«NÅ REISER JEG TIL VAKRE AMERIKALAND». Det var hilsenen fra en nordmann som gjorde seg klar til å forlate hjemlandet rundt århundreskiftet i 1900.

Magasinet på nett omtalte før jul et forskningsprosjekt der to forskere jaktet på fotografiske spor fra norske utvandrere i Amerika.

Nå er prosjektet blitt bok, og i fokus står bildene som nordmennene sendte hjem i brev for å fortelle om livet i det nye landet.

- Forholdet mellom brev og bilde gir en annen tilnærming til historieforståelsen, og er det som har vært motivasjonen for hele prosjektet, forteller kunsthistoriker Sigrid Lien til Dagbladet.no.

FOR SELV OM BREVENE hjem til Norge fortalte om ståa over dammen, var kanskje bildene det sterkeste virkemiddelet for å dele opplevelsene i det forgjettede Amerika.

Med et vedlagt fotografi viste man fram familien, det nye hjemmet, dagliglivet og de nye mulighetene.

Frodige åkre, gater med elektrisk lys og prøveturer i staselige biler ble foreviget og sendt hjem til Norge.

Men ikke alt var fryd og gammen selv om man reiste ut for å leve i mulighetenes land.

I BOKA, SOM HAR TITTELEN «Lengselens bilder - fotografiet i norsk utvandringshistorie», kommer det fram at skrytebildene som ble sendt til hjemlandet ikke alltid gjenspeilet virkeligheten i det nye landet.

- I brevene skrev mange hjem om utnytting i arbeidslivet, alkoholisme og andre problemer - men dette er ikke gjenspeilet i fotografiene som lå vedlagt i konvoluttene. Historiene ligger under i brevene, men er ikke visuelt forankret i bildene, sier Lien.

I boka forteller forfatteren flere historier om frustrasjon over det nye livet i Amerika.

Blant annet ble kontrasten mellom livet hjemme i Norge og det nye livet over dammen tidvis for stor.

Setesdølen Gunnar Austegard, som bodde i New York, var svært misfornøyd med musikken i USA. Han meldte følgende i et brev han sende hjem i 1928 — midt i jazzens store gjennombruddsperiode:

«Eg spelar mest aldri no, fær aldri snart mot til det, daa eg hev vorte so nedtrykt i kav og motgang heilt sidan eg kom hit. Den amerikanske musikken er stygg som fan sjølv, og ikkje skynar dei det grann av det som verkeleg er vent, hev sjølvsagt høyrt so lenge paa uljod at dei er utskjemde.»

EN ANNEN SETESDØL ga på 20-tallet uttrykk for at unge mennesker, og i særdeleshet datterdatteren Gladys, nå hadde fått altfor stor bevegelsesfrihet i Amerika.

Damen sendte hjem et pent, Hollywoodinspirert studioportrett av en ung kvinne med moteriktig bobklipp, friserte bryn og diskré malte lepper — med påskriften:

«Dette er Glædis. Hu va alti så lydig og snill. Nu er de berre burte. Slig er det i Amerika.»

Setesdal er ett av de to områdene Sigrid Lien har valgt å hente mye av materialet fra. Jæren er det andre.

Felles for de to stedene er at de tradisjonelt har vært jordbruksområder. Og når det ikke var flere gårder å dele opp og husmannsvesenet var på vei ut, var det å reise til Amerika en naturlig utvei for mange som ikke klarte å finne arbeid.

I BOKA FINNER VI OGSÅ historien om Sigrid Ånundsdatter Berg fra Setesdal.

Sigrid og hennes seks barn dro til fotografen sommeren 1904 for å la seg forevige før de skulle seile over Atlanteren for å gjenforenes med far og ektemann Torleiv i USA.

Men natten før de reiser skal Sigrid ha hatt en urovekkende drøm. Hun ser sju kister flytende på havet.

Og 28. juni forliser skipet de er ombord på, DS Norge, ved Rockall vest for Storbritannia. Sigrid og de seks barna er blant de 635 som omkommer i forliset.

Åtte år senere sank det mer kjente skipet Titanic på vei over Atlanteren, og i etterkant fikk rederiet kritikk for ikke å ha lært av DS Norge-forliset.

- DET BILDET JEG KANSKJE ER mest fascinert av, er et bilde som ser ut til å være tatt i høy sjø på vei over med amerikabåten, forteller Lien.

- Kan du tenke deg hvordan det var for folk fra innlandsbygdene i Setesdalen å se de høye bølgene som stiger over rekka?

Hjemme i Norge ble bildene for det meste mottatt med begeistring.

Folket som strevde med jorda hjemme fikk se uendelig store åkre der det bare var å gå ut og høste høyet.

- Det er klart det gjorde inntrykk, og bildene kan ha vært med på å bidra til at senere utvandrere har tatt det livsvalget de har gjort, mener Sigrid Lien.

AMERIKAFARERNE SOM SENDTE brev hjem var forsiktige med å si eksplisitt at man måtte komme til det nye landet, men bildene ble brukt til å si det som ikke kunne skrives.

At så mange fikk se bilder av de nye husene, tingene og de uendelige åkrene kan ha hatt stor overtalelseseffekt, og kanskje også bidratt til økt utflytting fra Norge, sier Lien.

Også i dag har fotografiet en viktig funksjon for norsk-amerikanere, ifølge forfatteren.

- Man konstruerer sine historier og sporer opp sin egen fortid ved hjelp av bilder. I familiekrøniker har bildet en sentral plass som en inngang til fortiden, avslutter Sigrid Lien.


Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.