- Vibeke stilte flere spørsmål enn hun ga svar. Hun fordømte ingen og moraliserte aldri. Hun hjalp meg med å ta de små skrittene som til slutt førte fram til en stor forandring.

Mandag møter du Loveleen Rihel Brenna i nettmøte på Dagbladet.no. Send inn dine spørsmål nederst i saken.

Trebarnsmor Loveleen Rihel Brenna (41) er leder av Foreldreutvalget for grunnopplæringen og talskvinne for en million foreldre med barn i norsk skole. Hun er gift med TV2s krimekspert, Johnny Brenna — «mitt valg», som hun sier selv. For snart 25 år siden var hun en ensom tenåring som strevde med å mestre to svært ulike jenteliv: Det norske og det indiske. Da hun møtte Vibeke Mostad som 16-åring, var hun på vei inn i et arrangert ekteskap og hadde sagt ja til å være med i en dokumentarfilm om sitt eget liv.

Egentlig starter historien om Loveleen Brenna som et eventyr. Faren kom fra en indisk middelklassefamilie og hadde familiens høyeste utdanning. Foreldrene forventet at han skulle bidra i familiebedriften, men selv drømte han om å gi sine barn et friere liv enn han selv fikk. Etter å ha giftet seg og fått to små døtre dro han av gårde, mot sine foreldres vilje, med elleve dollar i lomma. Reisens mål var Dubai.

- Han gikk til fots og haiket gjennom 16-17 land. Underveis tok han strøjobber. Han solgte tepper i Iran og krysset grenser med tørket frukt og mandler. En dag kom han til et sikhtempel. Der satte han seg ned og grein. Han var barbeint og kledd i fillete klær, og ville aller helst reise tilbake til India. Det var ikke dette livet han hadde drømt om å gi barna sine. Likevel fortsatte han. Han har fortalt at han et sted fikk øye på et bildekk. «Norway» sto det på dekket. Han trodde det var hovedstaden i Sverige og reiste til Göteborg. Mens han var i Sverige fikk han, per telefon, jobb i Oslo — med gratis bolig. I ett år bodde han sammen med flere andre indere i ei Moelven-brakke uten vann og toalett, mens han la seg opp penger. Året etter kom vi.

Loveleens far fikk ny jobb, denne gang på Høie fabrikker i Kristiansand. Også med den jobben fulgte en leilighet.

- Vi måtte klatre opp en stige for å komme til det trekkfulle loftsrommet som var vårt, og det var snø på innsida av vinduene. Toalettet og badet lå i kjelleren. Men der bodde vi — mamma, pappa, søstera mi på et halvt år og jeg. Forholdene var atskillig mer kummerlige enn vi var vant til fra India.

- Pappas drøm var å gi oss ei bedre framtid, men det var ikke det materielle som skapte utfordringer. Det norske oppdragelsesmønsteret og alle de små verdikonfliktene som dukket opp etter hvert ble nok et større sjokk.

Mens foreldrene jobbet og hadde liten sosial omgang med andre enn de indiske familiene de delte bolig med, skulle Loveleen og søstera finne sine plasser.

- Det vanskeligste var alle de uskrevne reglene. På skolen sang jeg «Under den hvite bru?...» og lagde spå med guttenavn i, selv om jeg ikke skjønte hvordan barn kunne synge om kjæresteforhold. Jeg følte at jeg var med på noe foreldrene mine ikke sto inne for. Kjæresteforhold er et ikkeeksisterende tema i indisk barndom. I indiske filmer er barna bare opptatt av cricket, skole og lydighet.

På ungdomsskolen ble det verre.

- Når skoledagen var slutt måtte jeg gå rett hjem til lekser og opplæring i indiske dyder: Husarbeid, søm og matlaging. Samtidig begynte vi å få karakterer etter hvor aktive vi var i klasserommet. Jeg var oppdratt til å være lydig, til ikke å stille kritiske spørsmål. I norsk, engelsk og samfunnsfag krevde læreren aktiv deltakelse i timen. Jeg følte at de elevene som fikk de beste karakterene, var de som stilte kritiske spørsmål.

