—Jeg er god på å ha det vondt, vet du.

Det er gått et drøyt år siden Karita Bekkemellem måtte forlate ministerposten, men hun er ingen slagen kvinne. Karita Bekkemellem har både bokprosjekt og ny direktørjobb å gå til når hun forlater Stortinget i juni. Hun har ironi i stemmen og et lite smil om munnen når hun sier at hun er god på å ha det vondt, men hun lyver ikke.

- I tida etter at jeg måtte gå fra ministerposten hadde jeg god bruk for mange av teknikkene jeg brukte for å overleve barndommen min.

-  Husker du denne? spør Andreas Mauseth (75).

Det er noen minutter siden taxien fra Molde lufthavn svingte inn foran Molde Hestesportsklubbs gule ridehall, Karita Bekkemellem hoppet ut av bilen og småløp gjennom søla mot stallen på høyhælte støvletter i lakk og semsket skinn. Plutselig bare står han der, visstnok nesten akkurat lik som for tretti år siden, med et lunt smil og en stor favn å forsvinne inn i.

- Å, så godt å se deg! Hvordan har du det? Hvordan er det med ryggen?

Jo da, det er bra med ryggen, foten er litt skral, men akkurat nå har altså Andreas noe på innerlomma som han lurer på om Karita drar kjensel på. Forsiktig lirker den digre neven fram et silkebånd i norske farger fra innerlomma. Karita Bekkemellem måper, for der, i enden av båndet, blinker en gullmedalje preget med et hestehode i en krans.

- Det er ikke mulig, har du den ennå? roper hun.

- Klart det. Du sa jeg skulle ta vare på den for deg til du flyttet hjem til Molde, men nå har jeg gitt opp, sier Andreas. Mens Karita bøyer hodet forsiktig fram legger hestesportsklubbens leder førstepremien fra kretsmesterskapet i sprangridning i 1978 rundt halsen hennes.

Karita hadde hatt tre hjem før hun kom til Molde som seksåring.

- Mamma flyttet til Molde med oss fordi det var slutt mellom henne og pappa. Men foreldrene mine hadde et sterkt kjærlighetsforhold, og de kom sammen igjen. Det var ikke mangel på kjærlighet hjemme hos oss, men det var andre sider ved livet som gjorde det vanskelig. Særlig for faren min. Hans problemer preget hele familien. Det skjønte jeg fra jeg var veldig lita. Mine aller tidligste barndomsminner handler om frykt og utrygghet i forhold til rusmisbruk.

- Kan du gi et eksempel?

Den tidligere barne- og familieministeren blir stille. Så legger hun begge hendene foran brystet og rister på hodet.

- Nei, vet du, det orker jeg ikke. Jeg er ikke klar for det. Som mange andre som har opplevd vanskelige ting, så har jeg fortrengt for å overleve, glemt for å kunne gå videre. Til slutt virker ditt eget liv så fjernt at du faktisk tenker: «Opplevde jeg virkelig dette, eller var det en drøm?». Heldigvis har jeg ei mor som klarte å være buffer for oss, men av og til kan du ikke beskytte barna dine. Da er kjærlighet viktig. Hvis du oppi alt sammen klarer å vise ungene dine at du er glad i dem, ruster du dem til å takle mye negativt.

Et godt minne stammer fra niårsalderen. Da begynte hun på ridekurs. Andreas Mauseth husker godt den Karita som troppet opp på ridesenteret hans på begynnelsen av 70-tallet:

- Ei alltid smilende, pliktoppfyllende og arbeidsom lita jente med et sjeldent talent for hestesport og et usedvanlig vinnerinstinkt. Ikke var hun stor i kjeften heller, slik ridejenter ofte var. Hun er blitt kvassere med åra.

Han peker på medaljen som Karita nå har rundt halsen.

- Hun var en ener, det skjønte jeg med en gang. Hun kunne drevet det langt i dressurridning, men det ble sprang. Det var vel fordi hun var så tøff. Da hun vant det kretsmesterskapet var hun bare 13 år. Hun hoppet 155 centimeter og satte høyderekord. Ponnien var sju centimeter lavere enn hun fikk den til å hoppe!

- Det var mamma og pappa som sendte meg på ridekurs, sier Karita.

- De skjønte vel at det var bra for meg å komme i gang med noe. Jeg hadde alltid vært fascinert av hester, og da jeg kom opp på hesteryggen første gang var det gjort: Kontakten og lidenskapen, samspillet med hesten, følelsen av mestring, stellet, kosen. I annen idrett trener du kanskje én time et par ganger i uka. Ridning er noe helt annet. Hesten skal ha mat, den skal pusses og stelles, hestebørster skal reingjøres, salen skal smøres og flis skal spas. Du får et stort ansvar.

Snart tilbrakte Karita flere timer hver eneste dag i stallen til Molde Hestesportsklubb. Mauseth ble den viktige voksenpersonen som ga omsorg, trygge rammer og selvtillit.

- Ja da, jeg var som en ekstrapappa for Karita i flere år, jeg, sier Mauseth og ser stolt bort på «ekstradattera».

