Nettmøtet er avsluttet. Les svarene fra Reidar Hjermann nedenfor.

Barneoppdragelse!

Hei. Hvorfor er det så fyfy å gi barna en klapps på stompen når dem gjør noe veldig galt?

Jeg og alle jeg vokste opp med fikk en lett klapps på baken når vi var yngre og gjorde gale ting.

Og jeg har ingen traume eller hat mot noen for den del fordi om jeg fikk meg en klapps.

Men i dag kan man ikkje ta i barna engang for det blir kalt for barnemisshandling.

Ser man i dag når det gjelder respekt for voksne eller foreldre så er den lik 0.

Sier foreldre nei til noe til barna i dag blir dem angrepet eller skadet av barna sine.

Jeg fikk god oppdragelse og hadde respekt for voksne.

Jeg blir vertfall og gi barna mine en lett klapps på baken hvis det er nødvendig så får dem det, akkurat som jeg fikk.

Det er det samme som at det hjelper ikkje bare å si fy til en hvalp som gjør fra seg inne.

Det hjelper heller ikkje å bare si fy til barn heller.

Feks etter å ha ripa nybilen opp med nøkler, da er det på sin plass med en god klapps på baken.

Peace and love For Children.
Innsendt av: Glados

Hei Glados.

Du forfekter et gammeldags syn på barneoppdragelse. Det er forlatt for lenge siden, og de fleste Norske foreldre har heldigvis aldri slått sine barn. Alle former for slag eller klapps er nå totalforbudt. Det er unødvendig, feil , ulovlig og skadelig og slå barn. Jeg skjønner at det kan være fristende når en går tom for ord eller empatiske handlinsalternativer, men en skal altså alltid avstå fra fysisk maktmisbruk.

Jeg avslutter nå, alle sammen. Takk for alle spørsmål og synspunkter jeg fikk inn. Dessverre er ikke alle besvart. Dere som lurer på mer enn jeg har besvart her, kan ta kontakt med Barneombudets kontor.

Jeg vil oppfordre alle til å se kampanjen "Du Kan Være Den Ene" som UNICEF fortjenestefullt drar i gang. Den finner dere på www.denene.no. Den handler om at DU kan være den som er en viktig veiviser i livet til et barn eller en ungdom som har det vanskelig eller står overfor noen store utfordringer.

God påske alle sammen. Husk at dere kan alle være den ene.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

Funksjonshemmede barn

Hei! Kanskje ikke dette som var temaet i dag, men jeg spør uansett. Hva gjør du som barneombud for funksjonshemmede barn? Jeg har selv en sterkt funksjonshemmet sønn som må bo i barnebolig. Jeg ønsker på det aller sterkeste å ha sønnen min hjemme, men det er ikke mulig fordi jeg ikke får tilstrekkelig med støtte til tilrettelegging av bolig. (Det er absolutt ikke snakk om omsorgssvikt i dette tilfellet.) Jeg føler at min 10 år gamle sønn blir diskriminert fordi han er funksjonshemmet. For de aller fleste andre barn så er det en selvfølge at de skal bo sammen med foreldrene sine. Jeg trodde det var en rettighet i henhold til Barnekonvensjonen. Lovverket er alt for dårlig og manglende på dette området, Kanskje fordi det ikke gjelder så mange...
Innsendt av: Anne

Kjære Anne

Tilbudet til barn med funksjonsnedsettelser av ulike slag varierer sterkt. Det er mulig at det er et problem at den varierende kommuneøkonomien og -styringen er så bestemmende for hva slags tilbud disse barna får.

Jeg foreslår at du henvender deg til likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås med saken. De bør engasjere seg i diskrimineringsspørsmålet du reiser.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

Gratulerer med en nytt påskudd for å trakassere barnefamilier

Du som har bakgrunn i den delen av indremisjonen som kalles barnevern er tydeligvis preget av din bakgrunn. Indremisjonens spesialitet er å feie for andre folks dør uten å ha det minste selvinnsikt, skamfølelse eller vilje og evne til selvkritikk.

