ULLEVAAL (Dagbladet.no): Det så ut som om Morten Gamst Pedersen hadde mer enn lyst til å dra ned buksa for å vise stumpen til en eller annen høylydt kritiker på tribunen i sekundet etter 3 - 2 scoringen, men det ble med fristelsen. Det var like greit.

Det er lett å skjønne at opplevelsen nede på Ullevaa-matta kan fortone seg like trist som omgivelsene for en spiller som stort sett ikke fikk til noe av det han prøvde på underveis, før han lobbet inn seieren. Men for å få noe ut av tristheten, gjelder det å holde godt med begge hendene på det som teller fra denne treningskampen.

Det er minst av alt rumpa opp til et skuffet publikum.

MYE er sagt om det norske hjemmepublikummet de siste årene, men dette er slett ingen anledningen til dra opp den debatten. Derimot skal den norske spillergruppa snakke om de egentlig er så betatt av Drillo-fotballen som de har forsikret oss om.
Mot Finland var det lite som minnet om den begeistringen.

Der Drillo hadde fortalt at Norge skulle løpe i stykker et mye treigere og adskillig mer omstendelig finsk lag, var det knapt et eneste spilleminutt der et samlet norsk mannskap forsøkte akkurat det.

BJØRN HELGE RIISE vil nok bli datamålt inn til et anstendig antall kilometere i løpet av den drøye timen han fikk spille, Christian Grindheim løp som i Sør-Afrika fortsatt mye etter ballen og John Carew tok bra tak i hver eneste duell. Forøvrig var det vrient å se at dette var laget som i kampretorikken skulle "gå i strupen" på finnene.

De fleste norske spillerne var helt blodfattige.

I løpet av de fem første minuttene hadde gjestene fått servert to målsjanser av Daniel Braaten. Så fulgte en periode der Jari Litmanen i det romslige mellomrommet foran den norske backrekka og bak våre to sentrale midtbanespillere elegant fikk servere ball til forbiløpende landsmenn.

Da virket det som om det var nivåforskjell mellom lagene. I finsk favør; altså.

SJANSESTATISTIKKEN forsterker det inntrykket.
Jo, det norske laget hadde en bra peroide mot slutten av førsteomgangen basert på alt rotet rundt John Carews overlegne fysikk. Det er selvsagt en helt grei måte å lage sjanser på. Carew er enestående i den delen av spillet, og det gjelder å spille på de fordelene vi har.

For svakhetene er mange nok. Uten nok løping og et samlet press, ble vi sårbare på grunn av lavt defensivt individuelt nivå. Jon Inge Høiland var igjen involvert i baklengs; denne gangen med et dårlig press, og det burde stått 0 - 2 da det sprakk på venstreesida bak John Arne Riise igjen.

MEN det verste var utviklingen etter at Norge reduserte til 1 - 1; denne gangen med de samme Høiland og Riise i gode offensive roller. Normalt er en slik utligning på hjemmebane et signal til å ta ut sitt beste. Mot Finland ble det starten på en sammenhengende finsk dominanse.

Der gode, gamle Jari Litmanen hadde puslet med å plukke fra hverandre den norske 4-4-2 formasjonen før pause, var også de gjenværende finnene mer enn gode nok til å spille rundt hjemmelaget. Gang på gang ble det som skulle være det nye Ullevaal-fortet til et usselt sandslott. Gjestene var tryggere med ballen, de gjorde gjennomgående bedre valg, de presset oss på defensiven og de skapte sjanser.

Akkurat i den øvelsen vant de kampen 9 - 4.

DA tristheten så ut som avsluttet på 1 - 1, hadde Egil Olsen pedagogisk sett egentlig hatt mer bruk for et tap. Det ville ha understreket konsekvensene av gapet mellom trenerens målsetting og spillernes prestasjon.

Nå blir i steden innfallsvinkelen at det tross alt er bra å få såpass med spillere fram i motstanderens boks som før 2 - 1 scoringen og at Morten Gamst Pedersens fot egentlig er god å ha på banen.

SELV for meg som ellers har sans for Gamst Pedersens ferdigheter, så det ærlig talt ikke slik ut i nitti minutter. På samme vis som Daniel Braaten stort sett snublet og kavet, før han elegant vippet Jon Inge Høiland fram til innlegget foran 1 - 1 målet.

De glimtene forteller om mulighetene som tross alt ligger i dette mannskapet, men desto større ansvar har spillerne selv for å rette opp i de grunnleggende svakhetene.

Feil formasjonsvalg som denne 4-4-2 varianten, kan justeres underveis, men det er sjeldent resultatet ser like greit ut bare på grunn av ren, skjær flaks.

I denne kampen var det Norge som egentlig hadde fortjent å stå med rumpa bar.

Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet, og landslagssjef i futsal (innendørsfotball).