Nettmøtet er avsluttet. Les svarene fra Loveleen Rihel Brenna nedenfor.

særkrav

hva mener du bør gjøres i tilfelle, der enkelte muslimer krever særkrav for å la sine døtre svømme i badedrakt sammen med de andre guttene i klassen?
Innsendt av: salim

Hei,

Jeg avslutter med å si at da jeg gikk på barneskolen i Kristiansand hadde gutter og jenter atskilt svømmeundervisning. Så ble det felles undervisning og da begynte noen av jentene å svømme med tights. Det viktigste for disse jentene var at de kunne svømme. Det var det også for skolen.


Loveleen Rihel Brenna
 

Forbilde for sosionomer

Hei Loveleen. Jeg kjenner jo ikke historien din, selv om jeg kjente deg en gang...
Jeg utdannet meg som barnevernpedagog, og hver gang jeg hører noen sosialarbeidere som har hørt deg snakke, er det bare positive kommentarer. Du har i mange år og sikkert i mange til, ha utrolig mye å tilføre sosionomene :-) Fortsett med det.


Innsendt av: Neeta

Takk, og lykke til med ditt viktige arbeid.



Loveleen Rihel Brenna
 

Å få lov til å være menneske ikke en representant for en kultur skriver du..
Da tenker jeg at vi må ta utgangspunkt i hva som er viktig for alle barn uansett kulturell bakgrunn. Altså.. å se på grunnleggende behov hos alle barn og møte dem med det som utgangspunkt.

Du forteller også at det var vanskelig å stå med en fot i den norske kulturen og en i den indiske. Barn er jo ofte er veldig lojale mot sine foreldre og slik vi har forstått det lærer mange barn m minoritetsbakgrunn å ha respekt for sine lærere. Dette kan jo gi barn lojalitetskonflikter.. som kan gi ulike utslag. For deg ble en nabo "den ene" Ble aldri hun en trussel overfor dine foreldre? For foreldrene til et barn i skole alder kan kanskje en slik hjelper oppleves som en trussel?

Marit T.
Innsendt av: Marit Tveit

Hei,

Jeg tror ikke noen oppfattet Vibeke som en hjelper eller en trussel. Jeg tror ikke hun selv definerte seg selv som en hjelper.
Hun hjalp meg å sortere mine tanker. De kritiske spørsmålene lærte jeg å stille, ved å lytte til de andre i klassen som kunne stille gode kritiske spørsmål. Jeg lærte å utfordre "vedtatte sannheter" ved å lytte til sterke kvinner i indiske filmer, de så jeg sammen med mine foreldre. Jeg leste bøker som lærte meg å revurdere mine perspektiver på virkeligheten.
Jeg er glad for at jeg hadde Vibeke. Jeg er glad for at mine foreldre idag er stolt over meg og den jeg er. Men når en står midt opp i en "krise" blir det vanskelig å se fremtiden klart. Akkurat slik som det ble for min far, da han satt utenfor tempelet og gråt over at han hadde forlatt Inida.


Loveleen Rihel Brenna
 

Foreldrenes ansvar

Som mor opplever jeg ofte at foreldre har liten tid og overskudd til å involvere seg i barnas skolehverdag, og lærerne får på den måten et veldig stort asnsvar for den enkelte elev. Synes du norske foreldre er nok engasjert i barnas skolehverdag? Og hvordan kan dette eventuelt bli bedre?

Er norske lærere flinke nok til å takle det store ansvaret de har?
Innsendt av: Mamma

Hei,

Det er mange måter å engasjere seg i barns læring og utvikling. Barn og unge kommer best ut, både skolefaglig, personlig og sosialt dersom foreldrene viser en tydelig interesse for hvordan de har det og hva de arbeider med på skolen.
Forskningen peker på at skolen reproduserer sosiale forskjeller ved at den samarbeider best med de foreldrene som har barn som lykkes innenfor skolesystemet. Lærerens holdning, evne til å gi alle elevene tilpasset opplæring og kompetanse til å møte foreldre med ulik bakgrunn, er avgjørende for kvaliteten på samarbeidet. Lærerutdanningen trenger derfor et løft også når det gjelder å sette lærere i stand til å kommunisere bedre med foreldre, spesielt foreldre som har en annen bakgrunn enn dem selv. Skal man løse utfordringen med å gi elevene tilpasset opplæring krever det også tilpasset samarbeid med hjemmet.
Foreldren i Norge er engasjert i sine barn, men det er ikke sikkert de vil engasjere seg i skolen dersom møte mellom foreldre og skolen ikke oppleves som meningsfullt. Dersom foreldre blir tatt på alvor, får informasjon om skolens indre liv og blir involvert i barns læring og utvikling vil det sannsynligvis øke engasjementet. Det betyr ikke at foreldre skal stille opp på utallige møter på skolen, men det handler om å vise interesse for det barn og unge lærer på skolen, hvordan de har det på skolen og hva de er opptatt av i fritiden. Engasjement innebærer ikke at lærere overlater ansvar for den enkelte elevs læring på eleven eller foreldrene. Du finner mer om dette på www.fug.no

