AT SPILL BASERT på filmer har en tendens til å suge hardt, er noe de aller fleste med en spillkonsoll i hjemmet er smertelig klar over.

Noen spillskapere er imidlertid sitt ansvar bevisst, og velger å gå motstrøms. Men svenske Starbreeze Studios stopper ikke bare der: Med sitt «Chronicles of Riddick: Escape from Butcher Bay» viste de i 2004 at det til og med var mulig å lage et bra spill basert på en ikke fullt så bra film.

I anledning lanseringen av oppfølgeren «Assault on Dark Athena» har Xbox-klassikeren nå fått en HD-oppussing til glede for nye og gamle spillere. Ved en ny gjennomspilling er det ingen tvil om at spillet ikke bare har tålt tidens tann, men at det også måtte litt av en jobb til for at oppfølgeren skulle bli like god.

HELDIGVIS HAR Starbreeze vært sitt ansvar bevisst, og viser at Vin Diesel fortsatt har nok kraft i seg til å lede et actionspill trygt i havn — den nylige semifloppen «The Wheelman» tatt i betraktning.

Diesel er som skapt for Riddick-rollen, den grovrøstede drapsmaskinen som er like god til å avrette fiender med nærkamp og våpen som han er til å snike seg ubemerket gjennom skyggene. Denne gangen er det ikke Butcher Bay-fengselet som utgjør rammene for Riddicks drapseskapader, men det fiendtlige romskipet Dark Athena.

Det foregår mye rart ombord på dette romskipet, men blant all miljønavigeringen og slåssingen er det heldigvis både rom for en spennende historie og interessante oppgaver.

EN STOR DEL av spillet består av slåssing, og her glimter det virkelig til. Du kan selv velge om du vil løse konfliktene med skytevåpen, eller om du heller vil basere taktikken på sniking og overraskelsesangrep. Selv om Riddick er et brutalt beist tåler han ikke altfor mange kuler før han går i dørken, så det er greit å tenke et par skritt fram uansett hvilken taktikk du kjører.

Ettersom du som spiller ser all handlingen gjennom øynene til Riddick, er spesielt nærkampscenene der du bare ser dine egne hender (gjerne med et spektakulært knivsett) i nærkontakt med fienden foran deg et overveldende syn.

Dette er langt å foretrekke framfor mer generisk plaffing på avstand, selv om et effektivt lenesystem også gjør dette til en levelig affære - for deg, vel å merke.

Det er ikke bare stemningen og spillmekanismene «Dark Athena» har arvet fra forgjengeren — med på lasset følger også noen av de samme problemene som vi opplevde i førstespillet. Blant annet har fiendenes kunstige intelligens en tendens til å variere kraftig, fra der hvor de står og fomler bak en vegg til de gangene de brått får overnaturlig gode sikte- og skyteevner.

MYE AV DETTE glemmes heldigvis raskt når du neste sekund hører Vin Diesel brumme noen av de mest cheesy slengbemerkningene man kan tenke seg. Alle som er har en interesse for snikebasert action bør virkelig vurdere gjensynet med Riddick — det er sjelden man får to så gode spill til prisen av ett.