Litt før klokka to om ettermiddagen en ellers stille tirsdag i slutten av mars, skjærer et hyl gjennom ei smal gate som leder ned til brygga i Svolvær. Hylet kommer fra soulartisten Noora Noor: «Mooonaaa!» Sekunder seinere har et par lilla støvletter med altfor høye hæler for nordnorsk vinterføre, båret Noora ned til brygga og inn i den tatoverte favnen til ei dame med sjokkrosa hår og «Bitch»-merke på jakka. Det er visst ingen som gir sånne klemmer som Mona, og det er ingen steder Noora føler seg så trygg som inni armene til Mona. Det er halvannet år siden sist de så hverandre. I mellomtida har Mona flyttet til ei ubebodd øy utafor Svolvær, og Noora — som i 2002 var dødssyk av tuberkulose, lå i isolat i seks måneder og fikk beskjed om at hun måtte fjerne en lunge og aldri ville kunne synge igjen — har vært langt nede, men har jobbet seg opp igjen og gitt ut ei plate som får seksere på terningen og skryt overalt. Når hun omsider løfter hodet fra «inni armene til Mona hvor ingenting kan skje meg», er det for å tørke tårer. Hun har bare én ting å si:

— Det var dette jeg visste kom til å skje: Nå vil jeg jo ikke hjem igjen.

Mandag klokka 12:00 møter du Noora Noor i nettmøte på Dagbladet.no. Send inn dine spørsmål nederst i saken!

— Nesten en Askepotthistorie, smiler Noora når hun forteller første del av livshistorien sin. Pappa var fra Somalia og mamma fra Jemen, men Noora ble født i Dubai. I 1987 kom familien til Norge og Hvalstad asylmottak. Farens yrkesmilitære bakgrunn, klantilknytningen og situasjonen i Somalia ga dem politisk asyl, og de flyttet til Holmlia utenfor Oslo. Noora husker asylmottaket som et lite paradis for barn, og hun hadde ingen problemer med å finne seg til rette blant de 125 nasjonalitetene i drabantbyen. Hun blir bare forbanna når hun tenker på at fritidsklubbene hun vanket på er lagt ned. Hva er det egentlig de tenker på? Er det rart det går galt med mange ungdommer når de ikke har ett bra sted å henge? Femten år gammel var Noora på et seminar i regi av Ungdom mot vold i Oslo Spektrum. Hiphopgruppa som sto på scenen lurte på om noen i salen hadde lyst til å synge med dem. Noora rakk opp hånda, og i salen sto plateselskapet Warner klar med platekontrakt. Det eneste skjæret i sjøen akkurat da var at mamma Amun syntes hun var altfor ung og umoden for musikkbransjen. Så dukket det opp flere skjær: Faren dro til Somalia. Han kom hjem etter sju måneder med ei kone nummer to. Nooras mor forlangte skilsmisse.

Noora ble en vanskelig tenåring. En sånn som vanket med feil folk, ga blaffen i avtaler og brukte vold. Da Noora møtte Mona to år seinere, hadde hun bodd et år på ungdomshjem.

— Hun synes sikkert at jeg var en skikkelig drittunge, sier Noora og kryper sammen på stolen ved siden av Mona Halvorsen, når hun et halvt liv seinere skal fortelle om deres første møte. Noora var blitt 16 og mamma Amun hadde, ifølge Noora selv, nærmest gitt henne opp. Noora gjorde som hun selv ville, uansett. Hun hadde signert kontrakt med plateselskap og fått egen manager.

— Stakkars Eivind, manageren min: Jeg var så vanskelig å ha med å gjøre at han ble nødt til å ringe Mona.

Eivind kjente Mona som en av musikkbransjens tøffeste damer. Han visste at hun var vant til å ta kommandoen når det trengtes.

— Det var nok smart av ham. Men jeg syntes ikke at du var en drittunge, sier Mona.

— Jeg syntes du var både morsom og søt, og så syntes jeg jo at du var veldig flink.

— Åh, sier Noora lettet og ser takknemlig på Mona.

— Vet du hva, jeg begynte å grine da jeg hørte den nye skiva di. Den er blitt utrolig bra. Nå hører jeg den Noora som sang i dusjen mens jeg satt på hotellrommet og ventet på deg før i tida. Det er godt.

