— DET ER DERFOR vi blir så sjuke. Derfor vi har så lange helsekøer, sier skuespiller og musiker Anders Rogg, og dunker en stutt pekefinger ned i duken.

— Fordi vi er redde for døden?

— Ja. Vi lukker øynene for livets gang. Døgnet har tolv timer natt og tolv timer dag. Vi insisterer på at det bare er dag. Men det dypeste menneskelige fellesskapet ligger i det vi ikke får til. Det er i våre skavanker vi kan møtes.

Anders Rogg er heldig. Han ble udødeliggjort som Leon Latex i Pelle Parafins Bøljeband da han var tidlig i tjueåra. Derfor blir «Halvsju»-generasjonen alltid litt overrasket når de ser at han faktisk er blitt eldre.

Rogg er blitt eldre. I disse dager mye eldre. Når Det Norske Teatret har premiere på stykket «Evig ung», spiller han seg selv som 80-åring. Uten språk, men fremdeles med en usvikelig evne til å traktere tangentene.

— Dette handler om vår ungdomsfiksering, som begynner med rynkekremer og ender med frykt for døden. Frykt for aldring generelt. Vi vil ikke se skrøpeligheten i øynene. Da er veien brulagt fram til en gryende fascisme.

— Hvorfor fascisme?

— Fordi vi verdsetter kraft og styrke, og luker bort det som ikke er velfungerende.

HAN VET HVA HAN SNAKKER OM. I sju år arbeidet han som kulturleder ved Vålerengen bo- og servicesenter. Hundre gamle, sju pianoer og ett flygel. Det vanskeligste å bryte igjennom var forestillingen om at de gamle bare var gamle. En homogen masse det ikke lenger var mulig å lure noe fornuftig ut av.

— Vi er jo åndsmennesker så lenge hjertet slår! Og vi er individer. Det må vi ikke glemme.

— Er det ikke trist at du må påpeke det?

— Forferdelig. Det viser bare at menneskesynet i vårt politiske systemet er mangelfullt. De vekter folk ulikt etter produksjonsverdi. En dement kvinne på 80 har en langt lavere verdi enn en hvit herremann i 40-åra som får hjerteinfarkt.

ROGG OPPDAGET det pinlig åpenbare. At kroppene som satt uvirksomme i stolen var Martha og Lisa og Ragnvald og Kåre. Og at selv når ordene har forsvunnet, smyger musikk seg inn. Forbi medisinene og inn til personen.

— Lenge etter at språket og det kognitive forsvinner, står musikk, melodi og til sist rytme igjen. Musikk kan nå intenst inn til alle, hvis man tar seg tid til å finne deres tema. Deres melodi, så å si. For de gamle er jo like forskjellige som 30-åringer er.

— Du sier det er et politisk problem. Men det er familier som etterlater sine gamle på institusjon?

— Jeg er ikke ute etter å legge dårlig samvittighet på pårørende. Det er også et faktum at mange eldre har oppført seg råttent overfor sin familie. Det er mye sorg og smerte rundt demens. Det er så omgripende.

Han rullet noen ganger pianoet helt inn til sengekanten deres. Famlet etter melodier som ble gjenkjent. Neil Young. Taube. Cohen. Dietrich. Spørsmålet er om noen gidder å gjøre det samme for ham.

— Er du redd for å bli gammel?

— Nei. Jeg er redd for å bli pleietrengende. Jeg ser for meg at jeg er yrkesaktiv så lenge jeg lever. Verken sandstrand eller liggestol er noe for meg. Jeg må gjøre noe.

— Kunne du ha levd uten musikk?

— Jeg kunne hvis jeg måtte. Jeg er veldig glad i stillhet, nettopp fordi jeg er så glad i musikk. Men det er jo umulig å finne stille rom i vår tid.

HAN HAR ET PROSJEKT. For flere år siden begynte han å abonnere på bokserien «Verdens hellige skrifter». Nå er bokrekken blitt fire meter lang, og han har så langt bare bladd litt i forordet til noen av bøkene.

— Det er mitt alderdomsprosjekt, sier han og flirer.

— Men jeg er allerede kommet i den alderen der jeg er takknemlig for helsa og at jeg har en kropp som fungerer, til tross for hva jeg har utsatt den for.

— Hva har du gjort?

— Jeg har røyket og drukket og holdt på. I 25 år var jeg festrøyker, og det ble en del fester. Jeg røykte aldri i dagslys. Men jeg har vært heldig. Med åra ble suget gradvis borte.

