- Jeg hadde ikke ett lykkelig minutt i løpet av skoletida! roper Morten Krogvold gjennom telefonen.

- Det er vel derfor jeg er blitt så opptatt av å holde kurs og å undervise selv. Jeg har lyst til å vise at det finnes bedre måter å lære bort på enn det jeg ble utsatt for som barn.

Første gang Magasinet tar kontakt sitter fotograf og lektor i fotografi, Morten Krogvold, foran Pantheon i Roma, 2456 kilometer fra norsk vinterhverdag og en liten evighet fra guttedagene på Lille Langerud i Oslo. En fotoworkshop skal organiseres, ei bok er i ferd med å skrives og i september skal dronningen åpen en utstilling med Mortens bilder på Piazza Navona.

Noen uker seinere står han i snøføyka foran 150 år gamle Abildsø skole og snakker om betydningen av å ha noen i ryggen når en av grunnstøttene i oppveksten svikter. Fremdeles vekker den gule murbygningen vonde minner.

- Jeg grøsser bare jeg kjører forbi her. Ingen trodde det skulle gå bra med meg. Faren min var bekymret for at jeg skulle havne under bruene. Han trodde at jeg til nød kunne bli visergutt.

- Morten Krogvold var yngst av tre brødre. Han sier han hadde «verdens beste foreldre», og det er ikke vanskelig å tro at alt lå til rette for en lykkelig barndom i de landlige omgivelsene rundt rekkehusleiligheten like ved Østmarka: «Der oppe gikk hesten til Holmsen», «der hoppet vi på ski», «der beundret vi fru Karoliussen når hun hang opp klesvasken». Lykken varte til han var sju år gammel. Da ble Morten innlagt på sykehus utenfor byen på grunn av en hoftesykdom. Der ble han i nesten to år.

- Det er den perioden av mitt liv jeg husker minst av. Jeg har fortrengt nesten alt. Jeg var velsignet med en fantastisk familie, men på sykehuset raste verden sammen. Foreldrene mine hadde ikke bil. Det betydde at de måtte ta flere busser, og brukte derfor tre timer hver vei for å komme dit. Reglene tillot dessuten bare besøk én time om dagen. Etter at sykepleieren hadde slått på gongongen som signaliserte besøkstidas slutt, var jeg alene. Jeg fikk ingen undervisning eller stimulans av noe slag.

Ni år gammel ble Morten skrevet ut fra Martina Hansens Hospital i Bærum. Han skulle begynne i tredje klasse.

- Ikke nok med at jeg var liten, syntes jeg var stygg og hadde dårlig selvtillit fra før av: Da jeg endelig kom hjem fra sykehuset og skulle begynne på skolen, var jeg selvfølgelig den eneste i tredje klasse som ikke kunne lese.

Ingen lærere tok hensyn til at den «nye» eleven hadde gått glipp av to års skolegang, og Morten maktet aldri å ta igjen de andre.

- Jeg husker at faren min prøvde å lære meg noe. Brødrene mine og jeg kalte ham «oksebrølet», fordi det alltid endte med at han brølte av utålmodighet over at jeg skjønte så lite. Det var bedre å prøve på egen hånd enn å ha ham hengende over seg.

- Se der du, en av dagens lærere!

Morten roper og vinker til en langhåret mann i tjueåra som løper krumbøyd over skoleplassen i snøværet i t-skjorte og olabukser.

- Dagens lærere er nok noe ganske annet enn de stive figurene i dress som regjerte her for 50 år siden. De var så umenneskelige at vi var sikre på at de bodde i en skuff på kontoret fra klokka to om ettermiddagen til klokka åtte neste morgen. Det falt oss aldri inn at de kunne ha et liv utenfor skoleporten.

Om dagen ble niåringen Morten kjørt rundt mellom rekkehusene på Lille Langerud i ei ombygd barnevogn. Etter hvert kom han seg opp på krykker og fikk være keeper når gutta i nabolaget spilte fotball. Om natta lå han våken og hørte på radioen. Slik ble han introdusert for språk, litteratur og forfattere.

Men det var den litt eldre Erik som ble «Morten minstemanns» viktigste læremester. Kunnskapsrike Erik, som lyttet til nyhetssendinger og leste avisa allerede før han begynte på skolen. Han informerte og forklarte om Suez-krisa og opprøret i Ungarn i 1956 — og lærte Morten hvordan han skulle uttale ord som s-a-m-v-i-r-k-e-l-a-g. Men Erik ble mer enn en guide til verden bortenfor Østensjøvannet:

- Erik var tre år eldre enn meg og bodde vegg i vegg med vår familie. Vi kalte hverandres foreldre for onkel og tante, og vi gikk inn og ut hos hverandre. Da jeg ble syk tok han på seg en slags omsorgsrolle for meg. Egentlig var han en kamerat av brødrene mine, men den vinteren jeg kom hjem fra sykehuset ble vi veldig nære. Han var usedvanlig god i sport, men den vinteren hadde han falt i hoppbakken og fått et alvorlig beinbrudd, så han hinket rundt på krykker. Da ble det oss to på ordentlig.

Å ha Erik i ryggen ble en viktig trygghet. Mens Mortens eldre brødre dro på fisketur, kunne Morten og Erik ligge i timevis i skråningen nedenfor rekkehusene og spise nyper og bare snakke sammen.

- Han backet meg alltid, ja, støttet meg nesten uhemmet. Når vi skulle spille fotball og Erik valgte lag, så valgte han alltid meg før gutter jeg visste var mye bedre. Det betydde utrolig mye for meg, men det er jo først når vi blir eldre at vi skjønner at barndommen har alt å si for hvordan voksenlivet blir, sier Morten.

- I kunsthistorien finnes det eksempler på store kunstnere som har gått gjennom livet uten å ha noen som står dem nær, men de er selvfølgelig blitt fryktelig nevrotiske. Til og med van Gogh hadde én — broren sin. Det er umulig å si hvor jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde hatt Erik, men det er klart: Jeg hadde Erik, og jeg finnes ikke nevrotisk!

I dag er Erik en av Mortens få nære venner.

 - Erik er en del av meg. Når vi er sammen kommer barndommen tilbake. Vi blir som vi var for femti år siden. Jeg føler at han fortsatt passer på meg, og jeg vet at han alltid vil stille opp for meg. Han ser meg, Morten, som jeg er. Ikke som media-Morten eller fotograf-Morten. Bare Morten.


Les også de sterke historiene til Karita Bekkemellem og Loveleen Rihel Brenna i Magasinet i morgen. På Dagbladet.no kan du også se video av Karita.

Mandag møter du Loveleen på nettmøte på Dagbladet.no.