Monas bistand skulle først og fremst gjelde artisten Noora. Men det viste seg snart at også mennesket Noora trengte Mona. Noora flyttet fra ungdomshjemmet og inn til Mona og mannen hennes på Vålerenga i Oslo.

— Da jeg så Mona og tatoveringene hennes, tenkte jeg at dette skulle bli dritbra: Masse muligheter til å være alene hjemme og festing. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Fra første stund var det sånn «Klokka er elleve, Noora. Det er på tide å legge seg. Gå på rommet ditt.» I begynnelsen ble jeg jo helt «Hæ, legge meg, er du helt idiot, eller?» Men det var ingen bønn. Jeg husker en grillfest dere hadde, Mona. Jeg hadde fått lov til å invitere to venninner og hadde skrytt til dem om at dette skulle bli skikkelig bra. Husker du hvor snill og hjelpsom jeg var i forkant, Mona?

Mona nikker. Hun ser ut til å skjønne hva som kommer.

— Jeg var sikker på at hvis jeg lå litt lavt og latet som ingenting, så ville ingen merke om vi tok noen øl. Men nei, da, Mona fulgte med. «Hei, hva er det du driver med? Sett fra deg den ølflaska, Noora!» Å, det var så flaut: Hun brydde seg ikke om at jeg ville være tøff foran venninnene mine. Jeg tror mamma var veldig glad for at Mona kom inn i livet mitt. Hun var i hvert fall sånn «tommel opp, endelig en som kan takle henne».

— Disiplin, svarer Noora, uten å nøle når hun får spørsmål om hva som er det viktigste Mona har lært henne.

— Med kjærlighet. Hun er ekstramammaen min, Mor Mona.

Noora smyger seg inn i armkroken til Mona.

— Jeg var helt verdensmester, trodde jeg kunne og visste alt. Og så var jeg fryktelig sta. Mer enn normalt. Men om jeg gråt og skrek eller hoppet opp og ned, så forholdt Mona seg rolig, men jeg så i øynene hennes at hun mente alvor. Mona, husker du den gangen i London? Med postkortene?

Mona nikker, og Noora forteller om da hun og Mona dro på promoteringstur til London. Sytten år gamle Noora sang, og etterpå ble hun invitert ut, blant annet av en basketballspiller som var kjekkere enn noen hun har støtt på både før og etter.

— «Jeg skal på date!» sa jeg til Mona, jeg var helt i hundre. «Fint det», sa Mona, «men først må du skrive en personlig hilsen på disse 250 postkortene som skal sendes til Japan.» Først trodde jeg hun tulla, men nei da! Aner dere hvor lang tid det tar å skrive 250 postkort? Jeg prøvde å rømme, men Mona hentet meg inn igjen: «Verden er urettferdig, Noora. Skriv ferdig postkortene, så kan du ha så mange dater du vil etterpå.»

— Det var naturlig at du helst ville være ungdom og dra ut å feste. Eller spille basketball. Men i denne jobben er det viktig at de du skal jobbe med videre i karrieren din føler at de kjenner deg. Da nytter det ikke med masseproduserte hilsener, du må være personlig.

— Men Mona, basketballspilleren var faktisk utrolig kjekk. Han kunne vært min framtidige ektemann!

— Han ble jo ikke det, så kanskje du ikke gikk glipp av noe likevel, sier Mona tørt.

— Å være eldre og streng, svarer Mona når hun blir spurt om hva hun tror er det viktigste hun har bidratt med i Nooras liv.

— Hun trengte noen som sa «Hør her unge dame, dette må du ikke gjøre.»

— Det høres fantastisk ut å bli oppdaget når du er 15-16 år, men det er jo ikke dermed sagt at det går din vei. Musikkbransjen er en voksenverden hvor du må tåle at alle er med deg når du er på vei opp, men vender seg mot deg når det går dårlig.

Selv om Noora føler at hun alltid har fått positiv feedback på talentet sitt, vet hun godt hva Mona snakker om.

— Alle skal mene noe om deg. Jeg fikk høre at jeg var for tjukk og kledde meg feil. Hadde det ikke vært for at jeg alltid har hatt folk som Mona rundt meg, vet jeg ikke om jeg hadde fortsatt. Kanskje jeg hadde tatt livet av meg?

