Et telefonnummer er malt på et stort, hvitt lerret. «If you ever want to have your ass eaten, call this number» står det skrevet ved siden av.

— Er det en lapp du selv har fått?

— Ja! Lucky me. Jeg må male den for at folk skal tro på det. Hæ-hæ. Må overbevise alle om at det skjer noe i mitt liv også. Hæ-hæ-hæ.

De fleste vil hevde at det har skjedd over gjennomsnittet mye i livet til kunstner Bjarne Melgaard. Det er over tjue år siden han dundret inn i offentligheten som en kunstverdenens enfant terrible, med malerier av homsesex, dyresex og død.

Han har blitt politianmeldt og anklaget for å lefle med barneporno, og han har fått høre at han forfekter et «degenerert menneskesyn». Han har kranglet med gallerier og med tidligere samarbeidspartnere.

Like fullt er han en av Norges mestselgende kunstnere, en av de få som blir solgt ut på en dag, som kan selge bilder for 5,2 millioner kroner når han har utstilling i New York, og som kjøpes inn av samlere som franskmannen François Pinault, hovedeieren av auksjonshuset Christie's og luksuskonsernet PPR.

Men nå: Pedofilikunst? Barnepsykiatere, homofile og foreninger for misbrukte barn fikk påskeeggene i vrangstrupen da NRKs kunstmagasin «Safari» like over helligdagene viste et program om Melgaards nye kunstprosjekt, der han tar utgangspunkt i bilder og collager av unge gutter hentet fra pedofile magasiner.

Bladene distribueres gjennom NAMBLA (North American Man/Boy Love Association) — en organisasjon med flere medlemmer som er dømt for distribusjon av barneporno og seksuelt misbruk av barn.

Guttene på bildene er delvis avkledd, og mange mener Melgaard har gått for langt denne gangen. «De som har kjøpt kunsten bør tenke seg godt om», sier lederen i Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Kirsten Djupesland. «Melgaard skader kampen for homofiles rettigheter», sier Karen Pinholt, leder i Landsforeningen for homofile, lesbiske, bifile og transseksuelle.

— Nå må folk slappe av litt, sier Bjarne Melgaard.

— Bildene er ikke engang ferdige ennå. Jeg bryr meg ikke om at folk ikke liker dem, og det er ytringsfrihet i Norge, så folk må få si hva de vil. Men det må jeg få også.

— Forstår du hvorfor det har blitt så sterke reaksjoner?

— Jeg skjønner selvsagt at dette er et eksplosivt materiale. Men jeg har veldig rene intensjoner, og jeg står for seriøse kunstneriske standpunkt. Jeg vil med disse bildene vise et vrengebilde av hele samfunnet, men nå virker det som om mange forventer at jeg skal si «uff, det der skulle jeg ikke gjort». Sånn er det ikke. Jeg ser ingen grunn til å unnskylde.

Pensler ligger i perfekt symmetri på et bord. Malingstubene på et annet.

Det 1672 kvadratmeter store atelieret i Brooklyn i New York er det andre av Melgaards to. Han flyttet inn i januar. Han har ansatt femten assistenter som maler for ham. Sier han trenger flere. Hovedmaleren hans har jobbet med samtidsikonet Jeff Koons, og på kontoret sitter en annen assistent som har ansvaret for budsjetter. Budsjettet for kunstfabrikken er en million dollar i året. Melgaard setter seg i den svarte skinnsofaen og tenner den første av mange Marlboro Lights.

— Nå har jeg kommet til det punkt at jeg vil gjøre litt andre ting enn bare utstillinger, der man er helt opp i ræva på kuratorer og samlere. Jeg føler ikke lenger at jeg trenger at noen skal komme og si at det jeg gjør er bra. Jeg vet ikke om jeg er så interessert i å bare gjøre ting som nødvendigvis bare er bra. Jeg har lyst å gjøre ting som oppleves essensielt for meg, og som jeg har lyst å si noe med. Men det er klart, hvis jeg stiller ut mine verk i offentlig sammenheng, er jeg jo villig til å kommunisere, sier Melgaard.

— Ellers kan jeg jo sitte hjemme og gnukke.

«Overgrepskunst» kalte Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen bildene til Melgaard forrige torsdag. Hun skriver at Melgaard har bestemt at «kunsten er mer hellig og ukrenkelig enn disse guttenes menneskeverd».

— Jeg synes folk reagerer litt uproporsjonalt med de reelle, tørre fakta. Nesten alle bildene er hentet fra collager Renato Corrazzo trykket i bladet «Made In USA» på nittitallet. De er selvstendige kunstverk, og NAMBLA selger gamle utgaver av bladene. I tillegg har jeg brukt tre bilder fra NAMBLAs Bulletin, som er en politisk pamflett til støtte for seksuell frihet for alle. Det er ikke mer farlig enn det. Hvis folk i Norge tror at man kan bestille barnepornografi i USA via postverket, er de naive.