Loveleen Rihel Brenna
 

Arrangert ekteskap

Angrer du på at du ikke gjorde mer for å hindre at du kom inn i et arrangert ekteskap? Og nå som du er lykkelig gift. Hvordan vet du at ektemannen din er den rette?

Lykke til videre=)

Innsendt av: Maria Z.

Hei,

Jeg tror jeg hadde gjort det samme, dersom jeg hadde levd livet om igjen. Jeg så ikke noe galt i å gifte meg med den mannen mine foreldre valgte for meg. Verken arrangert eller kjærlighetsekteskap garanterer lykke.

Det handler også om møte mellom mennekser med ulike personligheter, viljen til å finne felles verdier og viljen til å holde en realsjon varm og levende. Dette er utfordringer i et hvert ekteskap, og begge parter må jobbe for det.
Et hvert ekeskap og en hver relasjon må pleies og det må skje hele tiden. Det som idag er et lykkelig ekteskap kan gå over i tristhet og ensomhet, dersom en tar lykken for gitt. Den rette er den som støtter, er lojal, gir omsorg og kjærlighet - og det betyr det å være den rette for hverandre er en gjensidig oppgave. Uavhengig av kultur.

Loveleen Rihel Brenna
 

Hvordan komme seg ut

Det er flott at du kom deg ut av tvangsekteskapet. Jeg lurer imidlertid på hvordan din eks-mann forholdt seg til bruddet. Vi nordmenn har lest at ære betyr alt for folk (menn) med asiatisk bakgrunn, og at det kan bli meget problematisk for kvinner som vil ut av et slikt forhold. Ble dette vanskelig for deg?
Innsendt av: Ricky Mountain

Hei,

Jeg svarer generelt på ditt spørsmål: Skilsmissen var en tung prosess for alle parter. Det jeg har lyst å peke på er at flertallet som kommer fra "ære og skam" kulturer har ikke et brutalt uttrykk for skam. Det er den "tause skammen" som råder. Det innebærer at en blir taus, vil unngå sammenkomster hvor man kan møte mennesker som stiller vanskelige og pinlige spørsmål, en går med senket blikk og bøyd nakke. Den tause skammen som sier mye, uten å si noe. Det som er en utfordring når slikt skjer er at når en person velger som som bryter normer og tradisjoner, så får vedkommende mange sprøsmål fra sine foreldre og sine nærmeste. Men de som virkelig får gjennomgå er de som skal forholde seg til minoritetsmiljøet hvereneste dag.

En slik reise som jeg har tatt er vanskelig, men ikke umulig. Det er en reise som alle kan ta, utena at det betyr at en må bli skilt. Det handler om verdivalg, det er ikke ensbetydende med å bytte ektefelle.

Loveleen Rihel Brenna
 

Håp

Hei..

Utrolig godt høre slike historier, det gir oss jenter og gutter som er i mellom to kulturer håp. Men hvordan i alle dager skal en klare å ta valget som en vet er riktig når det bryter med familien og alt det familen en har vokst opp i står for?

Takk
Innsendt av: Nazanin

Hei,

Du stiller et stort spørsmål, som jeg ikke kan gi et godt nok svar på nå. Det virker som om foreldre lever i en virkelighet, lærere eller andre etnisk norske voksne rundt barn og unge i en annen, barn med flerkulturell bakgrunn i en tredje virkelighet og alle disse er fremmede for hverandre. Det er ikke kultur for å diskutere eller utfordre verdier eller "vedtatte sannheter". Når de blir utfordret, eller problematisert kan den unges meninger og tanker lett bli oppfattet som "et ønsek om å bli norsk". Men jeg tror vi må endre fokuset. Vi snakker mye om problemer og utfordringer som ligger i en oppvekst med to kulturer. Men hva om vi prater om muligheter og styrker?
Styrken i å vokse opp med flere kulturer. Kompetansen som barn som vokser opp med to kulturer kan erverve er:

-Det å raskt oppfatte hvilken virkelighet eller kontekst man er i.

