DEBATTEN RUNDT RASISME er stor og pågående i Norge.

Antisemittisme-flagget holdes høyt av jødiske grupperinger, og muslimer og andre innvandrergrupper mener seg trakassert.

Hendelser som saken med den norsksomaliske mannen som ikke fikk medisinsk hjelp i Sofienbergparken holdes frem som eksempel på at Norge er et samfunn med rasistiske strømninger.

Likevel er norske myndigheter lite opptatt av å dokumentere opplevd rasisme blant innbyggere i Norge, hevder forsker Torgeir Skorgen.

Han forsker på mentalitetshistorie og har skrevet boken «Rasenes oppfinnelse: Rasetenkningens historie».

— EN AV ÅRSAKENE til at Norge fremdeles trenger et rasisme-begrep er at begrepet vårt om norskhet henger etter den demografiske utviklingen, mener Skorgen.

- Norge er en stammenasjon, med en nasjonsforståelse basert på avstamning og blodsbånd. Men nå har 8—9 prosent av nordmenn utenlandsk bakgrunn og vi må tenke nytt om oss selv. Ideen om avstamning og «rase» har siden midten av 1800-tallet impregnert våre forestillinger om det norske «vi».

De som falt utenfor stammen var nasjonale minoriteter som samer og romanifolket. Disse har vært systematisk trakassert og utsatt for rasehygienisk politikk, og fremdeles lider de under denne negative forskjellsbehandlingen. Flere tatere burde få oppreisning, mener Skorgen.

RASISMEN HAR EN LANG historie i Norge, og menneskesynet som var dominerende i begynnelsen av det forrige århundre er skremmende lesning.

På begynnelsen av 1900-tallet oppsto det en internasjonal rasehygienisk bevegelse.

Utgangspunktet var en bekymring for at det naturlige utvalget var satt ut av spill i det moderne samfunnet, og at menneskehetens biologiske framskritt var i ferd med å stoppe opp.

Dette var bakteppet når nordmenn sammen med amerikanere og svensker var toneangivende innen rasehygienisk tenkning i årene før og etter første verdenskrig.

Vinderen biologiske stasjon, drevet av Jon Alfred Mjøen, produserte mye kvasivitenskapelig materiale om raseforskjeller og om den nordiske rases påståtte suverenitet og sårbarhet.

SKORGEN BESKRIVER Jon Alfred Mjøens bok «Racehygiene», først utgitt i 1914, som «den mest motbydelige boken jeg noen gang har lest».

Likevel er han opptatt av at det er en rekke paradokser i denne ideologien.

— Rasetenkningen ble en slags modernistisk, demografisk ingeniørkunst, der målet var å begrense sosialt forfall og dyrke det produktive, sterke og sunne. Samtidig knyttet den an til «völkisch»-bevegelsen, som var en antisemittisk motreaksjon mot liberalisme og marxisme, og mot moderne storbyliv. Bonden og landsbygda ble sett på som rasens og slektens livskilde. Den rasehygieniske bevegelsen gikk i bresjen for miljøbevegelsen, distriktspolitikk, og avholdssak, med støtte fra kvinnebevegelser i Norge og USA.

Rasehygienen var også en respons på utvandring, en tredjedel av Norges befolkning forlot landet mellom 1860 og 1920.

Et annet overraskende faktum er at kvinnebevegelsen i utgangspunktet var positiv til rasehygiene.

Det lå ikke bare djevelskap bak for eksempel steriliseringslovene, men også velmente hensikter. Man hevdet at for noen ville livet medføre så mye smerte at det ville være bedre å ikke være født. Man seilte således under et humanistisk flagg, hvor grelt det enn kan synes i dag.

DET VI I DAG REGNER som rasisme oppstod på 1700-tallet. På denne tiden var reiseberetninger populært, og det kristne verdensbilde ble rystet i møtet med folkeslag de ikke visste om.

Resultatet av møtet mellom europeere og andre folkeslag ble en raseinndeling vi enda ikke er helt kvitt.

Carl von Linné er den klassiske rasismens far. Linné prøver å lage et morfologisk system av observerbare ulikheter. Han deler inn i fem «varieteter» etter fysiske kjennetegn, men bruker også moralske og kulturelle trekk.

Indianerne, eller homo americanus, kom på topp. Indianeren var fri og glad, ikke minst fordi han slapp å slite og dyrke jorda slik europeerne gjorde.

Nummer to på listen var europeerne, mens samer, hottentotter og orientalerne, de som levde under ekstreme klimatiske forhold, kom lenger ned i rekkefølgen. De ble tilkjent de dårligste menneskelige egenskapene.

Europeerne ble beskrevet som oppfinnsomme, hvite og sangvinske, mens for eksempel afrikanere var slue, late og upålitelige og «trengte en fast hvit hånd».

