DU skal ha et romslig følelsesregister for å ha det godt med deg selv som Brann-supporter. Ingen norske fotballlag med tilsvarende ressurser svinger så mye i prestasjonene. Hjemme mot Stabæk gikk det fra en glitrende førsteomgang til knestående utover i andreomgangen.

Den forvandlingen burde ha forandret den alt for knepne ledelsen til tap i dette mestermøtet, men ved hjelp av treverk og dommer stoppet kollapsen på uavgjort.

DET skyldtes mest dommeren. Tommy Skjervens nesten eneste feil gjorde at han ikke blåste straffe i det Hassan El Fakiri stoppet vippen fra Daniel Nannskog inne i feltet med en fritt veivende venstrearm.

Da var det tjue minutter igjen å spille og hjemmelaget var i like fritt fall. Der vinnerne fra 2 007 rett før hadde løpt i stykker det meste av de regjerende seriemesternes offensive spill, løp de plutselig seinere og seinere.

Og slett ikke så smart heller. I løpet av denne andreomgangen mistet Brann formasjonen sin så totalt at trener Steinar Nilsen og spillergruppa står overfor større utfordringer enn det ganske selvfølgelige å levere en normal innsats på jobben.

DER det glapp med innsatsen i serieåpningen mot Sandefjord, var det fysikken og de taktiske grepene som sviktet denne gangen.
Den nylagte matta på Brann Stadion er fin og grønn, men ikke akkurat prima vare fra Gartnerhallen. Etter hvert som gresset ble mer og mer harvet opp, ble det løse underlaget en for stor fysisk utfordring for sentrale Brann-spillere.

Da den ellers svært løpssterke Rudolph Austin måtte gi seg med krampe midtveis i andreomgangen, gikk det defensive arbeidet helt opp i liminga. Stabæk fikk endelig nok tid på midten til å finne de offensive spillerne sine, og derfra og inn var det bare spørsmål om hvor mange baklengs hjemmelaget skulle få.

DET ble bare en. Dommeren stoppet altså straffen og treverket suseren fra Espen Hoff. I så måte slapp Brann billig, men det er ingen grunn til å slippe denne kampen. Den forteller mye om styrker og svakheter i denne Brann-utgaven.

Styrkene kom med entusiasmen og kløkten fra start. Da spilte Brann taktisk glimrende offensivt med tidlig bruk av bakrom mot en Stabæk-firer som stod for høyt, og smart defensivt ved å nekte Daniel Nannskog et tilsvarende bakrom gjennom å slippe seg selv ned.

Sjelden har et Brann-lag presset så lavt hjemme, men det fungerte perfekt. For Steinar Nilsen var førsteomgangen en triumf. Han hadde fått spillerne skjerpet etter Sandefjord-fadesen og hadde egentlig satt fjorårets trenerstrateg Jan Jønsson i sjakk.

JØNSSON kom ikke med noen mottrekk etter pause. Nettopp derfor var det spennende at kampen likevel helt skiftet karakter. Det er tross alt ikke vanlig at det førende lag mister kreftene først, og det til og med foran et entusiastisk eget publikum.

Kanskje falt Nilsen for sitt eget grep? Da han dro Erik Huseklepp ut på kanten for å få plass til David Nielsen som midtspiss sammen med Azar Karadas, forsvant også de løpene i bakrom som hadde gitt Brann alle sjansene i medgangen.

Samtidig er det ingen taktisk grunn for det. Huseklepp kunne hatt en like bra utgangsposisjon for å true det samme rommet fra venstrekanten, men han prøvde nesten aldri.

Muligens hadde også han løpt seg tom.

DENNE fysiske kollapsen rimer dårlig med det treningsarbeidet som er gjort i Brann etter at Steinar Nilsen overtok. Foreløpig kan være en tilfeldig overtrening inn i seriestarten, men fortsetter dette kampbildet gir det grunnlag for en ny diskusjon om hva som er effektiv ressurstrening i fotball. Sist sesong slet jo Lillestrøm under Tom Nordlie tilsynelatende lenge med tunge bein etter sin satsing på å forbedre den generelle løpskapasiteten.

I fotball er det ofte vanskelig å se hva som er de reelle årsakene til at et lag plutselig framstår langt mindre bevegelig, og nettopp de uforklarlige svingningene i prestasjonene er blitt et varemerke for denne spillergruppa. Der ligger svakheten som laget best kompenserer ved å holde oppe det fysiske trykket i spillet sitt.

UANSETT hvordan formutvikling blir, skal Brann-ledelsen ta en øyeblikkelig intern helsedebatt. David Nielsen skulle aldri fått kommet inn på banen igjen etter å ha blitt uheldig skallet i stykker i feltet på en corner av spisskompis Karadas.

Bildet av dansken sjanglende ut av Brann Stadion etter å ha pint seg til å spille videre, var tross alt den farligste kollapsen i dette mestermøtet.