-Det å raskt å aktivere den riktige settet med væremåte og normer.

-Det å raskt velge handligsettet som passer best i konteksten og samtidig som man beholder seg selv og integriteten.

-Det å utvikle strategier og evne til navigering i ulike kontekster. Det å ha opparbeidet seg en endringsdyktighet med hensyn til raske omstillinger.

-Det å ha kjennskap til flere språk både verbalt og nonverbalt.

- Det å ha flere referanserammer og koder.

- Det å være å kreativ når det gjelder å påvirke til eventuelle endringer i de sfærene man ferdes i.

-Det å ha kjennskap og erfaring fra flere virkeligheter.

- Det å tåle utstøting og avvisning, uten å ta for mye skade.

-Det å være prosess der noe kjent stadig møtes med noe som er ukjent, og der erfaring og sammenligning fører til en evne til å se nye muligheter.

-Det å ha evne til å både være observatør og aktør i en og samme situasjon. Og å ha evne til å se på en og samme situasjon fra flere ulike vinkler.

-Det å ha evne til å rolleskifte som mange andre ikke har.

-Det å inneha et utvidet repertoar av normer, væremåter og konvensjoner, inklusiv religionsrelaterte normer og tradisjoner.

-Det å ha utviklet en evne til å ta andres perspektiv og finne både likheter og ulikheter relatert til virkeligheter som kan eksistere ved siden av hverandre.

Dersom vi foreldre og lærere hadde hatt kjennskap til denne styrken, ville en også se at det er flere likhetstrekk enn forskjeller mellom mennesker. Denne kompetansen har også mange etnisk norske barn som vokser opp med ulike verdisett eller i ulike virkeligheter.

Loveleen Rihel Brenna
 

Indentitet!

Jeg er selv invandrer til Norge,men man og fra et vestlig land,uansett er jeg invandrer og med annen kultur.
Uansett kultur bagrunn så må vi lære det Norske språk og kultur samt Lovene,kan vi det så går alt bedre.
Det som skjer i mange kulturer i Asia og Afrika er at man levere etter gamel lære, å tradisjoner man ser bakover, ikke fram over, da blir det bråk og spesielt for kvinner fra disse kulturer,det virker for meg som om kvinner er en bruks gjennstand ikke et levende vesen!hva jeg synes er trist for kvinner fra disse kulturer,dere kan så mye mer.Disse landene hadde vært rikere hadde kvinnene fått utvikle eller?
Innsendt av: wolfgang Immig

Hei,
Jeg støtter det i dine tanker og perspektiver. Men det er mange som flytter fra et land til et annet, som har mange tapsopplevelser som kan være vanskelig å komme over. En flytting innebærer ofte relasjonsbrudd og relasjonsetablering,og hvordan den enkelte takler denne flytteprosessen varierer fra person til person. Det ser en også når folk flytter innenfor lande grenser.
Når det gjelder kultur, så tror jeg det kan ta litt tid. Min historie i Dagbladet forteller noe om det som skjedde i mitt liv på åttitallet, det vil være urett å definere mine foreldre på en slik måte idag. De har forandret seg med tiden, jeg har forandret meg og tiden har forandret seg. Idag ser de helt annerledes på virkeligheten. Men alt har en pris. De som har skilt seg, og selv om det var fordi de selv ønsket det, vil også gå igjennom smertefulle prosesser.
Jeg har brukt norsk historie for å finne løsninger på hvordan jeg kan møte mennekser der hvor de er, også leie dem inn i en retning som fører dem til Norge idag. Som for ekemsepl, NORA i et dukkehjem av IBSEN, eller Anne Karin Elstads Julie.

Loveleen Rihel Brenna
 

Å leve med to kulturer

Hei:)

Vi er noen studenter som skriver oppgave om Bindestreksungdomm og funskjonell tokulturell identiet.

Hva mener du skal til for at disse ungdomene skal oppnå/utvikle en funksjonell tokulturell identitet?

