Petter Stordalen dumpet førsteklasse og ble mobbet på skolen.

Tips oss 2400
DØDE TIDLIG: Far og sønn på 80-tallet. Knut Anker døde i 1994, 60 år gammel. Foto: PRIVAT

DØDE TIDLIG: Far og sønn på 80-tallet. Knut Anker døde i 1994, 60 år gammel. Foto: PRIVAT

kontakt oss DEN ENE

I samarbeid med Unicef Norge starter Dagbladet nå en kampanje med fokus på norske barns behov for å bli sett.

En enkeltperson som bryr seg kan være nok.

Har du blitt hjulpet av Den ene og vil fortelle din historie? Kontakt Magasinets journalister.

Petter Anker Stordalen:

Født: 29. november i 1962, i Porsgrunn.
Yrke: Utdannet ved kjøpmannsinstituttet, Varehandelens høyskole og Norges markedsføringshøyskole. Eier av Choice hotell-kjeden og Home Invest Group.

Knut Anker Stordalen:

• Født: 7. juni 1933. Død 8. april 1994
• Yrke: Andre generasjons kjøpmann, eier av flere butikker i Porsgrunn.

— Jeg var ikke så veldig flink på skolen. Du er ikke det når du må gå første klasse om igjen. Mora mi kalte det «ikke skolemoden», men alle andre sa at jeg dumpa, sier Petter Stordalen (46).

Les også historiene om Mariann Thomassen og Vilde Bjerke i Magasinet på påskeaften.

Fra utsida ser Choicekjedens hovedkvarter ut som enda en av vestkantens velpreserverte forretningsvillaer. En uvitende gjest forventer mahogni og persiske tepper. Så viser det seg at hoveddøra er ei sluse mellom to oransje skyvedører i pleksiglass, og at resepsjonen må være en kopi av en nattklubb i Saint Tropez eller et galleri i New York. Ved den kunstige peisen til høyre for inngangen vrikker to nakne damer seg gjennom et lysshow som aldri tar slutt. Under en futuristisk klode av ei lampe i det svarte møterommet til venstre sitter hotelleier Stordalen og forteller om tida da han skulle ønske han var som alle andre.

— Jeg gikk første klasse om igjen, og jeg var ikke særlig god i idrett, heller. Bandylaget hadde aldri nok folk, så der fikk jeg som regel være med, men når jeg spilte håndballkamp sto gutta på sidelinja og ropte: «Pæra! Pæra! Pæra!». I fotball satt jeg stort sett på reservebenken, men var bestandig superpositiv. Helt til jeg spurte fotballtreneren hvorfor jeg alltid måtte spille back og han svarte «fordi der gjør du minst skade».

Ingen av disse barndomsminnene har gjort Petter Stordalen til en av Norges mest vellykkede forretningsmenn. Fotballtrenerens kommentar fikk én konsekvens: Petter sluttet med fotball.

— Sånne ertegreier og kommentarer kan høres ut som bagateller og småtterier, men kan bli veldig stort og komplisert i et lite barnesinn. «Pæra» er kanskje morsomt nå, men det var ikke det da.

Fra skoletida i Porsgrunn husker Petter Stordalen best muren som gikk rundt den seks etasjer høye Østsiden skole. Han trekker fram et papir fra lomma og begynner å tegne den halvannen meter høye kanten, mens han forteller at han var blant skolens beste til å balansere på den.

— Det var vinduer rundt hele bygningen, så jeg måtte dukke for ikke å bli sett fra klasserommene.

Han stopper og studerer noe som står skrevet på papiret fra tidligere.

— Grunnen til at jeg skriver så stygt, er at jeg egentlig er keivhendt. Det fikk jeg ikke lov til å være.

Læreren tok blyanten ut av venstrehånda hans og flyttet den til høyrehånda.

— Det skal ikke mer til enn ett sted hvor du har det bra og gøy for å bygge opp sjøltillit og tro på deg selv. Pappa ga meg en slik arena: Butikken.

Da «Pæra» var ferdig med skole og håndballkamp syklet han ned dit: «Hei, her er jeg, hva kan jeg gjøre?»

Butikksjef og pappa Knut Anker Stordalen hadde alltid en oppgave til Petter. En oppgave og en tilbakemelding på hvordan han utførte den.

