• Les også: Dette gjorde FDR for å løse finanskrisen i sine første hundre dager

NEW YORK/WASHINGTON - Med mindre man direkte oppsøker amerikanske republikanere eller harde liberalister, så er det virkelig vanskelig å finne noen som er veldig skuffet over Barack Obamas tre første måneder som president.

- Jeg er imponert, sier en ellers konservativ anlagt forfatter i New York.
- Han klarer seg godt. Virkelig godt, sier en av dem som kjørte kampanjen hans i Virginia like utenfor Washington.

Og spør man en av de driftige karene i Harlem som hver søndag viser hvite turister rundt på Malcolm X Boulevard, sier de:
- Jeg vet ikke hva han skulle ha gjort for å skuffe meg. Han ble jo valgt. Jeg er allerede lykkelig.

DET ER NATURLIGVIS USERIØST å bedømme en president etter hans første 100 dager. Bare se på George Bush, hans presidentperiode begynte på dag 235 - den 11. september 2001.

Det er ikke en gang en amerikaner som har funnet på uttrykket. Det var en fransk embetsmann som snakket om les cent jours, de avgjørende månedene mellom Napoleons tilbakekomst til makta i mars 1815 og hans nederlag og eksil litt mindre enn tre måneder senere.

Men det var Franklin D. Roosevelt som var den første presidenten til å gjøre 100 dager til en målestokk for sin presidentjobb. Og Obama har henvist til Roosevelt så mange ganger at iakttakere i disse dager har stirret seg nærsynt på hans handlinger frem mot 100-dagersjubileet.

Roosevelt markerte på tre måneder en imponerende aktivisme: Han innkalte Kongressen til en ekstraordinær samling 9. mars 1933, fem dager etter at han tiltrådte. Etter 100 dager (for å være helt presis: 103), hadde de vedtatt 15 store lover som gikk til kjernen i banksystemet og la grunnlaget for New Deals sosiale reformer.

HVA SKJER MED OBAMA? Kan man utlede en obamaisme, en ideologi, etter de første 100 dagene i Washington? Som da Ronald Reagan i 1981 presset skattelettelser gjennom Kongressen rett etter at han tiltrådte? Ellers om da Lyndon B. Johnson endelig ble valgt i 1964, og la grunnlaget for sine velferdsreformer i The Great Society?

- Enda en uke, enda et jordskjelv, skrev The New Yorker for noen uker siden. Først og fremst må man kalle Obamas første 100 dager for svært aktivistiske. Det er nærmest ikke gått en dag uten et eller annet stort tiltak:

Først og fremst har han fått vedtatt to vekstpakker og en finanslov av gigantiske proporsjoner. Han har midlertidig latt staten overta deler av landets største virksomheter og har begynt opprydningen i de boliglånene som satte igang elendigheten.

Han har samtidig sagt at han på tross av krisen vil gjennomføre en stor helsereform innen utgangen av året. Han har fjernet to viktige, føderale forbud: Mot forskning på stamceller og mot enkeltstaters egne regler om hvor mye CO₂ biler kan slippe ut. Han har godkjent en lov om likelønn og fjernet forbudet mot støtte til internasjonale organisasjoner som er innblandet i aborter.

Dessuten har han kommet med en rekke progressive tiltak: Han lar sine medarbeidere gå i casual business (uten slips og jakke) i helgene. Han har invitert et homofilt foreldrepar til påskeeggjakt i Det hvite hus og han har inkludert ateister i regjeringens program for religiøse initiativ.

Hva ellers? Han vil stenge Guantanamo innen ett år og har satt en stopper for bruken av tortur mot amerikanske fanger. Utenrikspolitisk har han satt alle viktige områder under revisjon, først og fremst har han åpnet døra for Syria, Iran og Cuba, og signalisert at han vil gå langt for å sikre et godt forhold til USAs allierte. Han har også satt en tidsfrist for tilbaketrekningen av soldater fra Irak og økt antallet amerikanske soldater i Afghanistan.

- Barack Obama er en klassisk venstreorientert, amerikansk politiker, sier Sam Tanenhaus, som er redaktør i New York Times.

- Han har konfrontert de holdningene som går direkte imot prinsippene om rettssikkerhet, statlig intervensjonisme og multilateral utenrikspolitikk. Det er det ingenting overraskende med. Det som overrasker er at han har gjort så mye og samtidig begått så få feil. Men selvsagt avhenger alt av at økonomien faktisk snur snart. Gjør den ikke det vil han ikke kunne gjennomføre mye. På den måten kan man si at den ville aktiviteten hans nærmest er terapeutisk. For det er ikke en gang sikkert at han selv har den helt store innflytelsen på økonomien, sier Tanenhaus.

ØKONOMIEN DEFINERER ALTSÅ de første dagene med Obama, akkurat som den gjorde det med Reagan og Clinton. Ronald Reagan fikk angivelig en hilsen fra Nixon om nettopp økonomien:

- Hvis du ikke styrker din hjemmebase kan du ikke utrette utenrikspolitikk, skrev Tricky Dick.

Reagans mantra var å fokusere på økonomien de første seks månedene, da økonomene snakket om den «verste krisen siden Depresjonen», og hvor Reagan fikk presset sine langsiktige skattelettelser gjennom en Kongress med snevert demokratisk flertall i Senatet.

Hvor står Obama? Hvor mye kan han påvirke markedet?

Motstanderne på høyrefløyen kaller ham både sosialist og fascist. Eller som en ilter Michael Novak fra den konservative tenketanken American Enterprise Institute i Washington uttrykker det:

- Obama er både den ytterste venstrefløyens skapning og gissel. De har ikke lært noe av de sosialistiske, statssentrerte, antikapitalistiske ideene de siste 100 årene.

Et par dager etter kommer Novaks sjef Arthur C. Brooks med en rettelse:

- Obama ønsker et slags europeisk sosialdemokrati hvor folk er langt mindre utsatt for markedsøkonomiens konsekvenser. Det er tåpelig å kalle ham sosialist. Han vil ha mulighet til å manipulere det private markedet. Men også det er ille nok.

Barack Obama gjør ellers sitt ytterste for å utvise grunnleggende kjærlighet til kapitalismen. Staten skal nettopp ikke være direkte lånegiver eller fungere som bank. Nei, den skal bare sørge for at markedet fungerer uten å kjøre av sporet. Han vil nettopp ikke nasjonalisere og deretter videreselge insolvente banker og forsikringsselskap, men hjelpe dem med å komme på fote. Han vil ikke la staten kjøpe opp dårlige boliglån, men bidra til å fjerne usikkerheten omkring dem slik at de blir attraktive å investere i.

Det skjer i et såkalt public-private investment-program - i samarbeid med blant andre hegde-fond. Han gir kort sagt nye investorer mulighet til å få gevinster på de mest råtne lånene noensinne.

Obama er kanskje likevel ikke en «klassisk venstreorientert» i tradisjonen fra New Deal, hvor staten lager nye, permanente velferdsprogram?

- Nei det er han ikke, sier Noam Scheiber, kommentator i The New Republic.
- Han vil ikke endre grunnleggende på markedet eller omorganisere hele sektorer. Han har kun hengt ut bedriftsledere når han har følt seg tvunget til det. Og han vil ikke endre på frihandelsavtaler, sier Scheiber.

Men hvorfor redde en forsikringsbransje som gjør alt for å unngå de syke og gamle? Eller finansfolk og banker som har kjørt verdensøkonomien i senk?

- Fordi han tror det virker, sier Noam Scheiber.

- Han tror markedet skaper de beste resultatene og at investorer bruker pengene sine hvis man bare kan gjøre usikkerheten mindre. Staten skal bare hjelpe til med å skape den nødvendige sikkerheten og tilliten.

SCHEIBER MENER AT OBAMA REPRESENTERER en tredje vei, den retningen som Bill Clinton uten stort hell forsøkte å bevege seg langs.

- Clintons Nye Demokrater trodde at økonomisk vekst generelt ville komme hele befolkningen til gode. Det er ikke riktig. Faktisk var det de rikeste som høstet gevinstene. Det er de samme folkene som i dag omgir Obama og som er svært opptatt av å sikre veksten og samtidig bruke penger på reformer som kommer alle til gode.

Den største av disse reformene er et godt eksempel: Obama vil ha loven om ny helsereform på plass innen årsskiftet. Og selv om sektoren i dag fungerer ekstremt dårlig, vil han ikke utvide den offentlige sykeforsikringen til å gjelde alle. Nei, forsikringsselskapene som hittil har motarbeidet forandring, skal være kjernen i reformen.

Staten skal deretter øke forsikringsselskapenes incitament til å holde på kundene, selv om de blir syke og arbeidsledige.

- Det er en politisk aktivisme man kan selge i USA. Både overfor velgerne og interesseorganisasjoner, sier Scheiber.

Til gjengjeld er ytterfløyene sure på Obama. Høyrefløyen har valgt en strategi der de avviser vekstpakker og finanslov av hensyn til amerikanernes «tradisjon for frihet» og prinsippet om at markedets «usynlige hånd» slår ned dem som selv ikke kan stå. Man har åpenbart glemt at det var republikanerne selv som før nyttår nasjonaliserte de to store realkredittinstitusjonene.

Mer interessant er det å konstatere at seks republikanske guvernører - blant andre Californias og Floridas - støtter Obama aktivt.  Republikanernes Arnold Schwarzeneggers egen vekstpakke ble vedtatt med alle de lokale demokratenes stemmer - samt bare tre republikanere.

Obamas klare ambisjon var å få republikanerne i Kongressen med om bord, og det er helt klart gått i vasken. Men spørsmålet er om noen president noen gang har gjennomført kontroversielle ting med bred støtte?

DET ER DA OGSÅ KRITIKKEN fra den motsatte siden som blir lagt mest merke til.

- Jeg har fått nok av disse kujonaktige kompromissene, sier Naomi Klein i The Nation.

Det er ikke så rart. Både Roosevelt, Carter og Clinton hadde store problemer med sitt eget parti i Kongressen. Det bidro til at republikanerne kunne ødelegge deres forsøk på større reformer. Clinton kunne ikke en gang få en vekstpakke på knappe 14 milliarder vedtatt - og slett ikke sin store helsereform.

Det samme kan skje med Obama, som har partifeller som åpent har erklært at de «ikke arbeider for ham» og vil «studere hans forslag på linje med andres». Er det ikke paradoksalt?

George Bush vant ikke en gang valget da han ble president i 2000, og det republikanske flertallet i Kongressen var så lite som det kan bli. Likevel kunne han ved hjelp av beinhard partidisiplin gjennomføre enorme forandringer.

- Republikanerne fungerte som Bushs ene arm, sier kommentator Jonathan Chait.
- De gjennomførte hans dagsorden og brukte alle midler. Obama vant derimot både presidentvalget og Kongressen stort, og han er i store vansker med sitt eget parti. Vekstpakkene og finansloven ble vedtatt i uttynnede utgaver på grunn av motstand fra partifeller.

Det er flere typer kritikere på venstrefløyen. Noen synes Obama burde nasjonalisere alle bankene som mistenkes å være insolvente, og rydde helt opp på Wall Street i stedet for å reparere på markedet.

Det finnes også dem som mener at Obama bruker for mye penger, men som allikevel ikke vil stemme for å spare noen dollar for eksempel på subsidier til landsmenn i hjemstatene.

- Dette paradokset kommer Obama til å slite mye med, sier Jonathan Chait.
- Saken er at demokratene har langt flere grupperinger enn republikanerne, og særinteressene som har betalt for kampanjene i hjemstaten går ofte imot prinsippene partiet fronter i Washington. Dessuten har de hatt kontroll med Kongressen i mer enn 60 år siden 1933, og har åpenbart ikke vært uten makt lenge nok til å bli tilstrekkelig disiplinert. Det som gikk galt med Clintons helsereform var jo nettopp det at alt for mange forsøkte å ta kontrollen over den, og de var ikke enige seg imellom, sier Chait.

KANSKJE ER DET UTMERKET AT Obama får kritikk både fra høyre og venstre - for det plasserer jo presidenten selv solid på midten. Kanskje tenker de vrangvillige demokratene på andre ting enn Obamas 100 første dager, for eksempel på mellomvalget høsten 2010. Demokratene tapte det første mellomvalget etter Clintons seier, og ser man på Obamas popularitet i befolkningen ligger den ikke høyere enn George Bushs tre måneder etter at han tiltrådte.

- Faktisk er velgerne mer polarisert i dag enn de har vært under de siste seks presidentene tre måneder inn i presidentperioden deres. Det skyldes primært at republikanerne har barrikadert seg i en ideologisk bunkers, men også at Obama på grunn av krisen har vært tvunget til å jobbe svært raskt. Det har splittet partene mer enn vi har sett før, sier Robert Eriksson, professor i statsvitenskap ved Columbia University i New York.

De neste månedene vil polariseringen bli skjerpet. Obamas program er å skjerpe kontrollen på Wall Street, reformere helsevesenet og utdannelsessektoren, investere i ren energi og redusere det offentlige underskuddet.

For alt dette spiller de 100 første dagene ingen rolle, og de fleste regner med at Obama må droppe ambisjonene om å gjøre noe med utdannelsessektoren og å få ned statens underskudd. Men hva han får gjennomført i tillegg er selvsagt helt avgjørende, og her må det dreie seg om økonomien.

- Vi aner ikke om det Obama gjør vil snu økonomien og skape framgang, sier Robert Eriksson.
- Kanskje har det ikke så stor virkning, kanskje har det det. Ingen vet. Men vi vet en ting: Hvis det begynner å gå framover i år, så får Obama æren. Og da står alle andre uten et minste godt argument for sin sak. Hvis det ikke snur så blir det omvendt. Da kan ikke Obama bruke sin ideologiske pragmatisme til noe som helst.


Denne saken er sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Astrid Meland. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.