Synger du for å bli berømt, er du helt på villspor, mener Solveig Slettahjell (38).
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Erfaren amatør: — Jeg har skrevet låter før. Noen har blitt fine, men det har vært mer flaks. Å skrive musikk kommer på ingen måte lett til meg, sier Solveig Slettahjell.
SOLVEIG SLETTAHJELL
Har skrevet bestillingsverket til årets
Vossajazz, hennes første store oppgave som komponist.
Familie:
Gift. En sønn på to år.
Kjører:
— Lufter min manns bil en gang i måneden.
Favorittdings:
— Telefonen min. Den bruker jeg også som
diktafon.
Siste kulturopplevelse:
— Jeg leser Philip Roths roman «Hvermann».
— Jeg begynte å grue meg i det øyeblikket jeg sa ja.
— Hva har du laget?
— Jeg skal spille sanger med bandet mitt. Jeg har ingen idè om at jeg skal lage stor kunst. Vanlige låter er det formatet jeg vanligvis arbeider i, så forsøker vi i bandet å spille dem så fint vi kan.
— Men ordet «verk» høres så monumentalt ut?
— Det må jeg drite i, for å klare å produsere noe som helst. Jeg har skrevet låter før. Noen har blitt fine, men det har vært mer flaks. Å skrive musikk kommer på ingen måte lett til meg. Jeg er en amatør på feltet. Derfor er jeg også avhengig av å vente på inspirasjonen.
— Kjennes det som en eksamen?
— Det kjennes som en plog. Som om jeg gror et ekstra bein. Det er vanskelig, og helt nytt.
Noen ganger kommer alt så lett. Hun våkner opp, setter seg ved flygelet i stua og produserer. Andre ganger kan hun slå i hjel hele dager. Uker. Det er bare tomt.
— Øyeblikkene som setter noe i gang, kan virke helt unyttige i sammenhengen. Det kan være en film. En linje i en bok. Men det er sånn jeg finner mitt startpunkt. Noen ganger kjennes det litt flaut at det er sånn. Jeg skulle gjerne ha produsert fra ni til fire.
— Finnes det jazzmusikere som gjør det?
— Jeg tror det. Noen går jo på jobben og bare lager musikk. Jeg gjør jo det, jeg også. Men når det ikke skjer, føler jeg meg som en superamatør.
Det er annerledes når hun synger. Stemmen bare bobler fram. Det er som vann. Luft. Første skoledag reiste hun seg opp og sang for alle de andre. De klappet. Siden har hun fortsatt.
— Å synge for meg er en evig, eneste lang sjelebot. Jeg er glad når jeg synger. På plass i mitt element.
— Er sangen det største kicket i ditt liv?
— Absolutt. Utenom sønnen min. Og mannen min. Og venner og familie. Men bortsett fra det, står sangen uten sidestykke.
Dansefeberen er i ferd med å ebbe ut. Selv de mest ihuga Idol-fans begynner å bli metta nå. Er det mulig at korsang er det neste store? Kan «Korslaget» faktisk bli det nye «Skal vi danse»? Slettahjell krysser fingrene.
— Kan alle lære å synge?
— Jeg tror alle kan synge.
— Hva er det da som stopper dem?
— At de ikke synger. Jeg tror det er så enkelt.
— Hva er ditt råd til dem som aldri gjør det?
— Begynn å synge i dusjen. Synger ikke alle da?
— Nei, de gjør nok ikke det.
På et eller annet tidspunkt ble det aller viktigste å være flink. De beste blant oss får et kamera stukket opp i trynet. Men hva med alle de andre? De som synger lungene ut i blandakor, eller henter en oppriktig glede i å danse på lokalet?
— Nå er det blitt sånn at alt som handler om å synge, danse og spille skuespill skal være et middel for å komme på tv. Men det var ikke som var meningen i utgangspunktet. Musikken skulle jo være en del av vårt liv. Plutselig er alt fokuset på anerkjennelse og berømmelse.
— Er det ikke annerledes for deg som selv er flink til det? Hva med de som bare er vanlige?