— Selvfølgelig var det av og til kjedelig å plukke papir utenfor butikken eller tråkke sammen pappkasser i containeren eller pakke handleposene for folk, men jeg følte alltid at den jobben jeg gjorde var viktig. «Det spiller ikke så stor rolle hva du gjør, Petter, bare du gjør det skikkelig,» sa pappa. Han fikk meg til å føle at min innsats og mitt bidrag var avgjørende og noe jeg kunne være stolt av. Butikken var en arena hvor jeg fikk kjærlighet og tilbakemeldinger. Ikke skryt, men ærlige tilbakemeldinger: «Der gjorde du en god jobb, Petter.» Eller: «Sånn skulle du ikke gjort det.» Det beste var å få høre det når jeg selv visste at jeg hadde fått til noe. At faren min kom og sa at de andre damene som jobbet i butikken syntes at nå var det veldig ryddig og fint i flaskeboden for eksempel.

«Krav og tilbakemeldinger, grensesetting og kjærlighet og små samtalelommer.» Ifølge Petter Stordalen er dette ingrediensene i en barndom som skal være grunnlag for et godt voksenliv.

— Det mange misforstår, er at bra samtaler skal være så lange og dreie seg om noe veldig stort og voldsomt. Det er feil. De kan være korte og dreie seg om små ting og likevel være kjempeviktige. Vi har så lett for å tenke at «mitt lille bidrag betyr ingenting», men tenk bare når noen spør deg om et råd i hverdagen. Svarer du da at «nei, ikke gjør det, jeg har hørt om en som har prøvd før, det gikk rett til helvete» eller «nei, ikke velg matte, du er ikke god i matte og mora di var heller ikke god i matte ». Eller sier du «kom igjen, stå på nå, du får det til»? Tenk hvor mye menneskeheten har gått glipp av fordi en person fikk en annen til å gi opp, til å la være å fortsette? Eller hvor mye verden har fått fordi en person fikk en annen til å prøve litt til?

— Pappa sa alltid «prøv, finn ut av det sjæl» og «det er lov å prøve og feile».

Da Petter var 12 år, reiste kjøpmann Stordalen og kona Kari på chartertur til Mallorca.

— Før de dro, ga pappa meg nøkkelen til de tre butikkene sine. Hver dag mens de var borte talte jeg opp kassa, førte kassadagbok og syklet til nattsafen med oppgjøret. Tenk deg det ansvaret — og så å få høre etterpå at «der gjorde du en god jobb». Jeg fikk faktisk beholde den A-nøkkelen.

I sommerferiene flyttet Petter ut på torget i Porsgrunn.

— Mens kameratene mine lå på stranda på Olavsberget, sto jeg under en Solo-parasoll på torget og solgte jordbær. Lokalavisa kåret meg til Porsgrunns beste jordbærselger i konkurranse med seks durkdrevne torgkjerringer. Jeg var en racer. På mitt beste solgte jeg 200 kasser om dagen, det er 2400 kurver!

Stordalen lener seg fram over bordet.

— Jeg levde på solvarm Gøy-saft, kyllingvinger og loff og sto bak det bordet fra morgen til kveld. Etterpå kjørte pappa og jeg to og en halv time til Arendal for å hente nye bær. Arbeidsmengden var nok helt på grensen av hva barnevernet ville tillatt i dag, men jeg fikk de små seirene som ga meg sjøltillit.

Det var i bilen på vei til Arendal for å hente en ny ladning med jordbær at Knut Anker Stordalen lærte Petter det han seinere har døpt jordbærfilosofien: «Du må selge de bæra du har, for det er de eneste bæra du kan selge.» Det betyr ifølge Petter at hvis du bruker tida på å tenke på hva alle andre har og aldri er fornøyd med situasjonen du selv befinner deg i, så vil du heller aldri bli lykkelig.

— Den kvelden, da jeg lå og skulle sove, tenkte jeg: Faren min er et geni. Og en gang skal jeg ta over butikken hans.

Men Petter tok aldri over. 18 år gammel dro han hjemmefra for å få utdanning. Han kom tilbake tre år seinere med høyskoleutdanning og moderniseringsideer for familiebedriften. Da var Stordalen Minimarked blitt for lite.

— Jeg skulle ønske pappa hadde fått oppleve at det var håp for meg også, men dessverre døde han altfor tidlig og før det virkelig tok av, sier Petter Stordalen.

— Jeg måtte bli voksen før jeg skjønte hvor viktig han var for meg. Det skjedde vel egentlig ikke før jeg var over 30, da jeg sto ved kista hans og skulle fortelle det til en fullsatt kirke.

Les historiene om Mariann Thomassen og Vilde Bjerke i Dagbladets Magasinet på påskeaften.
Les også flere historier på Dagbladet.no/denene og hos Unicef på Denene.no.

I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør