DET SISTE TOM HUSKER før ulykken som hendte for snart to år siden, er at han sitter utenfor teltet sitt på Roskilde og drikker øl sammen med venner, kjente og ukjente.

Etter en hel uke med regn har været endelig klarnet opp og festivalstemningen er stigende. Tom gleder seg til konsert med ett av sine favorittband, Datarock, som snart skal på scenen.

Det neste han husker er at han åpner øynene og ser at han ligger på en togskinne.

- Jeg ser rundt meg og skal akkurat til å reise meg for å gå bort da jeg blir blendet av et sterkt lys som kommer i mot meg i stor fart. Jeg rekker ikke å reagere før toget raser forbi, sier Tom som ikke ønsker etternavnet sitt i Dagbladet.

Etter å ha sett den siste vogna forsvinne i det fjerne, forsøker han å reise seg. Det er da han merker at begge beina er borte.

-  ADRENALINET PUMPET så kraftig i kroppen at jeg nesten ikke kjente smerten. Utrolig nok klarte jeg å samle tankene såpass at jeg fikk krabbet bort fra togskinnene, forteller Tom.

Men han kom seg ikke lenger enn at han ble liggende midt mellom en nordgående og en sørgående togtrasé, hvor det bare var en meters klaring mellom Tom og togene som raste forbi på hver side.

- Jeg veivet med armene til alle vognene som passerte, men ingen så meg. Det slo meg at jeg kanskje kom til å dø akkurat der.

FRA DEN VENSTRE BEINSTUMPEN hans fosset blodet ut, og han forsøkte å klemme på såret for å dempe blødningen.

Det høyre beinet blødde nesten ikke. Varmen og tyngden fra toget hadde nærmest sveiset blodårene sammen.

Tom forsøkte å holde beina høyt for å miste minst mulig blod. Samtidig veivet han til togene som passerte.

- Tre kvarter seinere var det endelig et reparasjonstog fra Jernbaneverket som sakket farten. Lokføreren ringte etter hjelp, løp ut og bannet da han fikk se meg.

Tom ble funnet klokka 01.48 natt til mandag 9. juli 2007. Da var han og togskinnene tilsmurt av blod. Beina hang i noen slintrer, og flere meter bortenfor lå de grønne gummistøvlene.

I hui og hast ble Tom fraktet til Rigshospitalet i København hvor han gjennomgikk en flere timer lang operasjon, hvor beina måtte fjernes. Lenge så det kritisk ut på grunn av blodtapet. Legene kontaktet Toms foreldre i Stavanger og ba dem komme så raskt som mulig.

- Jeg var helt skrekkslagen da vi satt på flyet til København. Tusen tanker raste i hodet mitt og jeg lurte på hvordan ulykken kunne ha skjedd, sier Sidsel, Toms mor.

NESTE DAG VÅKNET TOM FRA KOMA. Politimenn sto klare til å avhøre ham for å finne ut hvordan ulykken skjedde. Men Tom hadde ingen svar å gi.

- Fra jeg satt ved teltet og drakk øl til jeg våknet på togskinnene har det gått to timer. Disse timene husker jeg ingenting fra. Jeg aner ikke hva som har foregått, sier Tom.

Ifølge 28-åringen hadde han ikke tatt noen form for narkotika og bare drukket seks øl før verden gikk i svart.

Tom har spurt venner om hva de husker fra denne kvelden på Roskilde.

Heller ikke de har noen forklaring. Toms teori er at han har gått for å slå lens i skogen og at han har snublet og falt ned på togskinnene.

Men skinnene ligger tre kilometer fra festivalområdet som har et bredt utvalg av flyttbare toalett.

DET DANSKE POLITIET GA OPP letingen etter en forklaring kort tid etter ulykken. De klarte ikke å finne ut hvilket tog som kjørte på Tom.

Ingen har tatt på seg ansvaret. Og Tom hadde ikke skadeforsikring. Derfor har han ikke fått noe i erstatning.

Men Tom er ikke bitter. Når Dagbladet møter ham i leiligheten som han deler med samboeren sin, Christine (20), i Stavanger, stråler han som en sol og gjør rommet godt å være i. Selv om historien han forteller er dramatisk, spøker og ler han så ofte som mulig. Innimellom tar han et godt tak rundt Christine, som ble kjæresten hans et år før ulykken skjedde.

- Hun har vært solstrålen min gjennom dette. Uten henne, familien min og hunden Bobby, tror jeg ikke at jeg hadde klart det, sier Tom.

DA HAN FRIDDE til Christine for ett år siden, gråt de begge av glede.

- Jeg gikk ned på kne, det var veldig romantisk, sier Tom og smiler, vel vitende om at begge knærne forsvant da toget traff ham.

Samboerne mener ulykken har gjort dem sterkere som par.

- Det er sånn livet er; sammen i gode og onde dager, sier Tom mens Christine nikker.

Ennå er det noen år til de skal gifte seg. Før den tid har Tom en viktig jobb å gjøre: han skal lære å gå på nytt.

- Det er ikke snakk om at jeg kjører rullestol ned kirkegulvet!

LIKE ETTER ULYKKEN FORSØKTE Tom å gå på proteser. Men smertene ble for store til at han klarte å holde ut. Nå er ikke benstumpene lenger såre og det går stadig lengre tid mellom hver gang smertene hogger tak. Tom har bestilt nye og mer moderne proteser. Allerede ser han for seg alt han skal gjøre når han igjen blir et oppreist menneske. Aller mest savner han å spille fotball. Og så er det dette med å komme seg rundt, for eksempel i butikker og kafeer.

- Stavanger vinner ikke noen pris for framkommelighet, sier Tom.

Når han venter på busstoppet hender det at bussene kjører rett forbi. Tom tror sjåførene ikke orker noe ekstra styr.

- Det beste er å ta tog, ironisk nok.

Tom smiler bredt.

- Faktisk så elsker jeg tog, fordi de er tilrettelagt for funksjonshemmede.