— JEG SA TIL BANKEN, sirkuset tilhører meg. «Nei da, ikke nå lenger», sa de.

— Så prøv å drive det sjøl, sa jeg.

Sirkusdirektør Jan Ketil Smørdal har hatt sitt livs lengste juleferie. I november ble livsverket hans, Cirkus Agora slått konkurs. Nå står vi på en grusbane i Ås. Smeltevann har gjort den tjukk og myk. Et nedpakket telt står som en enorm og uåpnet presang i midten.

Om knappe fem timer skal det helst være fullt av betalende gjester. Tiden er så knapp at det av uerfarne ville karakteriseres som umulig.

Dette er det Smørdal har kjempet for. Retten til å løse det uløselige hver eneste dag.

— Så hva svarte banken?

— Jo, det står svart på hvitt i avtalen det, sier han og siterer.

— «Anbefales ikke å starte på nytt igjen fordi det er for stor risiko», står det. Og så videre at «jeg er fullstendig klar over hva som skjer hvis jeg går konkurs igjen».

— Hva skjer da?

— Det blir å låne opp huset igjen. Be om betalingsutsettelse og sånt.

— Er det ikke et alternativ bare å gi seg?

— Gi seg? Hvem skal gi seg?

Sirkusdirektøren ser et øyeblikk ut som han ikke skjønner hvem vi snakker til.

— Nei, er du gal? Jeg begynte jo å kaste kaffekopper på stuegulvet allerede som guttunge. Det drev min far til vanvidd. Jeg kan ikke gi meg.

SOM SEKSTENÅRING RØMTE han hjemmefra for å følge en intens og, som det seinere skulle vise seg, ganske vanvittig drøm om sirkus.

Linedanseren ble sirkusdirektør i en alder av tjuefem. Tjue sesonger på veien har han bak seg. Ingen skal si det ikke har kostet. I 2002 knuste han ankelen. Samme år takket kona for seg. Han fikk en telefon på Koppang. Økonomien har også haltet. En musiker døde i trailervelt. En annen dødsulykke holdt også på å ta knekken på ham. Du kan si han på mange måter var herdet før konkursen i november.

Er virkelig lyset fra hundrevis av gledesfylte øyne verdt prisen? Kan trommevirvler og trapeser egentlig veie opp?

— Jeg er en problemløser. Visstnok en usedvanlig dyktig en. Hadde jeg sluttet med sirkus, da ble jeg vel langtidsdeprimert og sykemeldt, sier han og flirer.

Vi sitter i campingvogna til sykkelakrobaten Malte Knapp. Smørdal har rekvirert den som kontor for anledningen. Han befinner seg i det følelsesmessige landskapet pressede mennesker ofte er i, svingende mellom boblende, befriende latter og skjelvende underleppe.

— Denne stormen ... Det var et mareritt. Dagen jeg ble slått konkurs, skulle jeg egentlig på en gallaavslutning for den yngste datteren min. Hun danser på liner. Men så tok jeg meg en heidundrende fest i stedet for. Jeg måtte bare blåse litt ut.

— Ble hun sur på deg?

— Hvem? Åh, nei. Hun forsto at jeg trengte fri noen dager. Det var jo konkursen og bom bom bom, sier han og tegner problemene som bare hopet seg opp i lufta.

Han dro hjem til i Eid i Nordfjord. Uvirksom. Det var en helt ny, angstfylt opplevelse. Han begynte å gå. Gå og gå gatelangs i Nordfjord.

— Var du deprimert?

— Ja, herregud. Jeg var helt slått ut. Det tok minst tre, fire før jeg kom meg.

— Tre, fire måneder?

— Tre, fire dager før jeg våknet til liv igjen.

— Etter festen?

— Nei, etter konkursen. Jeg var altså ute og gikk. Så møtte jeg en kunstner. Han var kreftsyk. Fullstendig. Jeg fikk sjokk. Men han sa noe veldig klokt. Han sa at livet må gå videre. Ta en dag av gangen, sa han. Det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg visste at det var det jeg måtte gjøre.

CIRKUS AGORA GJENOPPSTO på nyåret. Nå som Agora Cirkus. En optimistisk Smørdal møter våren med et tettpakket turnéprogram, nye artister på plakaten og, til dyrevernernes store glede, ingen dyr.

Nysirkus, heter det. Når menneskene selv må utføre de halsbrekkende stuntene folk betaler for å se.

— Hvorfor kvittet du deg med dyrene?

— Det er veldig leit når man jobber og sliter som jeg gjør, og så ser man disse aktivistene utenfor en forestilling. De demonstrerer. Ikke bare ødelegger det for oss, men for publikum også. Deres opplevelse har bidratt til vår beslutning om å bli Skandinavias eneste sirkus uten dyr. Det er en trend i tiden. Folk vil ha nysirkus. Ikke klassisk sirkus med dyr.