- Hva tror du var det viktigste du gjorde for henne?

- Det var å ta meg av henne, rettlede henne i stallen og se etter at hun utførte sine plikter på lik linje med de andre. Det var aldri vanskelig, for hun var en av de mest pliktoppfyllende. Alltid arbeidsvillig.

- Du er nesten nødt til å ha noen som står på skikkelig for at det skal gå rundt, sier Karita.

- Det var en del av de andre som hadde ressurssterke foreldre, folk som ikke hadde problemer med å kjøpe egen hest til ungene sine. Vi hadde begrenset med penger hjemme, og selv om mamma gjorde alt hun kunne for oss ungene, fikk jeg også begrenset med oppfølging. Derfor ble Andreas så viktig for meg. Han sørget for at jeg ble påmeldt til ridestevner, og for at jeg kom meg dit jeg skulle. Dessuten var han alltid der. Vi snakket aldri om hvordan jeg hadde det hjemme, men det er godt mulig at han forsto.

- Jo da, sier Andreas.

- Jeg visste alt om hvordan hun hadde det hjemme, selv om vi bare snakket om det én gang da hun var veldig langt nede. Men jeg synes ikke vi trenger å snakke så mye om det nå.

- Hei, du rir ikke uten hjelm!

Tretti år har ikke redusert omsorgsfølelsen.

- Nei da! Svarer Karita, som har fått på seg ridestøvlene og fyker mot ridehallen. En annen av Mauseths hestejenter fra 30 år tilbake har dukket opp. Hun har ikke behøvd å si mer enn at Karita er en kylling hvis hun ikke snarest mulig kommer seg opp på hesteryggen.

Mens Karita rir, følger Andreas med fra sidelinja.

- Se på henne! Hun sitter godt i salen, altså. Karita! Du sitter godt! Hvor høyt skal vi sette hindrene? Vet dere, en gang for mange år siden, da det skulle det være et politisk møte her i byen, arrangerte vi politikertrav. Johan J. Jakobsen fra Senterpartiet er jo gammel i gamet, og virket temmelig seierssikker før start. Han hadde den beste hesten også, men tror du ikke Karita slo ham på målstreken? Stakkar, jeg måtte jo trøste'n og si at det ikke var rart han tapte for Karita, for hun er helt spesiell.

Så inviterer Andreas på kaffe og varme i kroppen på kjøkkenet over stallen. Etter å ha klatret opp den bratte stigen til klubbloftet og fått et pledd å pakke seg inn i, får Karita siste nytt om døtrene til Andreas, venninner hun ikke har sett på årevis, hester som er kjøpt og solgt og folk i byen som hun ikke har hatt sjans til å følge med på de siste åra.

- Jeg må jo innrømme at jeg blir litt slarvesjuk av å komme hit — i positiv forstand, altså. Dette er folka mine, sier Karita med stolthet i stemmen.

- Ja, jeg tror du opplevde mye positivt i de åra du holdt til her, sier Andreas.

Karita nikker:

- Min historie handler om hvor mye det kan bety å komme inn i et positivt miljø og å være aktiv.

- Jeg var veldig usikker og sjenert som barn, men ridningen, den fikset jeg! Etter hvert ble jeg til og med en av de flinkeste. Jeg kan ennå gjenkalle følelsen av å vinne et kretsmesterskap. Det var Andreas som ga meg muligheten, og jeg vet at han var viktig for flere barn i Molde enn meg.

Da, som nå, hadde Andreas 23 hester. Rundt 50 hestejenter var innom stallen regelmessig. Lille julaften gjemte Andreas små pakker rundt i stallen, så var det bare å lete.

- Dét var jul for meg, sier Karita.

- Andreas hadde en oppriktig kjærlighet for hestene, og gjorde alt for at vi ungene skulle få oppleve det samme. Vi så at han hadde dårlig rygg, men han hentet flis, kjørte materialer og spranghindre, skodde hester og bygde baner til oss. Han var en primus motor som tok ansvar, sier hun, og nå lener politikeren seg fram over bordet:

- Frivillige barne- og ungdomsarbeidere redder ufattelig mange barndommer i Norge. Jeg skulle gjerne ha takket hver og en av dem personlig, for jeg tør ikke å tenke på hva det hadde kostet hvis staten skulle gjort den jobben de gjør.

Karita og Andreas holder fortsatt kontakten, selv om det kan gå litt tid mellom møtene. Karita mener det må ha gått tre år siden sist. Andreas minnes et møte i forbifarten på flyplassen for ett år siden.

- Men jeg vet fortsatt alt om deg. Det er bare å lese aviser, det!

Karita er ikke den eneste av Mauseths gamle ridejenter som søker tilbake til ham og stallen som voksne.

- Jeg har veldig god kontakt med mange, jeg, men det er noe spesielt med Karita, sier han.

- Hvorfor det?

-  Fordi hun er den hun er. Det er ikke mange som har gjort en sånn karriere med den bakgrunnen hun har. Jeg kjenner i hvert fall ingen.

Les flere saker om «Den ene» på dagbladet.no/dene.