— Familiene våre var naboer, og Mortens storebror, Pål, var den første jeg ble kjent med utenfor min egen
familie. Jeg hadde tre søstre, men hadde alltid ønsket meg en bror.



Morten ble som en lillebror for meg. Han var tre år yngre, og en liten og skjør Morten Minstemann. «Jeg og!», ropte Morten alltid når vi andre tre gutta skulle noe. Han var tillitsfull og veldig fantasifull. Når kamerater snakket om hvor de hadde vært i ferier, om det var på Jomfruland eller Flaskebekk, så sa Morten at han hadde vært i Øfteland.

Vi fant aldri ut hvor fantasilandet hans lå. Allerede før jeg begynte på skolen følte jeg at jeg måtte passe på ham. Følelsen ble nok forsterket av hoftesykdommen og sykehusoppholdet hans. Den samme vinteren som Morten kom hjem fra Martina Hansens Hospital,brakk jeg lårbeinet i hoppbakken.

Mens jeg hinket rundt på krykker, ble han kjørt rundt i en ombygd barnevogn.

— Tante Bodil, moren til Morten, fortalte at jeg hadde ei ordliste som jeg prøvde å lose Morten gjennom, men den var nok litt avansert. Jeg var en professortype som leste avisa fra øverst til venstre på førstesida til nederst til høyre på sistesida fra jeg var sju-åtte år gammel. Fra veldig tidlig så jeg det som min oppgave å informere Morten om verdens farer.

Da vi kom i 12-13-årsalderen introduserte jeg ham for «Hello Mary Lou» og Ricky Nelson. Ricky Nelson ble liksom «vår», noe de andre ikke skjønte noe av.

— Balansen i forholdet forandret seg da vi kom i tenåra, men det nære vennskapet har vi beholdt. Nå møtes vi tre-fire ganger i året. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det er kvaliteten på samværet som teller.

Morten er blitt en alle vil ha en bit av, men han er flink til å rydde plass til gamle venner. Han er sånn som Bill Clinton alltid ble beskrevet: En som får deg til å føle at du er den viktigste i verden.

— På slutten av syttitallet reiste jeg jorda rundt. Det endte med at bilen havarerte i Anchorage i Alaska. Jeg var pengelens og måtte sette bilen i pant på verkstedet til jeg fikk penger fra Norge. Hver dag gikk jeg til postkontoret for å høre om sjekken fra Norge var kommet. En dag lå det et tjue sider langt brev fra Morten og ventet. Da jeg for tre år siden plutselig måtte gjennom en bypassoperasjon var kona mi, Morten og broren hans de eneste jeg ringte til på forhånd. Da jeg åpnet øynene etter operasjonen, sto det en sykesøster der. Det første hun sa var: «Jeg skal hilse fra din venn, Morten».