamma Mia, here I go again, My my, how can I resist you.??

bok@dagbladet.no