Hva synes du om å finne de aller mest ekstreme tilfellene av maktmisbruk i barnevernet og så sette i gang en heksejakt som om alle ansatte i barnevernet er like store kjeltringer som de aller verste? For det er slik logikk du bruker mot barneforeldrene ved å allmenngjøre ekstremtilfellene og bruke dem som påskudd for dyneløfting. Hvor mange timer skal de stakkars barnehagetantene måtte trakassere foreldrene for å få noe mer enn et overfladisk inntrykk ved et hjemmebesøk?

Det som er sikkert er at du oppnår å plage gode foreldre, men psykopatene sklir unna med polert overflate.

Er du ikke det minste bekymret over alle signalene om at de offentlige barnekidnapperne ofte har en maktarroganse som langt overgår deres etiske og faglige kompetanse? Hvorfor skal barneforeldre og potensielle angivere plutselig begynne å tro på et barnevern som fortsatt er en kynisk voldsorganisasjon?
Innsendt av: Charles Dickens

Hei du.

Jeg tar med innlegget ditt, ikke for at jeg kan tiltre noe av det du sier, men fordi at folket skal se hva slags tanker og følelser som rører seg der ute. Det du skriver gir også en fortelling om at barnevernet og andre offentlige instanser som skal verne barn ennå har en jobb å gjøre for å høyne sitt omdømme. Skjønt, en kan vel ikke si at det skal være et mål å være hyllet av hele befolkningen. For det er vel slik at en ikke kan verne barns rettigheter og samtidig gjøre alle voksne tilfreds.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

Samvær og bekymring

Jeg står midt oppe i en sak der barnet mitt har fortalt at faren har slått på hånda iallefall en gang og barnehagen ikke gikk videre med dette på tross av bekymring. Jeg er presset fra flere sider fordi jeg må velge å tro på enten min eks eller mitt barn. Konskvensen har blitt at vi som foreldre har vært til mekling og velger å ta saken videre fordi samværsspørmålet forståelig nok har låst seg kraftig.

Slik jeg har forstått det så er et slag på hånden ikke nok til å stoppe alt samvær. Barnet selv (4år) vil ikke besøke sin far, men gjerne treffe han her i sin hjemby. Dette har faren takket nei til, da han mener at han ikke vil ha barnet sitt før de kan reise hjem til farens bosted over flere dager. Mens denne konflikten har holdt på så har heller ikke telefonkontakt vært hyppig. Hvordan vil du foreslå at barn og far får kontakten igjen etter en sånn episode?

Jeg synes det er fryktelig leit at ikke barnet mitt får se sin far i det minste litt, for da kunne de bygget opp tillit igjen, men samtidig er jeg veldig bekymret for at slag på hånden skal skje igjen. Jeg er enig i at far og barn trenger kontakt for de er begge del i hverandres historie. Samtidig så må det skje til barnets beste og da må voksen stolthet legges til side. I tingretten blir vi jo nødt til å komme til en ordning. Jeg kjenner lite til gangen i saker der.
Hva kan du anbefale at vi kan gjøre?
Innsendt av: løvemamma

Kjære løvemamma.

Jeg må blir ekstremt og ubehagelig generell her, fordi jeg ikke kjenner saken din og må være ganske kort. Foreldre som bor i hvert sitt hjem må samarbeide og omtale hverandre med respekt og verdighet. Alt annet er en belastning for barnet.

Alle former for klapsing og slag er uakseptabelt og ulovlig. Skjer det likevel, bør det gis oppmerksomhet av andre voksne som ser det. Om dette skal resultere i bekymringsmelsinger til barnevern eller polityi må vurderes i det enkelte tilfelle med utgangspunkt i hva som er best for det enkelte barnet.

Til det du skriver, kan jeg si at det er et godt utgangspunkt at du sier: "Jeg er enig i at far og barn trenger kontakt for de er begge del i hverandres historie. Samtidig så må det skje til barnets beste og da må voksen stolthet legges til side". Det vitner om at du trolig er på riktig spor.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

VI VIL VÆRE ANONYME!!!!!!