Takk for at skriver gode og inspirende bøker.

Innsendt av: Sahar

Jeg har skrevet litt om dette. Se www.loveleen.no der er det en artikkel om marginalisert ungdom - og kultur som "røtter" vs "føtter" kanskje du vil finne noe der.

Loveleen Rihel Brenna
 

Foreldrene dine

Hvordan tok familien det da du bestemte deg for å skille deg? Så for å gifte deg med en ikke-indisk mann? Har du vært så heldig å få beholde kontakt? Det er vel det jeg er mest redd for, å faktisk miste foreldrene mine hvis jeg velger en norsk gutt. Hardt å måtte velge mellom ditt liv og livet til foreldrene dine.
Innsendt av: sofie

Hei,

Skilsmisse: se tidligere svar.
Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å velge rett, dersom jeg hadde valgt selv som 18 åring. Jeg tror ikke jeg var moden nok til å gjøre et slikt valg. Men som voksen, hadde jeg litt bedre forutsetninger. Det er bare en antakelse jeg har, er ikke sikker om den er rett.

Loveleen Rihel Brenna
 

Giftemål

Hei

Du skriver at du ikke ville gifte deg med en sikh når du var yngre! Hva legger du bak det?
Innsendt av: Anonym

Hei,

Det har sammenheng med at flere i familien pleide å spøke med - vi skal finne en sikh med langt skjegg, turban og som kommer fra landsbygda, som ikke vil gå med vestlige klær osv... det var ikke annet enn at jeg fortalte journalisten at jeg takket ja til en hindu når jeg først fikk forespørsel om å gifte meg. Han hadde jeg også brevvekslet med. Så det er ikke noe dypere i det. Min far er sikh, og det er også store deler av slekten på min fars side.

Loveleen Rihel Brenna
 

Hvordan engasjere seg?

Først og fremst takk for at du går ut med din sterke historie.

Har du noen perspektiver på hvordan barn og unge i Norge kan engasjere seg i kampen mot tvangsekteskap?
Innsendt av: Anders Finslo

Hei,

Jeg tror det viktigste er å engasjere seg i begrepet "tvang", "frihet", "selvstendighet" osv... barn og unge må først forstå hva disse begrepene betyr i ulike situasjoner, og hvordan de skal si "nei". Tvang handler ikke bare om ekteskap, men det skjer på mange ulike nivåer. Jeg har tro på at det første skrittet for å få til en endring, er å ta et oppgjør med sin indre stemme, og de tankene og holdningene som holder deg nede som menneske. Det er mange som jobber for å forhindre tvangekteskap. Men jeg mener at alle barn og unge må få veiledning om hvordan små skritt hver eneste dag, kan gjøre store forandringer på sikt, dersom de fører sin kamp om frihet og selvstendighet på sine premisser. Ikke en firhetskamp på andres premisser.

Loveleen Rihel Brenna
 

Hvorfor ?

Hvorfor skjer dette i NORGE ?!
Innsendt av: tinus

Jeg tror det skjer mange steder i mange hjem i Norge. Det er mange barn som lever i ensomhet og er alene med sine tanker. En trenger ikke å ha innvandrerbakgrunn for å oppleve dette. Jo mer lukket et miljø er, jo større er faren for å bli utstøtt, dersom en gjør valg på tvers av miljøets ønsker. De aller fleste barn er lojale til sine foreldre, uansett hvilken bakgrunn familien har.
For noen voksne kan lojaliteten til miljøet kan ofte være sterkere, enn lojaliteten til sitt barn. Etter min mening kan det noen ganger hadle ofte om manglende mot til å ta valg som innebærer risiko.

Loveleen Rihel Brenna
 

Kultursensivitet

Vi er tre 3 års vernepleiestudenter som har valgt å skrive vår fordypnings oppgave om kultursentsivitet i forhold til barn med minoritetsbakgrunn. Vi har lest en del av det du har skrevet og kommer nok til å benytte noe av dette i vår oppgave. Vi er er takknemelige om du har tips å gi oss.

Litt kort sagt:
Vi vil fokusere på hvorfor kultursensivitet er viktig over for barn med minoritetsbakgrunn. Er kultursentsivitet et begrep du bruker/kjenner?Hvorfor mener du kultursentsivitet er viktig i møte med disse barna?