Han snakker om det slik gamle avisredaktører omtaler Internett. Med realisme iblandet en god porsjon vemod.

— Ligger det klassiske sirkuset hjertet ditt nærmest?

— Ja. Det var et kjempestort valg, så ... Vi får se om det går bra uten dyr.

— Var det et kunstnerisk eller økonomisk valg?

— Vi har et kostbart program uansett. Så det var helt klart et kunstnerisk valg.

— Men de spiser jo en del disse elefantene?

— Det som koster penger er å flytte sirkus.

TENK DEG ET ROCKEBAND. Fem personer i en buss. Kanskje en lydmann. Når de kommer fram kan de spille for tjue tusen.

Sirkusteltet huser fire hundre. Det var dette banken skjønte. At du faktisk må være balansekunstner eller akrobat for å få det til å fungere økonomisk.

— Var du sikker på at du ville starte opp igjen?

— Jeg prøvde virkelig å få sirkuset ut av systemet. Men hva er alternativet? Sirkus er livet mitt.

Han forsøkte å få en sykemelding. Legen påpekte at ikke bare var han konkurs. Sirkussesongen var også over. Det kvalifiserer til kroner null fra NAV. Smørdal hyret advokat.

Og så, som en guds lykke, kom pengene fra oven.

— Jeg måtte jo ha frisk kapital. Husker du den ulykken med ankelen? Jeg har kjempet en lang kamp for å få erstatning. Men nå fikk jeg hundre tusen, og slapp å pantsette gården en gang til.

— Var det nok med 4,6 millioner i gjeld?

— Ja. Ingen andre hadde interesse av å kjøpe det.

MIRAKELET VAR IKKE OVER. Kona kom tilbake. Eldstedatteren Jeanette som har fulgt sirkuset siden hun var barn, har i tillegg odlet fram en ny generasjon. To år gamle Leah kan allerede balansere på bestefars hånd to meter opp i lufta. Det begynner å bli et gammelt triks. Hun har kunnet det siden hun var litt over ett.

— Vet du at det finnes ni til fire-jobber?

— Haha! Det er ikke noe for meg. Jeg hadde en gang en sommerjobb på slakteri, men brukte alle sparepengene mine på å kjøpe liner og sirkusutstyr. Det sier vel sitt.

Lakksko på grusen. En diskret rad paljetter på smokingen som blinker i lyset. Fire timer igjen til åpning. Ingen av teltmastene er ennå reist. Han gliser og myser fornøyd mot sola. Jeg antar problemer er relativt.

— Jeg sa til min svigersønn at jeg faktisk har veldig bra nerver.

— Er Merano den eneste som tjener penger i denne bransjen?

— Han har gjort det bra han.

— Hva skjedde med Arnardo?

— Han gjorde det bra i gamle dager. Det går i sånne tiårssykluser. Vi bytter litt på det. Først var det Berny, så kom Arnardo og Merano. Jeg har prøvd å være flink jeg også, men Arnardo hadde en veldig fin start, sier han.

MEN NOE HAR FORANDRET SEG. Ungene i Ås har for lengst sett følget som svingte inn på grusplassen. De registrerer det, men gidder ikke å agere på det.

— Nysgjerrigheten. Det er det som mangler. Vi ser jo ikke ungdommen henge utenfor lasten lenger. Før sprang småjentene ned hit for å ta på hestene. Noen av guttene fikk hjelpe til med å reise teltet. Sirkus var eksotisk, spesielt.

— Er ungene mettet på underholdning?

— Ikke når de først er på plass. Utfordringen er å få dem inn i teltet. Alt handler om oppmerksomhet. Det nytter ikke lenger å henge opp en plakat, eller sette inn en annonse i avisa.

— Så jobben din blir bare vanskeligere?

— Ja, men jeg får jo stadig mer erfaring.

ANKELEN BLE ALDRI DEN SAMME IGJEN. Smørdal tenkte, ikke uventet, at det bare var et tidsspørsmål før han igjen svingte seg under teltduken. «Du trenger en operasjon til, minst!», ropte legen fortvilet. Det ble aldri tid til en ny operasjon.

— Hvordan ser du på situasjonen nå?

— Jeg ser lyst på livet. Holder holdet kaldt. Helsen og energien er på topp. Nå handler alt om å fange publikums interesse.

— Hvor mange må du ha i kveld?

— Uten fire hundre er det vanskelig å drive sirkus. Vanskelig, ja. Men ikke komplett umulig.


iwt@dagbladet.no