— Føler du deg trygg på at det ikke er skjedd noe ulovlig?

— Ja, det gjør jeg. Det er jo heller ikke noe jeg ville være interessert i å viderebringe. Jeg vil på det sterkeste si at jeg ikke har noen interesse av å forsvare barnemisbruk eller pedofili.

— Men du må jo ha et ønske om å provosere?

— Altså, hvis jeg hadde satt meg ned og tenkt «nå vil jeg lage en provoserende utstilling», så tror jeg faktisk jeg kunne kommet opp med noe litt hardere. Skjønner du? Jeg er 41 år, liksom. Det er ikke helt der det ligger. Men jeg synes at kunst skal gå inn i problematikker og verdener som ikke vi nødvendigvis vet hva står for. Det synes jeg er et kvalitetstegn med bildekunst, sier Bjarne Melgaard.

— Jeg har selv vært en person som i store perioder har levd utenfor samfunnets normer, så jeg tror nok jeg identifiserer meg mye med den typen mennesker. Mitt hjerte ligger nærmere de som ligger utenfor alle systemer enn de som ligger innenfor. Men jeg har ikke noe problem med at folk ikke liker det jeg gjør. Da kan de gå og se noe annet.

— Blir du noen gang lei av å være kontroversiell?

— Jeg tror ikke man tenker at det er så kontroversielt når man gjør det. Skjønner du? Det som andre kanskje synes er veldig provoserende, behøver ikke være det for meg.

— Men det har jo vært en del bråk.

— Ja, men det er lenge siden.

La oss mimre litt. Da Bjarne Melgaard hadde utstilling på Biennalen i Lyon i 2000, ble han stoppet av fransk politi da han ville slippe ned 300 kilo pølser over sitt monument av en kjempepølse. Hver dag. Da han var Festspillkunstner i Bergen i 2003, sa han det var «med forbehold om at de kongelige holdt seg hjemme». Da han skulle ha den black metal-inspirerte utstillingen «Black Low — The Punk Movement Was Just Hippies With Short Hair» i Herford i Tyskland i 2002, ble bildene som viste vold, død, selvmord og sadomasochisme politianmeldt og kastet ut av byens ordfører med begrunnelsen at de representerte en «forherligelse av vold» og et «degenerert menneskesyn».

Og da han hadde utstilling på Moderna Museet i Stockholm i 2000, ble filmen «All Gym Queens Deserve To Die», som blant annet viste en voksen mann suge på armen til en liten pike, politianmeldt av en barnevernsorganisasjon som anklaget filmen for å være barnepornografi.

— Det der skapte voldsomme reaksjoner. Det er jo en førti minutters film, og sekvensen var ikke ett minutt engang. Men det er klart at hvis man tar med noe sånt, så er man jo klar over at det skaper reaksjoner. Det var jeg interessert i også. Jeg var interessert i å støte folk. Klart det. Du er jo ikke helt hjernedød, du skjønner jo at folk vil ta anstøt av det. Og det har jeg ikke noe problem med heller.

— Legger folk for mye i det?

— Jeg tror folk legger altfor mye i det.

— Vil vi noen gang få se deg male blomster og epler?

— Jeg maler ofte blomster i atelieret mitt, jeg.

Født i Australia, oppvokst i Oslo. Bjarne Melgaard var tolv da han malte sitt første bilde. Han hadde tilpasningsproblemer, ble mobbet, og ble til slutt tatt ut av skolen to dager i uka for å gå på maleskole. Der skjedde det noe. Han begynte å drømme om å gå på kunstakademi. For folk sa han hadde talent. At han hadde noe i seg, noe som kunne bli til noe stort.

— Det var jo alle barns drøm, sier Melgaard

— Hjalp det på problemene?

— Ikke i det hele tatt.

25. november 2008. Etter tretten timer i møter har Bjarne Melgaard og den tidligere velgjøreren hans, finansmann Øystein Nordang, kommet til en enighet. En avtale fra 1997 som gikk ut på at Nordang, etter å ha brukt sju millioner på kunstneren, fikk eiendomsrett til en rekke verk, er gjort ugyldig. Krangelen har dreiet seg om hvor mange kopier Nordang har hatt lov til å støpe opp av Melgaards kjente bronseskulptur «Light Bulb Man». Den har vart i elleve år. Nå er det over.

— Det er vidunderlig. Å slippe det mennesket. At han aldri mer skal bestemme hvordan mine skulpturer og installasjoner skal se ut. Det er et nytt liv. Jeg er en lykkeligere mann, sier Melgaard.

— Det tok jo aldri slutt. Elleve år er lenge. Og det gjorde jo også at de verkene ikke føles noe bra lenger. Du får ikke bra assosiasjoner. Vi kan snakke opp og i mente om det, men nå ble det forlik, og da skal man respektere det, synes jeg.

I forliket gjenvant Melgaard kunstnerisk kontroll, mot at Nordang fikk beholde en viss mengde skulpturer. Det var med hjelp fra advokaten til den norske kunstnerkollegaen Pushwagner det til slutt løste seg.

— Alle de andre advokatene hadde sagt at jeg ikke hadde noen sak. At dette var noe jeg måtte leve med, siden jeg hadde skrevet under en kontrakt, sier Melgaard.

— Men da jeg skrev under denne kontrakten, var jo jeg en helt annen person. Mildt sagt.

Det er bare to år siden han lå på sykehuset med tynne slanger koblet til blodårene sine. Nyrene hadde sviktet som følge av langvarig bruk av narkotika og anabole steroider, og det måtte dialyse til før Bjarne Melgaard innså at det var på tide å legge om livsstilen. At han måtte vekk fra Europa. At han måtte gjøre et ordentlig brudd. Flytte til USA.

— Jeg følte meg litt kjørt i den kunstnerklisjérollen. Hvor mye fyll og dop kan du stappe i deg før du begynner å føle deg som alt det du ville revoltere mot, liksom?

— Hva brukte du?

— Alt.

— Alt?

— Ja, det meste jeg kunne få fingrene i.

Han tenner en røyk og lener seg tilbake i sofaen.

— Nå trener jeg til New York Marathon, sier han.

— Jeg har ansatt to trenere og trener fem ganger i uka. Det er kanskje litt dumt å si dette med en sigarett i kjeften?

Det er heller ikke mer enn et år siden han ikke fikk armen inn i dressjakka, sier han, men at «du går fort ned i vekt når du ikke drikker 300 liter whisky hver dag».

— Jeg drakk mye, og det kan jeg gjøre fremdeles, jeg har ikke tenkt å stå fram som noe sånn «ny og renovert». Men jeg synes jeg har hatt ei fin tid her i New York. De har jo en kultur og tradisjon for rusmisbrukbehandling her, og de har en mye større åpenhet rundt det. Så det er klart at det har hjulpet. Det er ikke noe jeg skammer meg over i det hele tatt.

— Føler du nå at du er på rett sted i livet?

— Nei.

— Hvorfor ikke?

— Nei, jeg mener, hva er rett sted i livet? Man kan ikke kontrollere noe. Jeg føler at jeg gjør mange spennende ting. Jeg føler at jeg har en ny posisjon i forhold til at jeg har en tung investorgruppe bak meg. At det er stabilt økonomisk. At jeg gjennom produksjonsselskapet mitt kan hjelpe unge kunstnere til å slippe å gå gjennom det jeg har opplevd.

Det var etter at atelieret hans i Oslo brant ned nyttårsaften 2000 at han pakket malesakene og flyttet fra Norge. Han har bodd i Polen, Sydney, Amsterdam, Maastricht, Antwerpen, Brussel, København, Berlin, Barcelona, med ett formål:

— Jeg har lyst til å male et bra bilde. For meg er det så enkelt. Jeg ser gjennom katalogene mine og tenker «fy faen, jeg skulle gjort det annerledes». Og så tenker jeg: «Ok, i dag skal jeg male bedre». For meg er det å male veldig enkelt. Hvis jeg maler for eksempel en ku, da er det en ku, og ikke så mye mer enn det. Jeg liker å male, jeg liker å jobbe med farger. Så det som driver meg er å gjøre det jeg har lyst til. Jeg tror nok det var et poeng for meg å slippe unna en sånn klam, norsk kunstneridentitet der man skal ha «sitt eget strøk», og alt er så dypt og så ekte. Jeg synes det er interessant å si at det jeg gjør er like viktig på et idémessig plan. At det er like mye konseptuelt.

— Du er veldig internasjonal?

— Det er i alle fall en amerikansk måte å jobbe på. Jeg ser det sånn at hvis jeg er på et sted, er det ikke noe i veien for å bli influert av stedet. Det er ikke noe poeng for meg å sitte i New York og jobbe som jeg var på Hauketo.

Melgaard og de femten assistentene maler for ordens skyld ikke bare bilder av unggutter. Flere abstrakte motiver står plassert langs veggene, Melgaard har begynt å jobbe på en serie selvportretter, og assistenten Damien, som skal ha egne bilder på utstillingen på Astrup Fearnley i høst, viser fram bilder merket med «Black cock series» mens Melgaard er ute en tur.

— Bjarne ville ha svarte menn i dress med kuken ute, sier Damien.

— Så jeg tastet det inn i Google, og han her var den jeg fant.

— Hva hvis han fyren går forbi og ser en utstilling med seg selv?

— Ja... jeg lurte litt på det.

Melgaard kommer tilbake.

— Jeg syntes bildene var veldig fine, og interessante fordi jeg er en del av et kunstliv som er støvsugd for svarte. Jeg personlig har ikke vært på en åpning der det har vært ett menneske som ikke er hvitt. Og det er i en by der den svarte seksualiteten er så sterk, sier han.

Kuken skal males over. Og Melgaards ambisjon er at du ikke skal trenge en doktorgrad for å forstå det ferdige bildet.

— Det mener jeg er veldig viktig. Jeg synes oftere og oftere at man går ut fra at publikum som ser utstillingen skal ha en viss referanseramme. Jeg ønsker at hvem som helst skal se mine bilder og få en tankeprosess ut av det. Og ikke at jeg er opptatt av å være noe populistisk fenomen, men hvis man må ha kunstfaglig utdannelse for å forstå bildene, hvorfor skal jeg da stille dem ut i det hele tatt? Da kan jeg jo bare vise kunsten min til en sirkel, da.

— Du har tidligere sagt at «gode kunstnere bare har tre ideer i livet»?

— Ja, jeg tror ikke man har så mange ideer, men at man tralter rundt med de samme. Det gjelder bare hvordan du reflekterer rundt dem og organiserer dem.

— Hva er dine tre ideer?

— Dyr. Jeg har malt mye dyr. Mennesker. Og ord, sier Melgaard, som forteller at han skriver på en roman.

— Den er ikke biografisk, selv om mange i Norge tror at jeg stapper hele privatlivet mitt inn i kunsten.

Trine og Gro heter livsledsagerne hans. De to chihuahuahundene bor sammen med den single kunstneren i et loft i Chelsea. Melgaard har kastet seg ut i den spesielle datingkulturen i New York, men synes det er fryktelig slitsomt.

— Jeg har ikke vært på speed dating, men jeg har vært på blind date. Det var veldig lite vellykket. Og så har jeg vært veldig bestemt på at jeg ikke skal være sammen med en kunstner, men nå har jeg truffet en som er akkurat det. Greia er jo likevel at man må date og date og date og date, det eneste som står i hodet på folk er å ha noen der, og møte noen der. Jeg tror du blir litt kynisk i denne byen, sier han.

— Men jeg har i grunn funnet ut at jeg liker å date litt forskjellige folk samtidig, jeg også. Hvis du ikke kjenner personene, må du jo bli kjent først. Jeg vet ikke... jeg er litt lei av trange forhold.

Rett som det er setter Bjarne Melgaard på gamle Ingmar Bergman-filmer for å føle seg nærmere hjemme. Han gleder seg til å ha utstilling på Astrup Fearnley-museet i Oslo i høst, sier han. Insisterer på at Norge er viktig for han, selv om han kan bli litt svett av og til. Selv om han har fått mye kjeft der hjemme.

— Det er litt norsk at man skal moralisere noe voldsomt. Jeg tror det er viktig å se på kunst som en prosess. Det er derfor jeg har vist fram disse bildene før de er ferdige. Og i den prosessen kan jeg ta mange forskjellige synspunkter, så jeg synes ikke jeg skal behøve å ha alle svar klare heller. Nå får folk vente og se til utstillingen er ferdig. Det som er interessant når du stiller ut et bilde i offentlig rom, er hva som skjer med det. Det oppstår en annen ting, det er på en måte tilskueren som skaper verket. Du har jo ikke kontroll på det. Det synes jeg er fascinerende ved det også.

Den kunstneriske suksessen til tross, Bjarne Melgaars en ingen selvtilfreds mann.

— Jeg har gjort noen særdeles lite vellykkede utstillinger. Det er virkelig ting man skulle sett litt mer på. Noen av ideene har vært rimelig lame, sier Melgaard og ler en Alex Rosén-liknende latter.

— Det er noen ganger jeg har tenkt: «Nei, nå fucka du skikkelig opp». Men jeg ser også at min kvalitet som bildekunstner ikke er at jeg er superbegavet, men at jeg kanskje har klart å realisere mange ideer, da. Så kan man i ettertid se på om de var gode eller dårlige. Men jeg er veldig opptatt av at når jeg har en idé, så vil jeg usensurert gjøre den.

— Jeg tror jeg ser et godt maleri som god sex.

Pause.

— Det bare sitter.


magasinet@dagbladet.no