— Herfra hoppet hun ...

Olav Gunnar Ballo står på balkongen i studenthjemmet i Nice hvor datteren Kaja Bordevich Ballo satte et brutalt punktum for sitt tjueårige liv 28. mars i fjor.

Det har vært et år der den profilerte stortingsrepresentanten og erfarne legen selv har vært i ferd med å gi opp. Syk av sorg, dager av tungsinn det har vært umulig å stå opp til. Avløst av produktive arbeidsuker, pludring med yngstedattera Oda (2) og bjeffing mot andre politikere. Mest av alt har han ikke klart å sitte i ro. Da har han syklet, løpt — og skrevet.

Resultatet er «Kaja 1988 — 2008», ei bok tilegnet Oda, for at hun skal vite hva som skjedde med storesøster Kaja — som livlig barn, tenåring med anoreksi og frisk student. Hva gikk egentlig gjennom hodet hennes de siste timene i Rue Pertinax og Rue Assalit?

— For meg er det godt å være på de samme stedene Kaja levde de siste seks månedene av livet sitt, sier Olav Gunnar. Han lener seg over rekkverket og ser ned på Rue Assalit.

— Hvordan klarer du dette?

— Det er mulig jeg er skrudd sammen litt annerledes fordi jeg er lege og har sett så mange døde mennesker. Men for meg er det bra å vite mest mulig om omstendighetene, til og med hvor langt ned det er til gata herfra. Det er en måte å bearbeide minnene på. Den sorgen man lukker seg inne i kan være så tyngende at den kan knekke deg hvis du ikke deler den med noen. Jeg håper historien om Kaja kan hjelpe andre, og hindre at noen må gjennom det samme som oss.

Olav Gunnar Ballo er sammen med broren Heljar (50) i Nice. Det var de to og Kajas mor Tove og storesøster Tine som i fjor reiste ned for å hente Kaja hjem. Sammen har de også funnet noen svar på de mange spørsmålene de sitter igjen med.

Oslo, torsdag 27. mars 2008: Olav Gunnar Ballo og kona Heidi Sørensen sitter ved middagsbordet i Sverdrups gate og gir Oda mat da telefonen ringer. Kaja har siden september studert fransk, samfunnsfag, humanisme og filosofi ved universitetet i Nice. Nå spør hun Heidi om hvilken dato de har tenkt å komme ned på besøk. Det er Kaja som alltid står for billettbestillinger og holder styr på datoer.

— I slutten av april, svarer Heidi.

— Men jeg skal sjekke det og ringe deg tilbake.

Det er siste gang de hører stemmen hennes.

Nice, fredag 28. mars 2008: Henrik Møinichen (20) banker på døra til Kaja i åttetida. De har gått i samme klasse siste året på Oslo katedralskole og bor nå vegg i vegg i studenthjemmets fjerde etasje. Hver gang de har felles undervisningstimer fra morgenen av banker førstemann på den andres dør. De snakker alltid fransk til hverandre for å lære språket best mulig.

— Salut!

— Salut a toi aussi, sier Kaja.

— Ca va bien?

— Oui, ca va tres bien, svarer Kaja.

De går morgentrøtte til bussen. Denne fredagen har de bare to undervisningstimer. Etterpå må Henrik springe for å rekke flybussen, siden faren kommer på besøk halv tolv. Da han forlater klasserommet, har han sett Kaja i live for siste gang.

— Kaja hadde mange venner og var flink på universitetet. Rett før denne dagen snakket vi om Paris, som vi hadde planlagt å dra til om noen uker. Det virket ikke som om noe plaget henne, sier Henrik.

Mens Henrik møter faren sin, går Kaja opp handlegata Jean de Medecin. Klokka er ti over tolv da hun kjøper en svart bukse for ti euro på Hennes & Mauritz. Istedenfor å svinge inn til høyre i Rue Assalit, hvor studenthjemmet ligger et kvartal lenger opp, går hun inn Rue Pertinax. Her i nummer 25 ligger L?Église de Scientologie, sekten som viser makabre videoer av renneløkker og ungdommer som retter pistolen mot seg selv i vindusutstillingen. De lokker med gratis stresstest. Men det er ikke den Kaja tar. Klokka 12.52 betaler hun tolv euro for den såkalte Oxford-testen. Hun setter seg ned for å svare på 200 spørsmål. Konklusjonen «konsulent» Lois tegner opp for Kaja er nedslående.

Vinter og sommer 2001: Kaja fyller 13 år i januar. På skolen i Alta har hun vært flink og alltid gjort leksene. Nå begynner hun å slurve og er tydelig utilpass. Men hun vil ikke snakke med mamma Tove og pappa Olav Gunnar om hva som ligger bak. Siden 1999 har de vært skilt. Olav Gunnar pendler fra stortingstilværelsen i Oslo til Alta hver helg. I juni 2001 gifter Olav Gunnar seg med Heidi. Kaja og søstrene Tine og Frida blir med dem på ferie til Danmark. Kaja har vært slank, men gjennom sommeren blir hun mager. I Danmark vokser Olav Gunnar og Heidis bekymring for henne. Brus, saft, saus, pålegg og kjøtt tar hun ikke i. Hun blir hul i kinnene. Øynene, som hadde vært sprell levende da hun var yngre, blir mørkere, og blikket vanskeligere å fange. På vei hjem bryter Kaja sammen og blir sittende på Heidis fang i en time og gråte. Kaja drar tilbake til mamma Tove i Alta og foreldrene tar kontakt med helsepersonell. Tilstanden får et navn.

— Jeg vet ikke hvorfor hun ble syk, men jeg tror årsaken kan ligge lenger tilbake i tid enn den vinteren og sommeren. Helt fra hun var liten var hun perfeksjonistisk og selvkritisk. Når hun først bestemte seg for noe, gjorde hun det grundig. Da klassen ble bråkete og vanskelig å finne seg til rette i, lette hun kanskje etter en måte å vise kontroll på? sier Ballo.

I oktober legges Kaja inn ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Universitetssykehuset i Tromsø. På sitt sykeste veier hun 29 kilo. I mai 2002 utskrives hun fra sykehuset og flytter til Olav Gunnar og Heidi i Oslo. Hun går på Hersleb skole, og behandles samtidig ved Ullevål sykehus. I august velger hun å flytte tilbake til Alta, men i høstferien i Oslo er hun så avmagret at hun legges inn på Ullevål. Den første tida er noen sammen med henne på rommet konstant. En dag Olav Gunnar sitter der, går Kaja inn på badet og låser døra. Etter ti minutter blir han urolig. Han banker på, men hører ingen lyd. Vaktmesteren varsles. Når han brekker opp døra, ligger Kaja sammenkrøket i dusjen. Fingrene klamrer om et glasskår. Kaja er ved bevissthet og gråter lavt. Blødningen på innsida av håndleddet lar seg lett stoppe. Men bildet av blodige glasskår i dusjen skal komme tilbake til Olav Gunnar fem år seinere.

Etter intensivert vakthold og tvangsmating den første tida blir Kaja gradvis bedre utover vinteren. En av Europas fremste eksperter på anoreksi, psykiater Finn Skårderud, sier ja til å bidra i behandlingen. Kaja begynner å klatre, og i påsken er hun sterk nok til å gå på ski over Finnmarksvidda. Høsten 2003, 15 år gammel, begynner hun på Kristelig Gymnasium i Oslo. I april 2003 blir pappa mektig stolt da han oppdager at hun har fått et leserinnlegg på trykk i Dagbladet, til og med premiert med 500 kroner som det beste av ukas bidrag. Hun legger stadig på seg og året etter trenger hun ikke lenger å følge de nøye oppsatte listene over hva hun må spise. Hun fortsetter klatringen, deltar i NM og får flere nye venner. Hun begynner å danse og interesserer seg for fotografering, akkurat som pappa.

— Det var så godt å se henne frisk igjen. Sykdommen var hard å takle, men den førte også til at vi alle kom nærmere hverandre.

Nice/Oslo, fredag 28. mars 2008: Kaja er hos scientologene. I Oslo fortsetter Heidi og Olav Gunnar å ringe henne, uten å få svar. Heller ikke på sms. Det er uvanlig at Kaja ikke gir lyd fra seg. Fra scientologlokalet i Rue Pertinax er det ikke mer enn 70 meter til studenthjemmet. De 200 spørsmålene på testen må ha tatt minst en time å fylle ut. På vei hjem får Kaja øye på Hanifi Zoulikha, som ekspederer en kunde i dagligvarebutikken hun driver sammen med mannen Karim. De vinker til hverandre og smiler før Kaja låser seg inn på hybelen. Det er blitt tidlig ettermiddag. På gulvet, under jakka og palestinaskjerfet, ligger posen fra Hennes & Mauritz. I den ligger også resultatet av scientologtesten. Ti personlige egenskaper er gitt en samlet karakter, der beste score er pluss 100 og dårligste minus 100. Kaja er ifølge sekten minus 99 på stabil/ustabil. Minus 94 på blid/deprimert. Resultatet er nesten så lavt det er mulig å komme. Ett av spørsmålene i testen er: Har du noen gang tenkt på å ta ditt eget liv? Nei, krysser Kaja av.

Klokka er 18.40 når hun logger av PC-en for siste gang. Der skriver hun noe av det samme som hun skribler ned på en konvolutt og arket inni. «Unnskyld», står det utenpå. Inni har hun skrevet: «Jeg er så glad i dere. Men det er ingenting jeg kan gjøre». Klokka har passert sju da kjøpmannen Karim hører en merkelig lyd ute på gata. Det er den som i dagene og ukene etterpå skal gjøre ham søvnløs. Ute på gata ser han Kaja ligge livløs på asfalten. To kvinner står i sjokk ved siden av. Karim varsler politiet. Nabolaget er blitt et åsted.

Hjemme i Norge går pappa og mamma snart til sengs.

Oslo, lørdag 29. mars 2008: Olav Gunnar går på Grünerløkka og handler. Utover dagen prøver han Kajas telefonnummer flere ganger. Han ringer Tove i Alta, som heller ikke har hørt fra henne. Storesøster Tine har nummeret til Kajas nabo, Henrik. Klokka halv seks ringer telefonen. Tine hulker og Olav Gunnar kjenner han blir kald. «Hva er det?» spør han. «Henrik sier ... han sier at ... Henrik sier at ... at Kaja er død!»

— Jeg prøvde å forholde meg så rolig som mulig og tenkte gjennom hva jeg ville gjort dersom noen ringte meg som vakthavende lege med den samme beskjeden, sier Olav Gunnar.

Han ringer Henrik, som sier at han hadde gått ut klokka fem dagen før, men hadde hørt henne i naborommet. Da han kom hjem i nitida, lå det en livløs kropp bak sperringen i gata. Vaktmester Philippe Gaudin trakk Henrik til side og fortalte at det var Kaja.

Det skal likevel gå over ett døgn før familien i Norge får en offisiell bekreftelse på at det er deres datter som er funnet død.

— Jeg ringte Kripos og Utenriksdepartementet, men selv etter flere runder nektet de å fortelle noen ting, selv om de visste. De viste heller ingen medfølelse eller forståelse for vår fortvilte situasjon. Til slutt ble jeg rasende, sier Ballo.

«Min datter har tatt livet av seg i Frankrike, men det eneste folka i UD klarer å gi oss er en masse ekstrabelastninger», skriver han i en tekstmelding til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Like etter ringer Støre, uttrykker medfølelse, lytter til hva som har hendt. Etter samtalen med Støre får familien vite at ambassaden ikke fikk beskjed før lørdag ettermiddag, og at UD umiddelbart ba Kripos om å informere familien. Kripos nektet, fordi de ikke hadde fått skriftlig rapport fra fransk politi, noe politiet ikke kunne gi dem ettersom det var helg. Den norske ambassadøren hadde avbrutt ferien i Antibes og var på vei til Nice for å bringe klarhet i situasjonen og bistå familien.

— Jeg roet meg ned, for nå visste jeg at apparatet var satt i gang, sier Ballo.

Søndag 30. mars 2008: Både Olav Gunnar, kona Heidi og Kajas mor Tove møter Finn Skårderud. Ennå vet ingen noe om personlighetstesten som ligger ferdig utfylt på Kajas rom. For blant annet å hjelpe fransk politi i etterforskningen, skriver Skårderud en legeerklæring. Helt siden februar 2003 har han hatt regelmessig kontakt med Kaja. «I alle de år jeg har kjent Kaja, har jeg aldri vært bekymret for suicidalitet [...] Noen ville kunne hevde at tilstanden anorexia nervosa i seg selv kan betraktes som et langsomt suicid. For det første er jeg stort sett generelt helt uenig i en slik vurdering, og jeg er spesifikt uenig i forhold til Kajas situasjon [...] Tvert imot erfarte jeg en person som hadde sin sårbarhet, men som også var preget av livsvilje, åpenbare evner til å glede seg sammen med andre og alene, og som hadde mål og framtidsplaner. I forhold til sin opprinnelige lidelse var hun absolutt friskmeldt fra min side» skriver han i legeerklæringen.

Det er ikke gått mer enn seks dager siden Tove tok avskjed med Kaja på bussholdeplassen i Nice, hvor de hadde feiret påske sammen. De hadde kost seg på restaurant, gått tur opp på høyden over byen og vært på stranda. «Hadde hun planlagt det allerede da? Var det et spill, alt dette at vi hadde det så hyggelig sammen, et siste samvær før hun skulle gjøre det slutt?» spør hun Finn i fortvilelse.

«Nei», sier han bestemt.

«Hun må ha blitt følelsesmessig sterkt påvirket i sine aller siste timer.»

Nice, fredag 20. mars 2009: Det tar under ett minutt å gå fra studenthjemmet til scientologene i Rue Pertinax. Vi står utenfor vinduet og kikker inn på filmene som ruller over to skjermer. Etter fem minutter kommer en eldre mann ut og spør om vi vil ha DVD-en.

— Nei, vi kikker bare, sier Olav Gunnar.

— Hvor kommer dere fra?

— Norge.

— Å, sier mannen og tverrvender.

For ham og de andre i sekten er Norge stikkordet for en oppmerksomhet de helst skulle vært foruten. Da Dagbladet oppsøkte dem i fjor for å konfrontere dem med opplysningene om Kajas selvmord etter et besøk hos dem, ble vi kastet på dør. Like etter kom politiet med mange spørsmål. Dagbladet skrev da også om Patrice Vic (30), som hoppet i døden etter å ha blitt presset av scientologene i Lyon. Da fikk etterforskningsdommeren sektlederen dømt for delaktighet i selvmord. I Kajas sak ble det i november bestemt at det ikke skjer. Olav Gunnar Ballo vil heller ikke føre sak mot dem.

— Jeg vil ikke plage meg selv resten av livet med å forfølge dem. Det fører ingensteds hen. Jeg vet hva de driver med. Jeg håper bare flere blir oppmerksomme på hvor farlig det er å vikle seg inn i deres forkvaklede tenkemåte. Hva tenkte Kaja da hun gikk herfra? Selv om den såkalte personlighetstesten er det rene nonsens, er den forførende destruktiv, sier Ballo.

Han spør seg om Kaja var spesielt sårbar for andres kritikk.

— Uansett hvor mye vi skrøt av henne og det hun presterte, mente hun at det kunne vært enda bedre. Hvis hun hadde vært kritisk til scientologenes metode, ville det ikke vært farlig å ta testen. Men hun må ha fått sine verste antakelser om seg selv bekreftet. Testen er jo utformet for å finne de svake sidene. Hvordan reagerer noen som mener tre feil på en franskprøve er tre for mye, på å møte mennesker som hevder man ikke er verdt noe, at man er egoistisk, usosial og unyttig? spør Ballo.

— Jeg kan ikke finne et annet svar enn at den direkte utløsende årsaken til at Kaja tok sitt eget liv, er møtet med scientologene, sier Ballo.

Inne i lokalet ser vi den eldre mannen ringe. Like etter tar han fram et kamera og begynner å ta bilde av oss.

— De får bare holde på. Jeg har ingen interesse av å komme i noen konfrontasjon med dem, sier Ballo.

Derfor går Magasinets reportere litt seinere alene inn og stiller det samme spørsmålet som i fjor: Hva er deres reaksjon på påstanden om at scientologene kan ha spilt en avgjørende rolle for den norske studentens selvmord? Caroline, som ikke vil oppgi etternavnet sitt, sier hun er sjefen og svarer det samme som i fjor: Det er en helt uhyrlig påstand, men alle spørsmål må besvares av hovedkvarteret i Paris.

Tilbake på studenthjemmet sitter vaktmester Philippe Gaudin og lytter til Ballo. De ble gode venner da familien kom ned for å hente Kaja.

— Jeg visste ikke engang at scientologene hadde lokaler i nærheten her. Med en gang jeg fikk vite at Kaja hadde vært der, leste jeg meg opp på hva de står for og hvordan de opererer. Jeg tror hun ville vært i live i dag hvis de ikke hadde holdt til her. Jeg skulle ønske myndighetene kunne stenge virksomheten deres, sier Philippe. Nå advarer han alle studentene mot scientologene i nabolaget. Han er ikke den eneste.

Lørdag 21. mars 2009: Sjømannsprest Torbjørn Brøske er tilbake i Nice, dit han i fjor dro ned fra Paris med en gang ambassaden varslet ham. Han ble den nærmeste støttespilleren til Kajas familie da de kom ned etter selvmordet.

— Så godt å se deg igjen, sier Olav Gunnar. Han kan ikke få rost Torbjørn nok. Ikke bare hjalp han til med det praktiske. Den stillfarne nordmøringen var nær dem uten å trenge seg på.

Vi tar en drosje opp til sykehuset Hôpital Pasteur, der den tyngste avskjeden fant sted. Bak tunge grønne fløyelsgardiner lå Kaja i en åpen kiste, stelt så godt det lot seg gjøre. «Kaja så ikke ut som om hun sov. Hun så ut som om hun var død», skriver Ballo i boka. Etter å ha holdt seg oppreist i fem dager, knakk han nå sammen. Tårene traff Kajas kinn.

— Det var den definitive bekreftelsen på at hun var død.

Olav Gunnar går fram til avlukket der Kajas kiste sto, i det kalde rommet som er innrettet mest mulig praktisk for at de levende skal få se de døde.

— Det er hardt å være her, men nødvendig.

— Ja, jeg anbefaler alltid å se den døde, for de bildene man skaper selv er ofte verre, sier Torbjørn.

Olav Gunnar husker at storesøster Tine var skeptisk. Hun sa flere ganger: Hun som ligger der er ikke Kaja, hun er en helt annen.

— Folk reagerer forskjellig. Sorg er både felleseie og særeie, sier Torbjørn.

I Paris advarer han de unge som kommer til sjømannskirka mot å ha kontakt med scientologene. Det samme har rektor ved Sophia Antipolis-universitetet gjort. Her hadde Kaja mange venner, som i fjor samlet seg til minnestund. De tente lys og sang. Torbjørn sa noen ord. Det samme gjorde Kajas mor Tove, og rektor. Olav Gunnar holdt en kort tale, som Henrik oversatte.

— Da Olav Gunnar fortalte om kontakten med scientologene, gjorde det et kolossalt inntrykk på studentene, lærerne og ledelsen. De satt sjokkerte tilbake og begynte umiddelbart å snakke seg imellom, sier Torbjørn.

Tirsdag 15. april 2008: Dagbladet og VG slår opp Kajas historie på forsida. Det blir tv-debatter og oppfølging i avisene i dagene etterpå. Arne Strand i Dagsavisen mener saken ikke angår noen andre enn familien til Kaja. Flere skriver til Dagbladet og kritiserer dekningen fordi åpenheten om detaljene kan føre til en smitteeffekt, at andre kan velge samme vei som Kaja. På utsiktspunktet over stranda i Nice, et av stedene Kaja ofte gikk med kameraet sitt, ser Olav Gunnar Ballo utover Middelhavet.

— Jeg hadde ingenting å utsette på måten avisene dekket saken på. Og når jeg er så åpen i boka, er det fordi jeg vil hjelpe andre til å takle tapet og fjerne skammen, alle tabuene om selvmord. Hvis vi skal forhindre at ungdom tar sitt eget liv, må vi snakke det i hjel, ikke tie det i hjel. Det farlige er å gjøre selvmord til noe heroisk, men jeg vil fortelle om den store sorgen vi aldri kommer over. Det håper jeg fører til at de som vurderer selvmord, tenker nøye gjennom hva de påfører andre av smerte. Og de som har vært i kontakt med sekter som scientologene, vil kanskje finne støtte for at det ikke er dem det er noe galt med, men sekten. Det kan virke forebyggende, sier Olav Gunnar.

Mens sola er i ferd med å gå ned bak høyden, tar vi på joggeskoene og løper over den brede promenaden, turen Kaja ofte løp. Olav Gunnar må være i bevegelse. Det behovet hadde han i fjor også. Men i mai ble det for tungt. En dag klarte han ikke lenger å gå inn i stortingssalen.

— Jeg følte jeg ikke hadde krefter til å stå på videre og at det ikke var så nøye heller. Det var for å komme meg til hektene igjen at jeg begynte å skrive. Jeg ville ikke vente, men fortelle så nært i tid som mulig. Når du skriver ei sånn bok, har du vært gjennom de tunge tankene så mange ganger at når du er ferdig, er du et skritt videre. Men jeg har ikke noe ønske om å glemme henne. Sorgen er ikke noe du befris fra for alltid, sier Ballo.

Finn Skårderud skriver om Kaja: «Jeg er overbevist om at hun døde av en akutt og voldsom uflaks. Gjennom fortellingene forsøker vi å hjelpe oss selv. Men noen ganger sitter vi igjen med en rest som er ren og skjær meningsløshet. Og vi må lære oss å tåle dette.»

Når dagene i Nice er over, sier Ballo at turen har gjort at han kan forsone seg med tanken: Dette kommer han aldri over.

— Jeg tenker på henne hver dag: morgen, middag og kveld. Noe av det vanskeligste er å se de unge studentene her, deres liv går videre. Det gjør ikke hennes. Jeg har mange tunge dager, men jeg tenker at det er naturlig. Vi må ta sorgen innover oss, ikke fortrenge den. Det handler ikke om å dyrke døden, men å akseptere at livet verken er urettferdig eller rettferdig. Livet bare er.


tgj@dagbladet.no