Linné var inspirert av klimateori, likt Aristoteles som hadde ment at grekerne levde under perfekte klimaforhold. Dette gjorde dem frie og glade, og de var født til å leve i frihet og skjønnhet. Helt fra 1700?tallet gikk debatten om den biologiske variasjonen mellom mennesker skyldes klimaforskjeller eller arv.

PÅ DENNE TIDEN (i romantikken) oppsto også teorien om at europeere hadde indoeuropeisk opprinnelse. De nordiske folkene måtte ha sitt urhjem i øst, mente man, og det var vanlig å tenke at nordmenn var etterkommere etter indiske ariere.

Dette varte frem til nærmere midten av 1800-tallet. Fascinasjonen for orienten visnet i takt med at India ble en stadig mer brysom koloni. Den ariske rasen ble sett som en protestantisk rase, i motsetning til jødene. Det ariske fikk en sterk antisemittisk orientering.

I Tyskland ble nasjonalsosialismen inspirert av dem som forventet et avgjørende slag mellom semitter og det ariske. Nasjonalsosialistene fortsatte å interessere seg for arisk opphavsmyte og vikinge-arv, og jaktet på ariske forfedre i Tibet, med sosialdarwinistisk dyrkelse av det sterke og sunne.

RASEHYGIENIKERNE på begynnelsen av 1900-tallet hevdet at man sto overfor en faretruende svekkelse av arvematerialet.

De mente at individer med dårlig arvemateriale formerte seg raskere enn de med godt arvemateriale. Jon Alfred Mjøen var i «Racehygiene» helt i takt med sin samtid, da han foreslo en rekke tiltak for å snu det han betegnet som et «raceforfald» hos den «blonde germanske race fra Norden».

Blant tiltakene var tvungen isolering av drankere, vaneforbrytere og tiggere, og sterilisering av sedelighets- og voldsforbrytere.

De biologiske enerne, derimot, fikk skryt i litteraturen om rasehygiene. Kirsten Flagstad ble avbildet og omtalt som en som kom fra en familie der man var så heldig å ha fremelsket det rene, talentfulle og geniale «nordiske».

Færre og færre fagpersoner støttet etter hvert Mjøen, særlig i mellomkrigstiden.

ETTER ÅRHUNDRESKIFTET i 1900 ble også den vitenskapelige rasetenkningen videreutviklet gjennom impulser fra den nye vitenskapen genetikk. Det ble nå vanlig å tenke seg at rase var det samme som et knippe av arvelige rasekjennetegn.

Det var med utgangspunkt i en slik genetisk forståelse av raseforskjeller at militærlegen Halfdan Bryn gikk løs på studiet av rekruttene i Troms. Kraniometrien ble en norsk paradegren.

Gjennom ansiktsvinkel, nese og øreformer kunne den fødte forbryter identifiseres.

Tesen var at langskaller var smarte og gode mennesker, mens kortskaller var dovne og udugelige.

Bryn var svært aktiv og målte 20 000 unge rekrutter på 1920- tallet. Resultatene viste at på Jæren og på søre Sunnmøre var det mange kortskaller. Nordmøre, Indre Sogn og Østlandet kom langt bedre ut med høy konsentrasjon av langskaller.

BRYN TRODDE RASEBLANDING førte til degenerering, og var opptatt av å verne om den nordiske rasens renhet.

Mens disse ideene tapte terreng i USA, England og Norge, hadde Bryn et lydhørt publikum i Hitler-Tyskland. I rasehygienelitteraturen fikk særlig mennesker av «blandingsrase» gjennomgå. Et eksempel som ble trukket fram til skjensel var Rhinlandsbastardene, barn av tyske kvinner og svarte soldater.

Som enkeltvesen har bastarden riktig nok mange fordeler, en av disse er originalitet, hevdet Jon Alfred Mjøen.

I den internasjonale komitéen for eugenikk, der Charles Darwins sønn var president, diskuterte man hvordan man kunne bidra til den hvite rene rases bevarelse. Mange av de som gikk i bresjen for sterilisasjonslovene, hadde bakgrunn fra landbruk. De hadde sett de positive sidene ved god avlspolitikk.

I USA ble det utført mer enn 60 000 steriliseringer gjennom det tjuende århundre.


KILDER:
I den europeiske delen av «Rasenes oppfinnelse: Rasetenkningens historie» har Torgeir Skorgen særlig benyttet disse kildene:

Hannaford, Ivan: «Race: The History of an Idea in the West», Baltimore/London 1996.
Mosse, Gorge L.: «Towards the Final Solution: A History of European Racism», London/Melbourne/Toronto 1978.
Kenan, Malik: «The Meaning of Race, History and Culture in Western Society», New York 1996.

BEARBEIDING:
Denne artikkelen er noe forkortet og bearbeidet i forhold til originalartikkelen i magasinet Hubro. Bearbeidingen er gjort av Magasinet på nett.