Hun heter Daisy, og hun sitter der i sin Loius Vuitton-bæreveske til 12 000 kroner. Johanna Grønneberg hadde aldri hatt hund, hadde aldri hatt lyst på hund, og hadde null sans for skravlete hundeeiere.

— Og så får jeg meg en selv og blir ti ganger verre enn alle andre. Jeg merker at jeg er latterlig. Det er bare sånn det er blitt, sier Johanna og viser fram soverommet sitt, der Daisy nesten har like mye plass som henne selv.

— Jeg fikk plutselig behov for å ha noe som var konstant i livet, siden jeg reiste så mye fram og tilbake fra Norge til USA. Og dette høres kanskje ut som en stor klisjé, men tv-bransjen er jo veldig ensom. Folk er hele tida opptatt av håret ditt, sminken din, og at du spiser noe du ikke blir kvalm av til lunsj. Det er deilig å komme hjem til noen som ikke bryr seg om sånt.

Nesodden-jenta, som tidligere også har ledet TV3-programmene «Snutter» og «Gossip» i Norge, har jobbet flere år i MTV i New York og LA, og er i ferd med å gjøre tv-karriere i USA.

Akkurat nå er hun i forhandlinger med kanalen Bravo om ny jobb.

— Norske jenter slår an her, for det er in å ha litt aksent. Men de vil gjerne ha hele den pakka, da. Det er nesten så jeg må stille opp i bunad. Her er jo hvordan jeg ser ut mye viktigere enn det jeg sier, mens Solveig Kloppen kan stille opp på norsk tv med vått hår, liksom. Jeg passer vel best til en mellomting mellom norsk og amerikansk tv-bransje, og det er det jeg har lyst til også, sier hun.

— Jeg vil aldri være tynn eller pen nok til de aller største kanalene her. Men det finnes liksom to tusen andre kanaler, så det spørs bare hva du higer etter. Jeg har heldigvis alltid fått kicket mitt av å lage tv, ikke å se meg selv på tv.

Utenfor leiligheten til Johanna i Marina del Rey er det palmer på begge sider av gata, og to menn jogger forbi med bar overkropp. Like nedenfor ligger havna, og en kort sykkeltur med den rosa sykkelen hennes unna, er verdenskjente Venice Beach. I boligkomplekset er det badebasseng og treningsstudio, dørvakt og tennisbane, og legger du til en jobb som i hovedsak handler om å intervjue stjerner, kan du trygt si at Johanna lever et liv etter god LA-standard.

— Jeg nekter å flytte langt vekk fra stranda, sier hun.

— Jeg bor jo ikke i California uten å bo slik at jeg kan gå eller sykle til stranda. Da er jo hele poenget borte.

Men det aller viktigste med valg av leilighet var sikkerhet og hundevennlighet. Åtti prosent av beboerne i boligkomplekset har hund, og med egen hundepark, hundepasser, hundelufter og hundeklipper som kommer på døra iblant, er Daisy fornøyd. Johannas ferske ektemann Vince, som hun giftet seg med i Norge i jula, er litt mindre fornøyd med at hundeparken er lokalisert rett under balkongen deres. De andre hundene i gården har, i motsetning til Daisy, ikke blitt lært opp til at det er feil å bjeffe.

— Jeg liker å ha det stille rundt meg. Jeg synes det er fint å dra dit det skjer når jeg vil det, og så vil jeg heller slippe å være sosial når jeg ikke velger det selv. Jeg er tv-slave og vil ikke ha folk bankende på døra, derfor har jeg egentlig vært skeptisk til å bli kjent med naboene.

Johanna stusser et sekund og begynner å le.

—Jeg er kanskje blitt veldig preget av LA?

Planen er å bli boende i byen som endatil har fått henne til å slutte å røyke, noe hun etter fjorten år som røyker og to uker som ikke-røyker er særs fornøyd med, selv om hun er et «helvete å være sammen med» og Hollywood-venninnene er bekymret for at hun skal holde vekta. Hun elsker følelsen av at alt er mulig.

—Det var en som spurte meg om jeg ville ha amerikanske eller norske barn. Jeg vil ha en fin blanding, sier Johanna.

—Jeg vil at barna mine skal ha sikkerheten og beina på jorda fra Norge, og pågangsmotet og drømmene fra USA.

Og hun har altså ingenting mot den lange reisen fram og tilbake fra Norge. Daisy er jo for lengst blitt vant til flyturen, og skulle det skje noe, har Johanna gått på hundeopplivningskurs, noe hun så seg nødt til å gjøre etter at hun innså at hun hadde ansvar for et lite liv.

— En gang måtte Daisy sitte sju dager i karantene på Eidsvoll karantenestasjon, og da skrev jeg mail til Roar som jobber der: «Hei, hunden min Daisy kommer for å være hos dere i sju dager, og jeg har et par spørsmål: Kan hun ta med egne tepper og sin egen tissematte? Hun pleier å få godis strødd over maten sin, er det mulig å få til? Og så er hun veldig ømfintlig mot kulde, kommer det til å være nok varme der?» Svaret fra Roar lød: «Daisy er velkommen til Eidsvoll karantenestasjon for å være hund i en uke.»

sondag@dagbladet.no