- Hvis du er usikker på virkeligheten ditt barn lever i, så vil de fleste reagere med å kontrollere barnet enda sterkere. Det gjorde mine foreldre også. Men hvis du ikke er med på elevkvelder, klasseturer eller andre sosiale aktiviteter, så får du veldig lite å snakke om. Den nye utfordringen blir at barnet ikke får venner. Jeg hadde ei venninne, men etter hvert som hun ble interessert i gutter og ville gjøre andre ting enn bare å være hjemme hos meg, så raknet vennskapet. Jeg ble veldig ensom med tankene mine, sier Loveleen.

Når hun ikke gjorde lekser eller fikk opplæring i indiske dyder, så Loveleen indiske filmer og leste biografier om folk som hadde gjort en forskjell for andre.

- Jeg hadde veldig lite fokus på å få meg kjæreste og være som de norske klassevenninnene mine, men jeg ville ikke bare være ei skoleflink jente som kunne sy og lage mat, heller. Jeg ville bli noe. Noe som jeg kunne være stolt av og som jeg hadde skapt selv. Det handlet om å skape sin egen identitet, som ikke bare handlet om å være indisk, norsk eller en minoritet. Samtidig ville jeg bli sosionom.

Men det fantes ikke noe sosionomstudium i Kristiansand på 80-tallet, og for Loveleens foreldre var hybel- og studentliv på egen hånd i en annen by utenkelig.

- Men for en gangs skyld sto jeg på mitt. Jeg ville bli sosionom. En dag sa pappa at han hadde funnet en løsning: Jeg kunne gifte meg. Når ektemannen min fikk ansvar for meg, kunne jeg reise og studere der jeg ville. Mannen de hadde funnet var sønn av noen de kjente i India, og jeg hadde brevvekslet med ham en stund.

- Det vil si, vi hadde sendt hverandre et brev hvert kvartal, for det meste om politikk. Vi skrev om drapet på Indira Gandhi og om et fly som ble rammet av terrorangrep i 1984, ren faktautveksling. Vi hadde aldri utvekslet en personlig tanke. Jeg ante ingenting om personligheten hans, temperamentet, kvinnesynet eller om han i det hele tatt ville la meg studere når han en dag kom til Norge. Men min eneste tanke var at jeg ikke ville gifte meg med en sikh, så siden han var hindu sa jeg ja. Da jeg var forlovet og det gikk opp for meg hva som skulle skje, begynte karakterene mine å rase.

Loveleens første møte med Vibeke fant sted da Vibeke, som var lærer i kunst- og håndverk ved Høgskolen i Agder, trengte indisk bistand. Neste gang de traff hverandre var det Loveleen som trengte Vibeke.

- Midt oppi alt dette fikk jeg spørsmål om å være med i en dokumentar om ungdom som levde med to kulturer. Som alle andre på min alder ville jeg gjerne på tv. Pappa var også positivt innstilt, og da han fortalte dokumentarfolkene at jeg skulle giftes bort, ble de naturlig nok enda mer interessert i meg.

Loveleen var allerede annerledes. Da hun ble lovet bort ble annerledesheten forsterket. Og da hun skulle fortelle om hvordan det var å være Loveleen, ble annerledesheten offentlig.

- Jeg ville jo på tv, samtidig ante jeg ingenting om hvor vanskelig det skulle bli å snakke om disse tingene offentlig. Jeg måtte veie ordene mine på gullvekt, så jeg ikke sa noe som stigmatiserte, krenket eller ble feil for mine foreldre, min mann eller det norske samfunn. Jeg hadde vært ensom før, men nå mistet jeg helt identiteten min. Jeg ble ensbetydende med arrangert ekteskap. Det var det eneste folk ville snakke med meg om. Det var da jeg begynte å gå til Vibeke.

Loveleen smiler, litt beklemt.

- Jeg kom nok både i tide og utide, gjerne flere ganger i uka for å drikke te og spise boller og å lufte tankene mine. Uff, som jeg kjaset: «Foreldrene mine er så strenge. Norske barn får lov til det og det, mens jeg?...» «Vet du hva?» sa Vibeke, «hvis jeg hadde vært din mor, så hadde jeg sagt akkurat det samme». «Det er ikke sånn at norske foreldre ikke bryr seg,» sa hun. «Det er ikke sånn at norske foreldre ikke setter grenser og går med på alt.»

Gjennom samtalene våre begynte jeg å forstå foreldrene mine. Vibeke hjalp meg med å se hva omsorg er. Jeg hadde ofte spurt meg selv hvem jeg var, om jeg var indisk eller norsk, men Vibeke fikk meg til å spørre hvem jeg var som menneske, hva sto jeg for, hva ville jeg? Vibeke hjalp meg med å se en mening i det indre kaoset.

- Det er sikkert mange som kan hjelpe deg med de tingene, men først når du møter en person som ikke fordømmer, som ikke moraliserer, da først har du en veileder som virkelig viser vei.

Loveleen begynte aldri å studere til sosionom. Etter at hun ble gift som 18-åring begynte hun å studere norsk.

- Det var ikke så lett å flytte fra Kristiansand selv om jeg ble gift. Ektemannen min kunne ikke språket, og jeg måtte jobbe for å forsørge ham. Jeg er ikke lei meg for at jeg ikke ble sosionom, men jeg skulle ønske jeg hadde hatt en karriereveileder som kunne vist meg andre veier som førte fram til en jobb med barn og ungdom. Det eksisterte andre løsninger enn å si ja til et ekteskapelig liv i så tidlig alder. Målet mitt var å jobbe med barn og unge. Det er det flere enn sosionomer som gjør. Etter hvert la jeg opp et karriereløp selv, men alt måtte jo skje på deltid.

Om lag ett år etter bryllupet mistet Loveleen kontakten med Vibeke.

- Når du gifter deg med en som ikke kan språket, blir du tolk. For at eksmannen min skulle trives best mulig, ble det til at vi holdt oss sammen med indere. Dermed mistet jeg det lille norske nettverket jeg hadde. Jeg syntes det var veldig trist, samtidig som jeg var sint på meg selv for at jeg ikke klarte å innrette meg slik som andre jenter og gutter gjorde når de giftet seg med personer fra hjemlandet.

Lille nyttårsaften 1997 flyttet Loveleen fra sin indiske ektemann. Flere år i et arrangert ekteskap, en opprivende skilsmisse med etterfølgende familiære konflikter, utstøting og gjenforeninger, tre barn, en imponerende karriere, nok et bryllup og mer enn tjue år seinere, er Loveleen ikke i tvil om Vibeke Mostads betydning for hvilken retning livet etter hvert tok.

- Jeg tror at våre veiledere dukker opp når vi trenger dem, selv om vi først lenge etterpå forstår hvilken misjon vedkommende har hatt. Som 16-åring kunne ikke jeg gå hjem til hvem jeg ville, men når jeg sa at jeg skulle til Vibeke, var det greit.

- Prosessen jeg måtte gjennom for å komme ut av det arrangerte ekteskapet startet allerede da jeg var på vei inn i det og satt ved kjøkkenbordet hos Vibeke. Jeg har egentlig aldri hatt sansen for å brenne bruer og lage stor baluba. Du må først og fremst ta oppgjør med din indre stemme, den som holder deg nede, som hele tida forteller deg at dette må du ikke gjøre, dette kan du ikke gjøre, dette er ikke bra for deg, dette kan du ikke gjøre fordi du er jente. Det oppgjøret kunne jeg ikke tatt hvis ikke Vibeke hadde hjulpet meg med å sortere.

- Det aller viktigste hun lærte meg var: «Ta to skritt tilbake. Tenk. Hva er likt, hva er ulikt? Hvilke konsekvenser har disse handlingene for framtida mi?».

Les flere saker i serien «Den ene» på dagbladet.no/denene