LISA EKDAHL KRABBER. Hun sleper seg rundt på hender og føtter i desperat jakt på sitt hjerte og sin sjel.

I hvert fall synger hun på plata at hun gjør det. Nå skal hun selge den i fjorten land. Sånn i levende live ser hun ut som hun sjelden eller aldri har befatning med verken gulv eller desperasjon overhodet.

— Hm hm, svarer hun kokett på spørsmålene.

Hun rører rundt i teen med ørsmå hender, og når hun ser opp, ser du at hun har nesten like lange øyenvipper som kaniner har i Disney filmer.

— Hva er det med deg som gjør at folk lytter til deg?

— Aner ikke. Jeg er helt spørrende.

— Men du bygger hele din karriere på det. Har du virkelig ikke peiling?

— Nei. Jeg kjenner det mest som jeg bare har flaks.

— Det må være mer enn flaks?

— Musikken min er verken moderne eller umoderne. Den er på en måte tidløs. Den bare finnes der ute. Kanskje det er derfor.

LA OSS SPOLE TIDA TILBAKE til 1994. Det var sommeren låta «Vem vet» herjet hvert vorspiel og grillfest. Det var en epidemi der alle hørtes litt ut som Ari Behn.

I sentrum for galskapen satt ei lita jente bak en stor gitar. 22 år gamle Ekdahl ble superstjerne over natta. I de femten årene som har gått fra da til nå, har hun utgitt ti album. Men det er som med sterke forelskelser. Ingenting blir helt som det aller første kysset.

— Jeg ser at flere svenske anmeldere ikke liker at du synger på engelsk?

— Det pleier å være en del motstand mot engelsk. Jeg er jo veldig forbundet med den svenske visetradisjonen. Men denne gangen synes jeg de har vært mye åpnere.

— Hvorfor det?

— Kanskje fordi det er første gangen jeg selv skriver tekstene. Tidligere når jeg har sunget engelsk, er det andre som har skrevet.

— Jeg får følelsen av at de vil holde deg fast i 1994?

— Så fort du gjør noe annerledes, tar du en risiko. Men hvis jeg vil være artist, må jeg våge å ta de sjansene.

TIDA HAR VÆRT BARMHJERTIG mot Ekdahl. Den har på en måte kapslet henne inn, og skånet henne for aldringsprosessen. Hun er 37, men besitter fremdeles stemmen fra ungdomsskolen, målene fra konfirmasjonen og huden fra gymnaset.

— Andre igjen kritiserer deg for ikke provosere?

— Jeg tror ros eller kritikk alltid sier mer om den andre personen enn om meg. En god anmeldelse forteller bare at det er en generøs person som har skrevet det. Og omvendt.

— Hvordan vet du da om du har skrevet et bra album?

— Det vet jeg aldri. Jeg kan bare prøve å være så sann og ærlig som mulig.

— Er det vanskelig å være sann?

— Du mener å være artist i det hele tatt?

— Nei. Er det vanskelig å være ærlig?

— Det er jo hele poenget med å være artist.

— Men de fleste synes det er ganske vanskelig?

— Ja. Denne gangen tok det lang tid. Jeg har vært i studio i to år.

FORDELEN MED EN BRAKDEBUT er at plateselskapet gir deg litt albuerom resten av din karriere. Hvis Ekdahl kjenner hun må dra til India for inspirasjon, gjør hun det. Hun bor i New York hvis det hjelper låtskrivingen. Og hvis hun føler det riktigste er å ta alle coverbildene til albumet «Give me that slow knowing smile» i en ørken i Egypt, så får hun det.

— Hvor kommer rastløshet fra?

— Jeg vet ikke. Men jeg elsker å være i bevegelse. Derfor liker jeg å bo mange forskjellige steder. Eller være på turne.

— Ønsker du alltid å være et annet sted?

— Ja, men når jeg kommer et nytt sted, prøver jeg alltid å skape en liten verden. På den måten blir det noe nytt, men samtidig jordnært. Jeg lager rutiner. Går på den samme cafeen hver dag. Finner et vaskeri, blir kjent med et nabolag. Du kan si jeg lager en liten verden i den store.

— Når kjenner du det er på tide å dra?

— Når det blir kaldt. Da er på tide med en utflukt.

— Hvordan har du råd til det?

— Hva mener du?

— Det må jo koste litt. Spesielt hvis du brukte to år i studio?

— Jeg har studio hjemme. Jeg kan sitte der hele dagen.

— Har du ikke noe press fra plateselskapet?

— Nei, nei. Jeg har ikke den type situasjon.

FØRSTE GANG HUN VAR I STUDIO gikk det skikkelig dritt. Hun skulle kore for en kompis. De forsøkte igjen og igjen, men det ble ikke bra.

Et våkent hode la merke til Ekdahl og den særegne stemmen. Han trakk henne frem fra korlinja og lot henne gi ut plate. Ingen, absolutt ingen, hadde trodd det skulle eksplodere slik det gjorde.

— Jeg ble så eksponert med det albumet, sier hun og gestikulerer forsiktig, som om hun dirigerer et lite, usynlig orkester.

— Var det ubehagelig?

— Det var uventet. Og helt, helt nytt.

— Ble du redd?

— Ikke redd. Overrumplet. Så jeg dro til Frankrike med en liten jazztrio jeg hadde spilt med før. Vi begynte å spille på en liten klubb.

— Så du flyktet nærmest?

— Ja, litt. Jeg ville gjøre noe helt annerledes. Folk begynte å komme. Etter en uke hadde ryktet spredt seg og det var fullt hver kveld.

HVIS SVENSKENE NOENSINNE blir lei av Ekdahl, står franskmennene klar til å overta. De elsker henne. Når hun lanseres i fjorten land, står blant annet Korea for tur.

— Er du stor i Korea?

— Jeg tror ikke det. Men jeg vet ikke hvor musikken min blir spredt. Ofte går den foran meg. Det var en stor overraskelse å finne ut at jeg hadde et publikum i Portugal, for eksempel.

Så forteller hun historien om da hun plutselig hørte seg selv på radioen i et fremmed land. Hun har fortalt den før. Mange ganger. Fordelen med Ekdahl er at hun i det minste er proff nok til å legge inn små kunstpauser, så det ikke skal være like åpenbart. Men en av historiene er så god, at den tåler å bli fortalt igjen:

— Der jeg vokste opp, i Mariefred utenfor Stockholm, hadde jeg en nabo. Han elsket Bob Dylan, og så det som sin oppgave å lære meg opp i hans liv og verk, forteller Ekdahl.

Her må vi skyte inn at Mariefred er en bitteliten bygd, som mest ser ut som en kulisse til «Barna i Bakkebygrenda». Røde hus med hvite vinduer. Velpleide hager, og en liten cafè der det tar en halvtime å få et stykke pai med vaniljesaus. La oss for orden skyld legge til at den er verdt å vente på. Hun fortsetter:

— Han lærte meg om Dylans ulike musikalske perioder, og noen enkle grep på gitaren. Det er omtrent dem jeg bruker fremdeles. Da jeg var tolv, eller kanskje enda yngre, tok han meg med på konsert med Bob Dylan. Det gjorde dypt inntrykk, sier hun.

Likevel ville hun bort. Ut. Til Dylan eller hvem som helst. Merkelig nok er det effekten små steder med røde hus og snille naboer har på ungdommer.

— Når man vokser opp, kjenner man ofte at man vil bort fra et sånt lite sted.

— Fikk du en sånn «Fucking Åmål-følelse»?

— Absolutt. I hvert fall da jeg ble femten, seksten.

HUN DRO. Siden har hun fortsatt med det. Det er rastløsheten som holder henne gående. Hun planlegger stadig nye utflukter for seg og sønnen Milton på femten.

Han er resultatet av et forhold til musikeren Bill Öhrnström. I India møtte hun en annen musiker, Salvadore Poe, som hun både rakk å gifte og skille seg fra. Han er visstnok ikke årsaken til den tidligere nevnte jakt på hjerte og sjel.

— Reiser du fremdeles til India for å meditere?

— Nei, ikke nå lenger.

— Ble du trøtt av det?

— Det handler mer om at det er så mange steder jeg vil se. Som Hong Kong. Platen min blir utgitt der.

— Er det sant at du kunne meditere i opptil ti timer?

— Jeg har gjort det. Det er ikke så vanskelig.

— Hvordan klarer du det som er så rastløs?

— For meg er ikke det motstridende. Men nå er jeg ikke interessert i det lenger. Jeg ville bare se om jeg klarte det. Det er ikke turbulent for meg. Det er bare veldig naturlig.

— Du er som et blad i vinden?

— Jeg vil si det er dynamikk i mitt liv. Det skjer noe hele tiden. Noe annet enn det jeg hadde trodd. Det er litt rart, men sånn er det.


iwt@dagbladet.no


Denne saken står på trykk i dagens Magasinet. Vil du lese flere saker finner du dem på db.no/magasinet. Alle sakene finner du i dagens papiravis.