Kjære Reidar. Har det aldri slått dere at grunnen til at dere får så få bekymringsmeldinger fra barnehagene er fordi at de ikke kan være anonyme? Terskelen for og melde ifra blir derfor VELDIG høy, istedet for at den heller er lav slik vi alle ønsker. Slik det er idag må barnehageannsatte stå frem med fullt navn, og risikere og bli stemplet av alle som har tilknytting til barnehagen/nærmiljøet osv. Foreldrene til det barnet du sier ifra om kan nemlig si hva de vil om deg og barnehagen til hvem det måtte være. De kan slenge dritt til resten av foreldregruppe, media, nærmiljøet ja stort sett over alt om deg, uten att du som barnehageansatt kan svare, på grunn av taushetsplikten du har avgitt. De som har vært igjennom en slik prosess sier selv at dette er noe de aldri mer vil gå igjennom. Sykmeldinger grunnet usannheter fra foreldre/foresatte er ikke uvanlig. Det sies jo at det er bedre og siifra engang for mye, enn engang for lite. Dette er jeg helt enig i, men slik det er lagt opp idag, så kvier mange seg for og melde inn saker før de er bortimot 100% sikker. Dette er fryktelig trist, men faktisk den eneste grunnen til at det er så få bekymringssaker meldt inn fra barnehagene tror jeg. For en ansatt i en barnehage, er det faktisk lettere og vente til man er ferdig på jobb og ringe inn bekymringsmeldingen som privatperson, for da kan man nemlig være anonym!! Løsningen,tror jeg, er og la alle sende/ringe inn bekymringsmeldingene anonymt og heller få til et system der barnevernet automatisk tar kontakt med barnehagen. På denne måten blir terskelen for og sende inn en bekymringsmelding lavere, ansatte og barnehagen blir ikke utsatt for sjikane og det er barnevernet som institusjon som fronter saken og ikke en enslig ansatt. Forslaget her krever selvfølgelig at barnevernet og barnehagen ikke har taushetsplikt for hverandre. HVA SYNES DU?
Innsendt av: Rune i Oslo

Kjære Rune.

En blir som bekymret for et barn og ansatt i ansatt i barnehage eller skole mer anonym hvis en overlater til styrer eller rektor å underskrive bekymringsmeldingen. Det du skriver gjør meg likevel urolig. Jeg tar gjerne i mot en utbrodert vesjon av dette synspunktet til mitt kontor. Hvis det er andre med synspunkter på dette, tar jeg det også gjerne i mot.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

Omskjæring

I Norge har vi en lov som dekker kvinnelig omskjæring og forbyr dette, men ingen lov (annet enn vanlige legemslover) for gutter. Bør det ikke være forbudt å kutte deler av friske babyer/barn, uansett hvilket kjønn de er?
Innsendt av: Bjørn

Hei Bjørn.

Ajajaj. Nå traff du rett i en vrien diskusjon vi holder på med her ved kontoret. Min svenske kollega har nylig gått ut mot omskjæring av gutter. Mulig jeg også bør gjøre det. Foreløpig har jeg nøyd meg med å kreve at det kun skal foretas under bedøvelse og ved sykehus. Tiden vil vise hvor vår diskusjon ender i denne saken.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

Hjemmebesøk.

Ja, både personell fra barnehage og skole bør gå på hjemmebesøk, når det er mistanke om noe er galt.

Når et etnisk norsk eller utenlandsk barn forsvinner fra barnehagen og/eller skolen, bør det det være en selvfølge at det startes etterforskning, slik at barnet blir funnet. Er det så at foreldrene bare har sendt barnet til slektninger i hjemlandet, bør barnetrygden stoppes fra 1. dag da det ble registrert at barnet ikke kom møtte opp.

Det er kjempeviktig at det norske samfunnet nå tar dette problemet på alvor. Vi har ingen kontroll hva disse barna blir utsatte for, og vi kan ikke bare lukke øynene og tro at det sikkert ikke skjer omskjæringer, tvangsekteskap etc.