— Det er grunnen til at folk synger i dusjen. Ikke fordi det låter så bra, men fordi det kjennes godt. Og sunt. Sang er helsebringende, det er jeg overbevist om.
Hun var et alvorlig barn. Opptatt av de store tingene. Prestedatter, og brennende avholdskvinne i en alder av tolv. Hun husker fremdeles indignasjonen over å se sin egen mor drikke et ørlite eggeglass Baileys med en venninne som hadde vært i Syden. Sjokket over uansvarligheten når de som sykepleiere visste om elendigheten alkoholen kunne føre med seg.
— Jeg var egentlig godt voksen før jeg smakte alkohol. Jeg kom meg for eksempel gjennom hele russetida uten annet enn Solo.
Først på jazzstudiet i Trondheim, før hun begynte å nappe i det som var hennes kjerne — hennes musikalske gullåre.
— Læreren min, Sidsel Endresen, så meg. Hun så meg virkelig, skjønner du? Hun ba meg synge en sang som betød noe for meg. Jeg tok salmen «Mitt hjerte alltid vanker», som er den fineste sangen jeg vet. Jeg har sunget den utallige ganger før. Den ble utgangspunktet for det som er meg. Jeg er ikke et konsept. Jeg er sann.
Da kronprinsesse Mette-Marit skulle gi ut plate med sine favorittsalmer ville hun at Slettahjell skulle synge. Hun ble også håndplukket til å synge i Sven O. Høibys begravelse, og representerte Norge da Utenriksdepartementet og kronprinsparet dro til Chile. I likhet med alle andre kulturpersonligheter som er venn med kronprinsessen, underdriver også Solhjell fullstendig betydningen av relasjonen.
— Hva skjedde? Ringte hun deg?
— Vi har en felles venn. Derfor ble jeg bedt om å synge da hennes far skulle begraves. Hadde det ikke vært for felles bekjentskap og at jeg var tilstede på en begivenhet som betydde mye for henne, hadde jeg ikke kjent henne.
— Hva betyr det for din karriere?
— Nei, vet du?....?Det vet jeg ikke. Og det er helt uvesentlig. Uinteressant. Poenget er at det er et vennskap, og det er hyggelig.
Solveig Slettahjell er sammenliknet med den kanadiske jazzstjernen Diana Krall og får til sin store ergrelse stadig høre at hun har en sensuell stemme. Anmelderne hyller henne, bandet briljerer. Og med mannen hennes fulgte en leilighet med stukkatur på Oslos beste vestkant. Alle musikere som knapt har til salt i grøten må kjenne et stikk av misunnelse.
— Tenker du på hva som skjedd hvis du ikke hadde fått et gjennombrudd?
— Nei. Jeg er bare takknemlig for at det har gått som det har gått.
— Det finnes jo musikere i bøtter og spann som ikke kan leve av musikken?
— Ja, men det var ikke gjort i en håndvending for meg heller. Jeg blir fremdeles ikke feit av det. — Selv ikke med seksere på terningen?
— Det er ingen automatikk i det, nei. Men man må jo ta noen sjanser. Jeg er glad for at jeg turde å slutte å undervise, da jeg ble lei av det. Jeg trenger tid, spesielt for å lage sånne prosjekter som dette.
Bestillingsverket i kveld. Ny plate med Slow Motion Orchestra i september. — Er det å synge et kall for deg?
— Det er det jeg skal gjøre i livet. Men ordet kall er ikke et ord jeg bruker.
— Hva kommer på den nye platen?
— Det er jo dette prosjektet, Vossajazz.
— Er ikke det juks, når du slår to fluer i ett smekk?
— Nei, det må jo være lov å tenke. Selv om man er musikant. Jeg kunne ikke kaste bort låtene med å bare spille dem en eneste gang.
— Så i kveld, regner du det som en generalprøve?
— Nei. Det er i kveld som er den store premieren.??
iwt@dagbladet.no

























Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen