— HALLO? JEG LURER PÅ om du er klar for å bære noen mumiekister senere i ettermiddag?

Det er en hard dag for Frode Storaas.

Førsteamanuensen ved Bergen Museum spiser ivrig en hjemmesmurt brødblings i bilen på vei opp mot Haukeland Universitetssykehus.

I baksetet sitter stipendiat Pål Steiner og ringer studentene sine for å skaffe bærehjelp. Mumier er tunge.

Ikke langt bak kjører en bil med klimakontrollert lasterom og en helt spesiell last.

Mumiene fra Bergen Museum har en timeavtale på Haukeland Universitetssykehus for CT-skanning. Og selv om man er over 3000 år gammel, bør man ikke la legene vente.

FEM TIMER TIDLIGERE. Kulden henger våt og grå over Bergen. Inne på Bergen Museum gjøres det nøye kalkulerte forberedelser rundt de to menneske- og to dyremumiene.

De skal pakkes inn etter alle kunstens regler, fraktes ned fire etasjer, ut gjennom kjellerporten og opp en bakke dekket av is og slaps.

— Dette er en dårlig dag å frakte mumier på, sier Pål Steiner.

Han er likevel optimistisk til at CT-skanningen vil bidra til å utfylle biografien museet har om dem.

— Vi håper å finne ut mer om disse menneskene, hvem de var, hvordan de døde, hva de håpet på for etterlivet, og hvordan de endte opp i Bergen, sier Steiner. Han er faglig konsulent for oppdraget.

CT-SKANNING ER er en form for avansert røntgen. Mange stråler fra forskjellige vinkler gjør at man kan danne seg en 3D-modell av mumiene.

Da kan man blant annet se om noe ligger bak knoklene. Det var ikke mulig på røntgenbildene som ble tatt av dem på 70-tallet. Selve prosessen tar noen timer. Resultatene kan derimot ta tid å analysere.

I mellomtiden begynner problemene å melde seg.

Teamet fra museet visste fra før at heisen var for liten for mumiene. Den pleide å være stor nok, men på grunn av tilpasning til EU-regler er den ikke lenger mumievennlig. Dermed er det trappene som gjenstår. Alle de fire etasjene.

— Vi er litt bekymret. Mumien var veldig tung, det er fire etasjer ned, og det er is på trappen ute, lyder reservasjonene. Frode Storås er derimot ikke bekymret.

— Jeg har båret dem før. Vi pakker dem godt inn slik at de ikke får snø på seg, og bærer dem på en plate med et skumgummilag som konservatorene har bygget, forteller han.

STIPENDIAT STEINER STÅR ved museets andre mumie.

De vet så godt som ingenting om denne, i motsetning til den første som het Teshemmin, var prestedatter og døde av engelsk syke.

— Det er en veldig fin kiste, men det er et tomt felt der navnet skulle vært. Dette er også den eneste mumien i Norge som ikke er pakket ut. Det har vært en del spekulasjoner her på museet om han var soldat, for på røntgenbildene fra 70-tallet kan vi se flere brudd på knoklene. Men en soldat ville ikke hatt en så fin kiste, forteller Steiner.

Dagens skanning blir første delen av et forhåpentlig større prosjekt.

— Gjennom å studere kistens ikonografi og tekster, balsameringsteknikker og sammenstille de generelle gravskikkene vi kjenner rundt mumiene, får vi et komplett bilde av hvem dette har vært. Tanken er å sammenstille den nye informasjonen med den vi har om to mumier som fins ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Resultatene vil ha internasjonal interesse, sier han.

Og så kaster forskere, konservatorer, pressekorps, ambulansepersonell, leger og en forvirret yrkessjåfør med midlertidig arbeidsbeskrivelse «mumiesjåfør» seg i hektisk aktivitet for å få tidenes eldste pasienter innskrevet på sykehuset.

ETTER NOEN UKERS ARBEID har Pål Steiner og Frode Storaas fordypet seg i CT-resultatene.

Tidlig i prosessen fant de blant annet helt uventet ut at kisten til Teshemmin hadde et maleri i bunnen, og de fikk flere bekreftelser på at hun har hatt på seg en ansiktsmaske i kisten. Masken har forsvunnet for lenge siden sammen med deler av ansiktet hennes.

Hun har trolig vært offer for klåfingrede gravrøvere. Det ble også funnet rester av et perlekjede og flere malte tøystykker i kisten.

— Teshemmin var eldre enn vi trodde — faktisk en olding. Hun er veldig krokrygget og har kraftig slitasje på benene. Det var på høy tid hun kom til røntgen, spøker Storaas.

Teshemmin er nå datert til Kleopatras tid. Den andre mumien, som fremdeles har ukjent identitet, stammer fra Tut Ankh-Amons tid.

— Før trodde vi han hadde fått et brudd i hodeskallen, men det viser seg at han har noe på hodet av leire eller keramikk, som vi ikke helt vet hva er. Han virker sunn og frisk og ung, bortsett fra en nakkevirvel som er helt ute av posisjon. Men den er ikke brukket. Muligvis har han blitt hengt, men kan det ha skjedd uten at han har brukket nakken? I og med at navnet hans ikke er skrevet inn på kisten, er det tydelig at det er noe spesielt med ham, forteller Storaas.

CT-bildene er nå sendt til en ekspert i Florida som er spesialist på fortidige dødsårsaker.

I MELLOMTIDEN HAR mumieutstillingen på Bergen Museum åpnet igjen.

Teshemmin ligger ute av kisten så publikum kan studere henne på nært hold. Samtidig blir det vist bilder og videoer av skanningen.

— På denne måten får folk være med på noe av prosessen som vi holder på med. Hun vil bli liggende slik i noen måneder, til konserveringsavdelingen er ferdig med å undersøke kisten og tøyet, sier Storaas.


hubro@uib.no