– Om det var etter skoletid eller midt på natta, så var tante Unn alltid der. Da jeg ble voksen kjøpte jeg tolv blå tallerkener som var helt like de hun serverte brødskive med kaviar på. Jeg kjøpte dem for å minnes de gode stundene hos tante Unn, og det gjør jeg hver gang jeg ser det blå serviset. De tallerkenene gir meg en god følelse, de får meg til å huske den hyggelige, hverdagslige stemningen på kjøkkenet hennes for 40 år siden.

Vilde Bjerke (46) er datter av skuespillerinnen Henny Moan (73) og den avdøde forfatteren André Bjerke, og som hun selv sier: «et ekte kunstnerbarn».

– Jeg hadde veldig ressurssterke foreldre, og fikk oppleve mye som ikke var andre barn forunt. Vi reiste masse, jeg var med i teateret, og store kulturpersonligheter gikk ut og inn hjemme hos oss. Samtidig savnet jeg den tryggheten og omsorgen som andre barn tok for gitt. Mor måtte i teateret. Hun hadde et kall, og da jeg var liten var det i perioder forestillinger hver eneste kveld, sju dager i uka. Det verste jeg visste var når hun dro på turné og ble borte i flere uker, men av og til måtte hun det. Far og jeg hadde et nært forhold, men han var arbeidsnarkoman og i skriveperioder oppfattet han ikke alltid hva som foregikk rundt seg. Han skrev dag og natt, la seg klokka ni om morgenen og sov fram til lunsj. Dessuten hadde han jo et alkoholproblem. Da jeg var ni år ble mor og far skilt og pappa flyttet. Da så jeg ham bare i helger og slikt. Mor hyret inn barnevakter som skulle passe på meg når hun var borte, men det var ikke alltid like vellykket.

Det er snart 50 år siden Unn Snilsberg og hennes mann ble rekkehusnaboer med Henny Moan og André Bjerke på Tåsen i Oslo. De to parene var på samme alder, og ble raskt omgangsvenner. Unn husker godt da Vilde ble født.

– Jeg var uvanlig glad i barn, og i mange år var min store sorg at jeg hadde problemer med å få mine egne. Vilde ble svært spesiell for meg. Det du aldri har visst, Vilde, er at jeg elsket deg som mitt eget barn. Jeg hadde lyst til å kidnappe deg! sier Unn Snilsberg (71) og smiler.

De to damene sitter ved et restaurantbord i Bærum, utenfor i Oslo. Unn som kommer rett fra begravelsen til en gammel venn, lyser opp når Vilde feier inn i lokalet. Fram til Vilde var 20 så de hverandre nesten hver dag. De holder fortsatt kontakten, men ses ikke like ofte. Unn fikk etter hvert tre egne barn, som igjen ga henne barnebarn. Vilde har også tre barn, og bor ikke lenger i Oslo. Dessuten har hun en jobb som gjør at hun er på farta mesteparten av året.

– Men jeg ringer alltid tante Unn når det er noe med ungene eller for å invitere henne hvis jeg skal ha en lanseringsfest, for eksempel for ei bok, sier Vilde.

Hun kommer rett fra forestilling på en barneskole i nærheten. De siste åtte åra har musikkpedagogen reist landet rundt med en egen barneforestilling.

– Jeg var et barn med svært livlig fantasi, og jeg føler meg fortsatt som et barn. Gjennom forestillingen får jeg utløp for den siden av meg. Og ungene, de ler seg nærmest i hjel. Mange barn har aldri fått anledning til å bruke fantasien uten at det settes grenser. Det nærmeste de kommer er dataspill, men de har jo alltid rammer og begrensninger. I mine forestillinger er det ingen begrensninger.

– Det høres ut som om du har havnet på riktig hylle. Jeg kunne godt tenke meg å se en av de forestillingene, Vilde, sier Unn.

– Det er bare å komme, sier Vilde, som i løpet av et år har 400 forestillinger for nærmere 30 000 barn.

– Livet mitt er ikke blitt så ulikt det mine egne foreldre levde. Jeg har 200 reisedøgn i året, så mine egne tre barn på 10, 12 og 22 vet godt hva det vil si å være kunstnerbarn. Det er forresten ikke så forskjellig fra å være barn av en politiker eller en selvstendig næringsdrivende eller en annen person som går veldig opp i jobben sin, men nok om det. Jeg har vært veldig opptatt av at de aldri skal komme hjem til tomt hus. Heldigvis har de en far som er bonde. Han er alltid hundre prosent til stede.

– Datteren til Vilde er nydelig. Som snytt ut av nesa på sin mor, sier Unn.

«Impulsiv, musikalsk begavet og veldig spesiell. Hun snakket som en voksen,». sier Unn om Vilde som lita jente. Da Vilde var fire år, bygde Unn og hennes mann hus i Bærum og flyttet fra rekkehuset på Tåsen. Da det viste seg at nabohuset var ledig, flyttet Vilde, Henny og André etter. Familien Bjerke/Moans nye hjem var en diger gammel villa. Vilde var husredd og husker fortsatt hvordan det var å våkne midt på natta og oppdage at hun var alene hjemme i det store, gamle huset. Heldigvis var ikke turen gjennom den mørke hagen og over gjerdet til tante Unn lang.

– Var jeg veldig mye hos dere, tante Unn?

– En del. I tillegg til at foreldrene dine jobbet, gikk du jo på Steinerskolen og hadde ikke så mange klassekamerater i nærheten. Jeg må innrømme at jeg syntes du var mye alene og følte at du trengte ekstra omsorg og trygghet. Men det var det jammen meg mange andre som trengte også, derfor var det alltid barn hos oss.

– Ja, det var ikke bare meg du var der for. Du var viktig for alle ungene i gata vår, du, sier Vilde.

Unn nikker, og forteller at hun tidlig bestemte seg for at når hun selv stiftet familie, så skulle hun ha et hjem som liknet det hun selv vokste opp i.

– På Montebello, hvor jeg vokste opp, var det mange store fine hus, men vårt hjem var et av de få som alltid var åpent. Alle barn var velkomne hos oss. Jeg husker at far spilte klaver, mens ungdom kom og gikk. Jeg bestemte meg for at jeg også ville ha et røft hjem hvor alle barn var velkomne på ei brødskive eller til å være med på julegaveverksted. Jeg fikk igjen for det seinere da tenåringsgjengen til sønnen min foretrakk å være hjemme hos oss i helgene, framfor å dra til byen.

– Julegaveverksted – der sa du det! Til og med sånt tok du deg tid til. Og alt gjorde du gratis. Det er noe å tenke på i ei tid hvor nesten ingen gjør noe uten å få penger for det, sier Vilde.

«Tryggheten og det vanlige,» svarer Vilde når hun blir spurt hva som var det viktigste tante Unn bidro med.

– Jeg har aldri skjønt folk som snakker nedsettende om borgerlige hjem. Jeg har alltid ønsket meg et borgerlig hjem, jeg!

Mange av Vildes barndomsminner hører hjemme i ei skattkiste: Det var 17. mai-feiringer med Bjørneboe og Stoltenberg, middager med Maurstad og Tusberg. Da hun var fem år dro hun sammen med foreldrene og Odd Nerdrum på biltur til Paris. Da hun var seks tok foreldrene henne med på en reise til Hellas, som skulle vare i et halvt år. De bodde på stranda på ei øy i Egeerhavet, og besøkte historiske steder, ruiner og templer. Vilde husker først og fremst nærheten til foreldrene og lykken ved å få være sammen med dem hele tida.

I boka «Du visste om et land» som Vilde skrev om sin far og ga ut i 2002, finnes det tegninger av Vilde som treåring av den legendariske avistegneren Pedro og som femåring av Nerdrum.

– Jeg var mye sammen med voksne, og hadde mange interessante samtalepartnere fra jeg var veldig liten. Alle snakket til meg som om jeg var en voksen, og det kan jo være fint, men jeg ble ikke så flink til å kommunisere på hverdagsplan. Når samtalene om kunst og musikk og teater ble for avanserte, var det deilig å komme inn til tante Unn og snakke om mer jordnære ting i litt enklere språk. Hos henne var det mer sånn «ta av deg på beina, vask hendene og kom inn» og «er du sulten?»

– Du var ganske streng også, tante Unn. Det var av deg jeg lærte å si «kan jeg få ei brødskive, vær så snill?» Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønte sammenhengen mellom brødskive og å være snill, men jeg skjønte at det var bra å lære det.

– Si meg, har du ikke yttertøy? Spør tante Unn Vilde når bildene av de to skal tas, og fotografen vil ta dem utendørs.

– Nei, nå kommer det fram at jeg ikke har lært så mye av deg likevel, spøker Vilde, men så blir hun alvorlig.

– Jeg hadde ikke klart meg uten deg, tante Unn!

– Å jo da, sier tante Unn.

– Det er tæl i deg.

rja@dagbladet.no