En annen ting som gradvis ble borte var romantiske illusjoner om kjærlighet. Likevel var Anders Rogg og kjæresten Yngvar Myrvold først ute da den nye ekteskapsloven åpnet for en kirkelig forbønnsseremoni. 3 januar i år var de på plass i Tøyen kirke. De vurderte å få det gjort enda tidligere. Som fem minutter over midnatt to dager tidligere.

— Det er deilig å gifte seg når man er 53. Jeg er noen illusjoner fattigere, men samtidig føler jeg meg på tryggere grunn.

På fingeren har han en ring i hvitt gull med blå diamant. Litt romantiker må han være fremdeles.

— Hvilke illusjoner forsvant?

— Troen på den romantiske kjærligheten der man går rundt og er forelsket hele tida, og utsagn som «uten deg er jeg halv» og «du er den eneste». Sånne tullete ting er borte. Også tanken om at man ikke er et helt menneske før man får barn.

ROGG STO FRAM SOM HOMOFIL i et intervju med Det Nye i 1981. Det var langt fra noen hemmelighet. Likevel vakte det sterke reaksjoner. I ettertid sier han at han reddet liv den gangen.

— Det var et utslag av idealisme. Med Tramteatret og tv-seriene hadde vi plutselig tilgang til så mange spaltemeter vi ville, fordi vi var så kjente. Det virket rart å bruke det bare til å fronte seg selv. Man må snakke om det man brenner for.

— Og vips var du rikshomse de neste tjue åra?

— Ja. Det er teit, men sånn er det bare. Og jeg har bare blitt slått ned én eneste gang.

— Jaha? Bare én gang?

— Det som reddet meg var at jeg raskt la meg i bakken. Og jeg har aldri stått i drosjekø nattetid siden.

— Følte du at kampen var over da du giftet deg?

— Nei, nei. På ingen måte. Ekteskap var bare en liten symbolbrikke. Vi er ikke i mål før flere tør å stå fram, slik at alle vet at de kjenner minst én som er homofil. Politikerne kan lage så mange lover de vil, men det er i folkedypet forandringer skjer. Bare tenk på alle dem i toppidretten som ikke tør å stå fram. I distriktene ... Men saken går sin gang. Sin skeive gang.

DET MÅ VÆRE EN ANNERLEDES opplevelse når teppet går opp i kveld, og Rogg står lengst framme på kanten av hovedscenen på Det Norske Teatret. I størsteparten av sin karriere har han operert på siden av, og i skyggen av, institusjonsteatrene.

— Det stemmer. Jeg har stort sett arbeidet i friere former. Vært frilanser nesten hele mitt liv.

— Har du vært lei deg for at du ikke fikk fullt innpass på de store scenene?

— Jeg var vel ikke god nok. Klart jeg har hatt mine perioder, men når man er en halvstudert røver ... Eller enda verre, en ulært røver med bare praktisk erfaring, så er jeg både stolt og glad for at jeg havnet der jeg havnet.

— Nøyaktig hvor trøtt er du av å bli gjenkjent som Leon Latex?

— Åh nei, det kan jeg ikke koste på meg. Jeg er glad for at serien påvirket så mange, selv om det ikke er der jeg føler jeg fikk utløp for mitt kunstneriske credo. Du vet, suksessen kom helt bakpå oss. Vi var anarkister. Antiautoritære, med sterke sympatier i ml-bevegelsen.

— Likevel kom dere på NRK?

— NRK var ganske så lilla på den tida.

NÅR HAN SER TILBAKE er det likevel musikken han er mest stolt av. To CD-er har det blitt, med musikk for folk som snart skal dø og deres pårørende.

— Død og aldring igjen. Er det risikabelt å arbeide med noe som er så lite salgbart?

— Jeg må gjøre det jeg tror på. Jeg er kommet i den alderen der det ikke lenger er like lett bare å skylde på politikerne og systemet. Det er faktisk ganske mye hver enkelt person kan gjøre. I stedet for å klage over måten vi behandler eldre og syke på, vil jeg heller appellere til empatien, raseriet, utålmodigheten, altruismen.

— Eller bli besøksvenn selv?

— For all del.

FOR SIN EGEN DEL har han som sagt de fire hyllemeterne å gi seg i kast med før han er klar for pennalet.

— Du beskriver deg selv som et søkende menneske. Har du funnet noe?

— Jeg har funnet masse, men det er en eneste stor lapskaus. Jeg tror på en himmel som er høyere enn min egen isse, og jeg tror på mer enn astronomi.

— Men når du har lest deg igjennom de fire meterne?

— Da snakker vi.


iwt@dagbladet.no