DET FINNES ET KRITISK PUNKT i kvinnelige skuespilleres liv.

Punktet da du ikke lenger får spille babe.

Det er verre enn å finne sitt første grå hår og mye, mye verre enn overgangsalderen.

Både fordi det inntreffer langt tidligere, og fordi det bare er en rolle som venter dem heretter: bamsemor i «Hakkebakkeskogen».

— Eller heks. Det er mange av dem. Heksa i «Reisen til julestjernen», heksa i «Narnia» ...

Mari Maurstad vet det. Hun er 52.

— Hvor lenge siden er det du spilte babe?

— Har jeg egentlig spilt babe noen gang? Jeg liker ikke å se tilbake sånn, akkurat som det er nekrologen min vi skriver. Jeg spiller jo Ingrid i «Peer Gynt», men hun er kanskje ingen babe. Skuespillere blir bedre og bedre jo eldre vi blir. Jeg er best nå. Hadde jeg vært 21 eller 33, hadde jeg ikke vært i nærheten av å gjøre det jeg gjør i dag.

— Er det et paradoks at må du lage et stykke selv for å få de kule rollene?

— Ja, det kan du si.

NÆRINGSVETT, HETER DET. Når teppet går opp for Maurstads soloshow «Se hva som skjer» på Centralteatret i april, innehar hun alle rollene selv: førsteelsker, diva, ballerina og komedienne.

Hun har prøvd det før. Da rullet kritikerne seksere på terningene.

— Men det var et show imellom der da jeg ikke fikk det.

— Fikk du ikke gode kritikker da også?

— Jo, da. Men ingen seksere.

Maurstad er odlet til oppgaven. Datter av Alfred, halvsøster til Toralv og med Wenche Foss som gudmor. For henne var scenen mer et kall enn et reelt valg. Det fikk ikke hjelpe at hun aldri kom inn på teaterhøyskolen. Hun har stått der oppe siden tidlig i tjueåra uansett. I tillegg har hun noen hobbyer. Maurstad driver en veldedig organisasjon i Zululand, der 839 barn har fått et nytt liv via sine faddere i Norge.

— Og så har du utgitt seksten bøker ved siden av?

— Ja, men det var da barna var små.

— Akkurat. Får ikke du gjort sinnssykt mye?

— Jeg liker å ha høy puls. Men det var bedre før. Jeg var akkurat hos legen som påviste at jeg har fått litt lavere stoffskifte. Det er veldig kjedelig.

— Har du lavt stoffskifte?

— Nei da. Det er så høyt det kan være innenfor normalområdet. Men før hadde jeg 6,3. Da kjentes det alltid som om jeg akkurat hadde drukket tre kopper kaffe. Det er synd hjertet mitt ikke tåler at det er så høyt.

— Klarer du å regulere stoffskiftet ditt selv?

— Jeg går til homøopat og sånne alternative greier. En annen dum ting, er at jeg mister så mye jern. Så nå får jeg det tilført gjennom sprøyter, og må sove mer. Det er også kjedelig.

MANGE AV DE SEKSTEN BØKENE har handlet om henne selv.

Hun har fortalt om alt fra tamponger og menssmerter, til synkende rumper og hverdagskrangler med ektemannen, cellist Aage Kvalbein.

De fleste ukebladene har vært «hjemme hos» Maurstad. Både til jul og påske. Blotter hun sjela? Er hun brutalt selvutleverende? Nei. Maurstad er tilsynelatende åpen. Hennes innerste er bare pakket enda litt lenger inn.

— Er det sant at du lærte deg rollen som Nora utenat, fordi du håpet du skulle få den?

— Nei. Det er ikke alt jeg sier på scenen som er sant. Men det er morsomt.

— Du er ganske selvutleverende, også på din manns vegne?

— Ja, men det er ikke sant alt sammen. Aage er en drømmemann, men i bøkene handler det om hvor forferdelig alt er, som at han legger sokkene feil.

— Tenker han at folk forstår det?

— Jeg tror ikke han bryr seg om det.

— Kanskje han har lavt stoffskifte?

— Han? Han er en stayer. Øver cello to timer hver dag. Trener ski og løping uansett om han er forkjølet eller det regner. Det er en del av talentet til de kunstnerne som når langt. Han sluntrer aldri unna.

— Du?

— Ja?

— Det er en brist i hypotesen din om kvinnelige skuespillere. Du har jo jobbet hele tida?