— Det må være lov å drite seg ut, og alle må få en mulighet til å rette opp igjen hvis de gjør noe dumt. Pårørende er liksom nødt til å kjefte hvis du gjør noe galt. Det tror jeg lager mye løgn og trøbbel. Jeg synes at hvis du har svelget den mothårskamelen det av og til kan være å si sannheten, så skal du belønnes for det — selv når du har gjort noe dumt. Det handler i og for seg om å møte folk med respekt.

— Respekt er forresten et viktig ord.

Noora nikker.

— Jeg var en sånn som ikke møtte opp til avtaler, som bare ga blaffen. Jeg eide ikke respekt for andres tid. Nå hater jeg folk som kommer for seint til avtaler.

— Respekt er et ord som alltid har stått veldig sterkt i subkulturer, og det er ikke uten grunn, sier Mona, som i tillegg til 15 år som turnéleder for rockeband, har bakgrunn i både Blitz, biker- og amcarmiljø.

— Å respektere andre selv om man ikke har noe til felles er grunnleggende viktig når du omgås andre mennesker.

— Før trodde jeg at enten så likte jeg folk eller så likte jeg dem ikke. Nå kan jeg fint omgås folk jeg ikke liker så godt, hvis vi respekterer hverandre, sier Noora.

— Respekt for deg selv og det du driver med er også viktig. Du kan godt kalle det yrkesstolthet. Det hjelper å synes det du driver med er gøy. Men det gjør du nå, Noora. Når jeg hører på den siste skiva di, hører jeg en avslappa og glad Noora som bare triller ut av høyttalerne.

Mona smiler.

— Det gjelder å stole på egne valg, tro på at du er god, selv om andre sier det motsatte. Du har vært litt heldig, Noora, for det synes ikke utenpå deg hvordan du levde en stund. Andre har opplevd å få et stempel som de aldri er blitt kvitt igjen.

Da Noora bodde hos Mona ble hun blant annet både anmeldt og tiltalt for vold.

— Jeg husker at du spurte meg om jeg ville være gangsterdronning eller vokalist. Gangsterdronning, hva mener du, liksom? Jeg ville jo være vokalist, så klart!

Nå blir Mona invitert til Folkehøyskoler for å holde foredrag for ungdom om livet som venter. Da hun møtte Noora hadde hun ingen erfaring med ungdom.

— Men jeg hadde vært ungdom selv. Og ikke av den enkleste typen, heller.

— Jeg tror det var derfor jeg hørte på deg. Jeg visste at du hadde opplevd mye tøft, sier Noora.

— Jeg sloss mye en stund, sier Mona.

— Blant annet med politiet. Jeg har blant annet en dom for vold mot offentlig tjenestemann fra da jeg bodde i punkerkollektiv. Jeg forsvarer ikke vold, men jeg vet at i enkelte situasjoner så kan vold være den beste løsningen. I krisesituasjoner er det best å slå først og løpe som faen. Hvis du ikke har annet valg, altså.

Mona hadde et konfliktfylt forhold til faren sin i oppveksten og flyttet hjemmefra tidlig i tenåra. Hun mener at det reddet henne at hun allerede da var bevisst betydningen av nettverk.

— Det kan høres kynisk ut, men i bunn og grunn går det på å være hyggelig mot alle du treffer. Ingen av oss kan alt selv. Du vet aldri når du kan få bruk for deres kunnskaper, og det er greit å vite at du kan ringe noen når det trengs. Det må selvfølgelig gå to veier. Det er derfor jeg har tjenester til gode der ute for et helt liv, gliser hun.

Mona traff også Den ene voksenpersonen som gjorde en avgjørende forskjell.

— Jeg kunne ikke spørre om penger hjemme, så jeg måtte gå på sosialkontoret. Han som sto bak skranken skjønte at jeg oppga både falskt navn og alder, at jeg egentlig var så ung at han burde kontakte barnevernet. Selv om han visste at han kunne miste jobben, foreslo han i stedet at vi skulle gjøre en avtale: Hvis jeg lovet å spise frokost og middag og gjøre lekser hver dag, så skulle jeg få penger. Han kom faktisk og sjekket at jeg gjorde som jeg hadde lovet.

— Men du, Noora, sier Mona plutselig.

— Skal du synge en av de nærmeste dagene?

— Ja?

— Da skal ikke du gå rundt her ute så tynnkledd.

Les mer om «Den ene» hos Unicef på denene.no eller Dagbladet.no/denene