Innsendt av: Petter

Goddag, Petter. Viktige betraktninger. Du peker på noen veldige utfordringer. Det er mulig du har rett i at økonomiske sanksjoner må strammes inn. I dag er det slik at barnetrygden stoppes med en gang dersom det er grunn til å tro at barnet skal være med enn seks måneder i utlandet.

Jeg er enig i at det bør være klare rutiner på hvorledes en skal forholde seg hvis barn uteblir fra skole eller barnehage.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

BUP oppdager ikke vold

Jeg synes det virker som at det er svikt i de fleste institusjoner og profesjonsutdanninger når det gjelder vold/overgrep mot barn. F.eks. barnepsykiatrien. Hva tenker du om dette, barneombud?

I en norsk studie som ble publisert i Nordic Journal of Psychiatry i 2006, kommer det fram at BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) hadde registrert seksuelt misbruk i familien hos 1,6 prosent og misbruk utenfor familien hos 1,9 prosent av barna som var pasienter - men da et utvalg av barna selv ble intervjuet, fortalte 28,8 prosent av barna om seksuelle overgrep. Bare 12 prosent av de seksuelt misbrukte barna som fikk behandling, hadde BUP altså identifisert med en slik bakgrunn.

Og enda verre: 0,4 prosent av BUPs pasienter var registrert med fysisk vold som problem av behandlingsapparatet. Til forskerne i denne studien fortalte imidlertid 33,9 prosent av barna om slike erfaringer. Én prosent av volden mot pasientene registreres altså av BUP.

På denne måten kan vold og overgrep fortsette, også mens barn går i behandling. Og behandlingen blir feil eller mangelfull.
Innsendt av: Sigrun

Kjære Sigrun

Du har rett. Vi er ikke gode nok til å oppdage omsorgssvikt og vold. Psykisk helsevern for barn og unge bør spørre oftere "hvordan har du det hjemme" og enda tydeligere "blir du slått?".

De som motsetter seg at det offentlige skal følge med på barn i oppvekstsviktsonen får ikke inn alle fortellingene om de redselsfulle oppvekstviklårene som noen barn har. Hadde de fått det, ville de nok vært mer moderate i sine betraktninger.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

hjemmebesøk

Hjemmebesøk fra barnehagen er en god tanke, men er ufaglærte barnehageansatte i stand til å vurdere hvorvidt et barn er utsatt for vold, overgrep eller annen omsorgssvikt bare ut fra et hjemmebesøk? Og skal alle, eller noen utvalgte familier få hjemmebesøk, og hvordan plukke ut disse? Hva hvis familiene _ikke_ ønsker slikt besøk, og det gjør kanskje ikke de familiene som sliter? Hva med helsesøstre? De burde besøke alle med nyfødt barn, og følge spesielt opp mødre som er i risikosonen for fødselsdepresjon. Det finnes i dag nok kunnskap til å avdekke tidlig omsorgssvikt.
Innsendt av: 3-barnsmor

Kjære 3-barnsmor.

Dette med hjemmebesøk fra helsesøster er viktig. Du har gode argumenter. Når du snakker om dette rundt om, blir det også viktig å få med at helsesøstertjenesten har svært knappe ressurser. De må gis resursmessige muskler og faglig kompetanse til å gjøre hjemmebesøk til alle barn.

De bør også foreta en aktiv vurdering av omsorgen i alle tilfeller hvor foreldre motsetter seg hjemmebesøk.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

Hva har dere egentligt gjort for barn

Jeg beklager, jeg ser på din stilling, og flere andre som måter å skaffe visse personer pene jobber, for de kan ikke gjøre noe nyttig uansett. På denne måten later myndighetene at de gjør noe. Vi har påtalemyndighet for stoppe overgrep mot barn og voksne, hva skal vi ha deg for? Lire av deg generelle kommentarer, om hva som bør gjøres, fordi politi ser den andre veien? Jeg vet om to private grupper som gjør 1000 ganger mer for mishandlede innvandrer barn, enn det du gjør. Hva har du gjort for å få stoppe på omskjæring av pikebarn i Norge.
Innsendt av: Ole Årseth

Hei Ole Årseth!

