– Helt ærlig, så tror jeg at det kunne gått ganske ille med meg hvis jeg ikke hadde hatt mormor. Når du har en så tydelig personlighet som jeg alltid har hatt, blir du enten forstått, eller du blir det ikke. Mange får problemer når de blir eldre, enten fordi de havner i feil krets, eller fordi de ikke har noe anker i livet sitt.

Barnet Mariann Thomassen vokste opp i Stryn og var visstnok påfallende lik trettiåringen Mariann: Ei sosial og pratsom jente, med egne og ofte originale ideer om hva som er stilig, interessant og riktig å gjøre. Men å være annerledes i ei lita bygd i den perioden da jevnaldrende er mest opptatt av å være like, var vanskeligere enn å være popstjerne i Oslo. Særlig i de åra hormonene herjet som verst, var det godt å ha et ankerfeste. Mariann har alltid visst hvor hennes anker har vært festet: Hjemme hos mormor Myrtel (86).

– Foreldrene mine jobbet mye, men mormor, hun hadde alltid tid. Hos mormor var jeg trygg. Bussturen fra Stryn til stedet der hun bodde, tok to timer, men helt fra jeg var stor nok til å dra alene dro jeg dit så ofte jeg kunne.

– Jeg var aldri et mobbeoffer eller en «loner». Selv om jeg var annerledes, hadde jeg mange venner. Likevel kunne jeg foretrekke å sitte inne hos mormor og spille orgel framfor å være ute og leke. Du kan godt si at mens andre var mammadalt, så var jeg mormordalt. Hun var mer gæren enn meg, i ordets mest positive forstand, så hun skjønte hvordan jeg hadde det. Bestefaren min var også en veldig kul fyr; ungdommelig og moderne,

akkurat som mormor. Da jeg var liten dro vi tre på bilferier i Norge og Sverige.

Mariann mener at det å ha et nært forhold til en voksenperson utenom eller i tillegg til foreldre er spesielt viktig i ungdomstida.

– Du er jo hormonell som et uvær. Ting du har gått og holdt for deg sjøl da du var yngre kommer ofte til overflata, og det letteste er å ta det ut over foreldrene dine. Sjøl var jeg et pubertetsvrak, rett og slett en bitch. Hjemme var det sånn «god morgen, hold kjeft!». Hos mormor var jeg aldri sånn. Det kan selvfølgelig henge sammen med at besteforeldre ikke trenger å være strenge, men har tid til å lytte og gi råd. Eller det kan ha vært fordi mormor hadde oppdratt fire barn og rett og slett var for smart for meg. Jeg vet ikke, men jeg følte at hun så tvers gjennom alt.

Mariann var så heldig at hun kunne snakke med mormor om alt.

– Det er jo en del ting du lurer på i puberteten, men synes er pinlig å snakke om. Hos mormor fikk jeg alltid forståelse. Ingenting var flaut: Vi skravlet om alt fra musikk til seksualitet. Hun hadde jo levd mye lenger enn meg, så det var vel ikke så rart at hun forsto betraktelig mer.

Ifølge Mariann var mormor Myrtel sånn vi gjerne vil at bestemødre skal være: Raus med tid og uten restriksjoner på søtsaker. Hun var også Marianns beste venn. En hun kunne prate med om alt, eller bare møte blikket til for å skjønne hva som foregikk.

– Egentlig var hun ganske sprø. Hun fant på jævlig mye rart! Det er mormor som har lært meg å gjøre det jeg har lyst til. Ikke gi etter, være sterk, kle meg som jeg vil. Når hun hadde troen på noe, var hun tøff. Hvis andre sa noe, kom det bare et «puh!».

Lyseblå vegger, et kjøkkenbord med en rosa hekleduk og plastblomster. Det er åtte år siden huset ble solgt, og mormor Myrtel flyttet på sykehjem, men Mariann kan fortsatt gjenkalle lukta av grønnsåpe i det hun åpner døra til kjøkkenet.

– Den rosa hekleduken og plastblomstene får det til å høres ut som et typisk hjem for gamle mennesker, men mormor hadde veldig god smak og var usedvanlig moderne. Det kunne like gjerne bodd en trettiåring i huset hennes, og det luktet alltid reint, aldri gammelt. Jeg savner å sitte ved kjøkkenbordet og prate med henne. På mange måter er jeg en åpen og utadvendt person, freidig og til tider småfrekk. Men dypest sett er jeg veldig privat. Jeg kan ikke utlevere meg til hvem som helst. Hvis jeg skal utlevere meg, må det være til et menneske som kjenner meg og vet hvem jeg er. Men da oppstår også de virkelig gode samtalene.

Fortsatt besøker Mariann mormor så ofte hun kan, men de snakker ikke sammen på samme måte som før. I 1993 fikk Myrtel diagnosen Alzheimer.

– Jeg vet ikke om hun skjønner at jeg er der, men jeg føler at vi fortsatt har et helt spesielt bånd. Når jeg kommer, lukter jeg alltid på henne, og når hun lukter på meg tror jeg at hun kjenner meg igjen.

– Hva tror du at du har vært for mormoren din?

Mariann smiler:

– Øyenstenen hennes. Det var jeg som arvet bunaden hennes. Heldigvis fikk jeg et veldig nært forhold til foreldrene mine etter at hormonstormen la seg. Nå snakker vi med hverandre hver dag, og mamma og jeg har et ekstremt tett bånd. Hun heter også Myrtel, men er nok mer konservativ enn mormor. Jeg er mer lik mormor enn hun er, for å si det sånn. Haha, nå blir hun sikkert sur!

– Hvorfor det? Vil moren din så gjerne likne på mormor?

– Hvem vil ikke likne på mormor?.