— Det er riktig. Men jeg er heldig.

— Så det er alle de andre det gjelder?

— Hvis jeg ikke hadde laget noe selv, hadde jeg også kanskje spilt bamsemor.

FØR VAR DET Å VÆRE fast ansatt en slags garanti for jobber.

Nå har teatersjefene et annet triks. De henter inn unge, heite skuespillere på kontrakter. Så går de faste ledige i månedsvis.

— Når du er over 45 år, konkurrerer du plutselig med alle som er 60. Innen teater er rollen «middelaldrende kvinne» en stor bag. Det er rett og slett for mange mennesker til de samme rollene. Puslespillet går ikke opp, sier hun.

Ung mann. Det virker som det finnes uendelig med roller for en ung mann. Maurstad sørger for at teatersjefene får høre det. Hun sto også i spissen da skuespillernes lave lønninger var tema.

— Har permisjonen fra Nationaltheatret sammenheng med dine krasse utspill?

— Nei. Jeg tror ingen er sure på meg. Og jeg vil virkelig ikke være ei sånn sint dame. Det er bare så bittert at når man endelig kan faget som skuespiller, så er det ingen roller.

— Er bransjen blitt mer brutal?

— Nei, vi er bare blitt flere.

— Så, for å oppsummere, er det for få kvinneroller, for mange skuespillere og for feige teatersjefer. Har situasjonen en løsning?

— Egentlig ikke.

— Du bare anbefaler ungene å velge et annet yrke?

— De skal i det minste vite hva de går til.

VEL, HUN HAR IKKE LYKTES så bra. Hun har tre sønner. En spiller i «Peter Pan», en annen skriver revy og den tredje går på dramalinja på Nissen videregående skole.

— Hva med deg selv — kunne du ha valgt et annet yrke?

— For meg var det aldri et alternativ.

— Egnet du deg ikke så bra til det andre du prøvde?

— Tenker du på jobben på aldershjemmet nå?

— Fikk du sparken, eller ble du bare oppfordret til å slutte?

— De lot det skinne igjennom at de synes det var greit om jeg forsvant. Uansett hva jeg prøvde å gjøre, satt de bare og sang salmer.

MAURSTAD VAR NITTEN ÅR med sommerjobb. Hun virvlet opp gamlehjemmet til det ugjenkjennelige. Kledde opp damene, rullet hår, satte på musikk og arrangerte rullestolrace i korridorene.

— Dessuten ble jeg feit der. Jeg spiste sikkert 38 vafler hver dag.

Da er det faktisk bedre å dømmes fra teatersalen hver kveld. Maurstad kan aldri legge fra seg jobben og gå hjem. Hun er jobben. Hun er sin egen vare. Fremdeles selger den.

— Jeg tror folk flest heller hopper i strikk enn å gjøre det jeg gjør. Skuespill er en slags risikosport.

— Liker du det, eller gjør du det selv om du er redd?

— Jeg liker det. Selv om jeg alltid tviler når det nærmer seg premieren. Nå, for eksempel, øver jeg på en quickstep. Det ser så lett ut, men er veldig vanskelig. Og jo mer jeg prøver, desto dårligere går det. Da er det smertefullt å skulle gjøre det igjen og igjen. Uten publikum i salen er det jo heller ingen som ler. Jeg må bare tro at det blir morsomt.

— Blir det morsomt?

— Ja. Det som står i manus er det.

Om kvelden står mannen klar med et glass rødvin når hun kommer hjem. Da har han også handlet, ryddet og vasket. Maurstads innsats på hjemmebane består stort sett i å bruke pekefingeren.

— Jeg peker, og sier hva vi skal kjøpe og ikke kjøpe. Så gjør han alt det andre. Jeg skjønner egentlig ikke at vi har vært gift så lenge. Vi har aldri kranglet. Jeg blir liksom aldri ordentlig sinna på Aage.

UANSETT ALDER. Det finnes håp, også for skuespillere som ikke lenger spiller babe. Toralv Maurstad står på scenen fremdeles. Han er 82. Sossen Krohg er hot og 85.

— Spiller du når du er 82?

— Det håper jeg virkelig. For meg er dette en del av livet. Hele min drivkraft.

— Hva hvis telefonen stilner?

— Da får jeg skrive ei bok. Eller dra til Afrika. Dessuten er jeg fast ansatt. Det er lite de kan gjøre for å fjerne meg nå.


iwt@dagbladet.no