Det var litt av en kraftsalve du innleder med. Den får stå for din regning. Når det gjelder problemet med kjønnslemlestelse er det et stort og alvorlig tema som vi arbeider med her ved Barneombudets kontor både nasjonalt og internasjonalt. Det er et stort og komplisert felt som jeg ikke kan redegjøre for i detaljer her. Følger du med på hva vi gjør ved kontoret, forstår du nok mer av hvordan og med hva vi jobber.

God påskeferie.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

vi skal bry oss.

jeg har ikke noe spørsmål ,men en sterk oppfordring til deg om at barnehageansatte og lærere må oppfordres til å bli modigere. selv har jeg arbeidet tretti år i skolen og er veldig lei av møte og pratekulturen vi har fått. Daglig møter jeg barn som flyter i systemet. Det tar alt for lang tid før unger får hjelp i dette landet når de trenger det sårt. De første åra jeg arbeidet i skolen kunne vi dra hjem til familiene ,ringe eller ta en telefon til barnepsykratien. Og vi ble tatt på alvor.Nå fungerer systemet tregt og er alt for byråkratisk.Etterpå spør jo alle forsømte barn . Hvorfor så dere oss ikke?
Innsendt av: BERIT AUENSEN

Kjære Berit Auensen.

Du treffer spikeren på hodet. Undersøkelser og erfaringer bekrefter dessverre ditt inntrykk. Dette er meget alvorlig.

Takk for viktige betraktninger.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

Å umyndiggjøre foreldre

Jeg lurer på om det egentlig er til barnas beste at samfunnet sender ut signaler om at foreldre ikke er gode nok til noen ting. Det deles ut frukt i ungdomsskolen fordi foreldre ikke er flinke nok med matpakke, det drives med fysak fordi foreldre ikke er flinke nok til å holde ungene sine i fysisk aktivitet, det skal være lengre skoledag fordi foreldre ikke er flinke nok til å hjelpe sine barn med leksene, og nå er norske foreldre heller ikke flinke nok til å få ungene i seng om kvelden. Og jeg vet at dette nok gjelder for enkelte foreldre og i noen hjem, men det blir jo sånn at alle barn utsettes for de sanksjonene/reaksjonene dette fører til når det blir skolen/samfunnet som skal "reparere". Hva gjør dette med foreldrenes rolle i eget hjem, og hvorfor skal egentlig barn og unge ha respekt for foreldre som erklæres udyktige på det ene området etter det andre?
Personlig føler jeg meg etterhvert ganske "umyndiggjort", og bruker faktisk en del tid på å forklare ungene at det tross alt er deres far og jeg som bestemmer i vårt liv og vår familie.
Innsendt av: Grete

Kjære Grete.

Du er nok inne på noen viktige dilemmaer. jeg hører til det som synes det er viktig å minne om at de fleste barn vokser opp under trygge og gode vilkår. Unntakstilfellene er imidlertid for mange og for grove.

Det er fornuftig, mener jeg, å sette inn generelle tiltak. Hvis et barn som får nok frukt og grønnsaker i hjemmet også får det på skolen, tar han eller hun neppe skade av det. De barna som får lite sunn mat hjemme, har på den annen side stor glede av det. På samme måte bør det tenkes om informasjon om barnevern og hjelpeapparat. De som har det bra har det fortsatt bra selv om vi kommuniserer til alle barn og foreldre at de må si i fra når noen går over streken.

Når det gjelder medienes stadige "mange foreldre..." og "norske barn..."-oppslag synes jeg at de av og til er både spekulative og unødvendige. Dette er medienes ansvar. De skaper av og til et feil bilde av virkeligheten.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

Barnemishandling

Hvorfor er barnemishandling akseptert utført av Barnevernet når barnemishandling er straffbart?

Hvorfor blir ikke Barnevernet straffet for deres systematiske barnemishandling?

Og hvorfor er det så alt for få som kritiserer barnemishandling utført av Barnevernet?
Innsendt av: Koppa Dasao

Hei, Koppa Dasao.

Barnemishandling er forbudt og straffbart uansett hvem som utfører den. Barnevernet har sine feil og mangler, men heldigvis er det unntakshistoriene som forteller om når barnevernet har gjort grove feil.

Hvis barnevernet begår ulovligheter finner et antall reaksjonsformer. Hvis noen observerer alvorlige overtredelser mot barn begått av barnevernet eller andre, er det viktig å ta kontakt med riktige kontrollinstans.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

Ingen tillit til "barnevernet"

Det "offentlige" svikter gang på gang. Raundalen mener det offentlige skal gis uhemmet adgang til private hjem!

EMK art. 8 sier:
"Right to respect for private and family life"

Norges barnevern er dømt i menneskerettsdomstolen for alvorlige brudd på menneskerettigheter!

Har du noen andre forslag til hvordan familien selv kan bedre barnas vilkår?
Innsendt av: Rune Fardal

Kjære Rune Fardal

Familien skal settes i stand til å skjønne når det er på tide å be om hjelp.

Jeg synes barnevernet må jobbe grundig med sitt eget omdømme. I da har det en "standing" i befolkningen som er alt for dårlig. Det er til dels urettferdig, fordi vi vet at barnevernet hjelper tusenvis av barn hvert eneste år. Det dårlige omdømmet gjør at barn kommer senere i kontakt med hjelpeapparatet enn det som er bra for dem.

Barn og foreldre bør få bedre informasjon om samfunnets sikkerhetsnett for barn. Slik skjønner familien og barna bedre når det er på tide å be om hjelp, hvis det skulle røyne på i hjemmet.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

Hei

Lurer på.
Tror du ikke bare at de foreldre med ressurssvak bakgrunn, som vil få hjemmebesøk?

Foreldre i høgere status tror jeg ikke vil få besøk. Selv om det er like store problem der, men bedre maskert
Likhet for alle, men i praksis er det ikke slik.
Innsendt av: Steinar T,

Hei Steinar

Det er vanskelig å definere hva som er ressurssvar og ressurssterk. Omsorgssvikt kan finnes i alle typer hjem. Likevel er det nok slik, at de mest marginaliserte familiene, der foreldre har andre typer belastninger, har større utfordringer i sin omsorgsrolle enn andre.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

Informasjon til studenter

Dette spørsmålet følger av saken Dagbladet nevner i forkant av nettmøtet.
Kanskje hjemmebesøk av lærer og barnehageansatte kan være en god idé, men før dette er mulig trenger de oppæring i hvordan barnevernet jobber og hva det vil si å sende en bekymringsmelding. Min erfaring er at det pga usikkerhet og uvitenhet blant lærere og barnehageansatte ikke blir sendt nok bekymringsmeldinger
Innsendt av: Nina

Kjære Nina

Kompetanse på barn og omsorg er viktig i alle etater som jobber med barn. Jeg synes du har sunne betraktninger rundt dette temaet. Takk for bidraget.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann
 

Fedre

Kva med å la fedre og få sleppe til med omsorg for barna sine? Kva er det beste for eit barn?
Ein som vil, men ikkje får lov.
Innsendt av: Vestlending

Kjære Vestlending

Barn har etter barnekonvensjonen rett til omsorg fra foreldrene sine. Mor og far er i utgangspunktet like mye verd for barnet. Likevel ser vi at det er store variasjoner i omsorgskompetansen hos foreldrene, og det er ikke gitt at alle foreldrepar har en jevn foreling av omsorgsevne seg imellom. Selv om de skulle ha det er det ikke gitt at det beste for et barn er å bo like mye i hvert hjem.

Det er foreldrenes plikt å gjøre det de kan for å ha et godt og respektfullt samarbeid, enten de bor under samme tak eller ikke. Det å vurdere barns beste handler i stor grad om å vurdere det enkelte, individuelle barnets beste i enhver situasjon. Også omsorgssituasjoner.

Alle dere der ute som er foreldre må strekke dere langt for at barn ikke skal havne i klemma i en omsorgskonflikt. Dette handler i stor grad om å inngå kompromisser, og gjøre det en kan for å samarbeide om omsorgen på en fin måte.

Hilsen barneombud Reidar Hjermann