Vi skjønner at det for deg var viktig å møte denne voksen personen og vi tenker også slik at om vi som fagpersoner har en bevist holdning og er sentsitive i møte med andre kan dette være av betydning.

På forhånd takk..

Innsendt av: Marit Tveit

Jeg tror det er like viktig å fokusere på hva som er likt mellom kulturene og mennesker,som det er å fokusere på det som skiller oss. Jeg har hørt ungdom si - kan du si hvordan vi skal formulere oss uten at vi provoserer våre foreldre, slik at de tror vi ønsker å bli norske, når vi egentlig ber om helt enkle ting som å få lov til å få venner - eller "det eneste jeg ønsker er å få lov til å være menneske", ikke en representant for en kultur. Kanskje dette perspektivet er viktig å ha med, for å kunne vise empati og sensitivitet overfor barn og unge.


Loveleen Rihel Brenna
 

Hei

Kjempestolt av deg!. Har du fortsatt kontakt med familien din ? Lurer også på om det er et stort problem i Norge at unge indere blir tvangsgiftet?
Innsendt av: S

Hei,

Jeg har god kontakt med min familie. En skilsmisse er ofte en tung og smertefull prosess for de aller felste, uansett bakgrunn. Det handler om relasjonsbrudd. Det er ikke bare et brudd mellom mor og far, men i noen tilfeller også brudd med besteforeldre, tanter og onkler. Det tar ulik tid for de ulike som blir rammet å komme over den smertefulle fasen. Måten folk håndterer sorgprosessen kan være ulik fra person til person. I noen tilfeller er det også stigma og utstøting, fordi den som er skilt ofte kan bli oppfattet som umoralsk og et dårlig eksempel for de andre jentene i miljøet.

Om det er mye tvangsekteskap blant indere er vanskelig å si, fordi det er den som skal gifte seg som kan definere hva som er tvang. Det kan være en hårfin balanse mellom tvang og arrangert ekteskap.
Jeg har aldri opplevd mitt tidligere ekteskap som tvangsekteskap.
 

Hvordan er det å være gift med en norsk mann?

Hei...

Er selv indisk jente, og hører stadig vekk om jenter med vår bakgrunn som gifter seg med norske menn?!? Hvordan trives du med det?

Syntes du ikke at det er litt synd å gi slipp på det indiske? Alle indiske menn er jo ikke slemme, og brutale...
Innsendt av: Sapni Kaur

Kjære Sapni,

Et ekteskap, uansett om det er indisk eller norsk ektefelle innebærer for meg - tillit, kjærlighet, lojalitet og å gi hverandre mulighet til å utvikle seg på egne premisser. Det at folk gifter seg på tvers av kulturer, etnisitet eller religion,er mer og mer utbredt. I India har folk i byene begynt å gifte seg på tvers av kaster, noe som var utenkelig før. En utvikling og endring er naturlig. Og forandringer kan være smertefulle og utfordrende.

Jeg håper ikke at jeg har formulert meg på en slik måte at jeg har definert, min eks mann eller alle indiske menn som slemme og etnisk norske menn som snille. I så fall var ikke det min intensjon. Jeg tror at det kan være snille, mindre snille og slemme mennesker i alle samfunn.
Jeg håper heller ikke at jeg har uttrykt meg slik at jeg har gitt avkall på det indiske. Men hvilke deler av det indiske jeg ønsekr å ta vare på, vil jeg velge selv. Når vi ser på verdier som likeverd, solidaritet, nestekjærlighet og så videre, er det indiske verdier som Gandhi eller Guru Nanak verdsatte høyt, og disse verdiene finner jeg også i andre land, og det er de jeg velger.
Jeg har ikke valgt bort indisk kultur. Jeg som mor ønsker at mine barn skal være stolt over sine indiske røtter, høre på indisk musikk, like indisk mat, snakke indisk språk, ha respekt for sine besteforeldre og andre voksne, men de skal også være rustet til å si ifra når vi våksne kan komme i fare for å krenke deres integritet eller tvinge dem til å "samarbeide" om ting som skader deres selvfølelse.
Det er alltid vanselig å vite om man har gitt det beste til våre barn. Våre intensjoner er ofte gode, men det er ikke sikkert utfallet for barna blir god.

Et ekteskap, slik som jeg forstår det må pleies hele tiden.

Loveleen Rihel Brenna