HELT siden jeg en eller annen gang seint på 1980-tallet sammen med en god kollega og en sovende Steffen Iversen i baksetet dro til Hamar for å se toppfotball, har jeg hørt om talentet til guttungen til sportens mest ustyrlige målkonge. Det var visst noe helt spesielt med pjokken til Odd, og ryktet var mer enn ord.

Steffen ble utvilsomt noe stort i sporten; først som tenåring i de mest eventyrlige Rosenborg-årene og så som robust voksen i en fortsatt svært kampsportpreget engelsk liga. Da de engelske toppklubbene kjøpte seg til en adskillig bedre og mer finkultivert fotball, var han tilbake til Norge og sikret nesten alene seriegullet til Vålerenga mens han scoret jevnt og trutt på landslaget.

Likevel hadde ryktet  om det spesielle talentet underveis blitt til praten om fotballstjernen som aldri skinte som han burde. Steffen Iversen var ganske så stor, men ikke så stor som han skulle ha blitt om han hadde satset for fullt på talentet sitt.

DET er mange slike i fotballsporten. Faren Odd Iversen var opplagt en, men der ble livet for vrient utenfor banen. Steffens påståtte problem er at livet tilsynelatende har vært for lett.

Sånt er vanskelig å etterprøve og dessuten sjeldent sant.

Steffen kan sannsynligvis svare best på det selv når han forteller en mer helhetlig historie om en av norsk fotballs beste karrierer, men fasiten for den uprøvde noe mer strukturerte toppidrettsshverdagen mangler uansett.

Den eneste fotballvirkeligheten er den Steffen har oppnådd på sin måte, og av og til virker den faktisk mer enn bra nok.
Som mot Start denne kvelden. Da snudde han enda en RBK-kamp bare på noen få touch.

OPPGJØRET sett under ett framstår borteseieren som et ran av Sparebanken Sør. Det er tross alt de som eier Start, og det var deres fotballspillere som eide kampen helt til Steffen Iversen kom på banen.

Midt i alt pengebråket har Knut Tørum og Start-ledelsen fått samlet, trent og strukturert et fotballag med flere gode kvaliteter. Akkurat som mot Viking forleden benyttet spillerne sin ok grunnteknikk til å holde ballen i laget og angripe gjennom egen styrke.

Det er en opplagt fordel for en klubb som er tippet til et raskt nedrykk og som i tillegg har offensive spillere som godt kan benyttes når de må variere med et enklere kontringsspill.

MOT trønderne imponerte Start ved å styre kampen. Først med et lite overtak da begge lag var fulltallige, så helt overlegent etter utvisningen av Mikael Lustig.

I denne perioden burde hjemmelaget ha avgjort det hele. RBK-spillerne halset etter og ble reddet av et par for svake headinger fra Bernt Hulsker i flotte posisjoner pluss tverrliggeren etter Cristian Bolanos nydelige frispark.

Så begynte gjestene å løpe mer, trenerne dyttet Alexander Tettey lenger fram på banen og satte inn Steffen Iversen som ekstra spiss.

DET siste avgjorde.

Det var Steffen som fikk igang kombinasjonene som endte med Rade Pricas heldige skudd til 1 - 1 og det var selvsagt han som headet bakover til Alexander Tettey før 2 - 1 målet.

Den situasjonen er typisk for Steffens rykte i norsk fotball. Hodespilet hans er så fryktet at selv den mer enn rutinerte Bård Borgersen ikke tok sjansen på at stopperkollegaen kunne måle seg med Steffen i lufta. To Start-stoppere mot en Steffen Iversen i luftduell ble akkurat en stopper for mye. Selvsagt vant Steffen duellen og like opplagt visste han hvor ballen skulle. Jo; naturligvis i tomrommet som Borgersen hadde etterlatt seg.

DET ER er denne klokskapen som gjør at Steffen Iversen fortsatt er mye mer enn en spiller som kunne vært bedre. Han er toppspissen i Norges mest ressurssterke lag, og oppfører seg dessuten stort sett deretter.

Da blir det flere klubbeiere enn Sparebanken Sør som må passe bedre på investeringene sine når Steffen Iversen kommer på banen.