— Jeg hadde med glede byttet bort telefonen om den store lottogevinsten mot oppringningen fra Loveleen da hun fortalte hva jeg hadde betydd for henne for 25 år siden, sier Vibeke Mostad (57).

- Jeg ble så overrasket og følte meg så beæret. Det var som om jeg lettet fra bakken. I tida etterpå har jeg tenkt mye på at vår historie viser hvilke fantastiske muligheter vi alle møter hver eneste dag. Jeg tenkte aldri at jeg var noen hjelper for henne. Det eneste jeg gjorde den gangen var jo å røre litt saktere i sausen, mens jeg lyttet til og forsøkte å forstå ungjenta som satt ved kjøkkenbordet mitt.

- Før hun ringte meg hadde jeg ingen anelse om hvilken betydning de samtalene hadde. Men hvor mye betydde det ikke for meg å få den telefonen nå, 25 år seinere? Det har gått opp for meg at hver eneste dag er full av muligheter til å gjøre noe som har betydning for andre, noe som attpåtil kan ende opp med å få enda større betydning for deg selv ti-femten-tjue år seinere.

- Hva husker du fra møtene deres?

- Jeg syntes det var utrolig spennende med alle innvandrerne som kom til Kristiansand på den tida. Jeg hadde små barn, og det gikk mye folk inn og ut av huset vårt, men jeg husker ei ung jente som var påfallende sterk, voksen og klok, men som sto med et bein i to ulike leire. Hun satt som oftest ved kjøkkenbordet og fingret med duken, eller satt i sofaen og holdt rundt ei pute mens jeg holdt på med mine hverdagsgjøremål.

- Hva gjorde du?

- Hun trengte hjelp til å se hva som var hennes spesifikke utfordringer og hva som var vanlig ungjenteproblematikk. Hun var forvirret, men usedvanlig lojal overfor foreldrene sine. Hun var så glad i dem, samtidig som hun ikke fikk virkeligheten til å gå opp i forhold til hva hun hadde med seg hjemmefra. Hun hadde med andre ord et stort dilemma. Jeg lyttet og hjalp henne å sortere tanker.

Les flere saker på dagbladet.no/denene