FILM: 3D. Fantastiske dataskapte effekter. Spektakulære eksplosjoner. Slåsskamper med kniver, sverd og automatvåpen, gjerne utført i nær vektløs tilstand. Lynrask klipping, buldrende lyd i utallige kanaler og sammenhengende action fra første til siste bilde. Thrilleren «State of Play» har ikke noe av dette. Det er ikke engang ryddet plass til en ordentlig biljakt.

Det den har er en fengende handling, en tankevekkende historie og en intrige som ikke er helt usannsynlig. Gammeldags? I så fall på en god måte.

Sulten og billig
Filmen er basert på den kritikerroste BBC-serien fra 2003. Handlingen er flyttet fra London til Washington, men det handler fremdeles om den svært pikante blandingen av politikk, penger, sex og journalistisk integritet.

Russell Crowe spiller Cal MacAffrey, en journalistdinosaur som fremdeles skriver på en pc fra forrige århundre og er hellig overbevist at en artikkel først noe å bry seg med når den er publisert — på papir.

Når hans redaktør setter ham på en sak sammen med Della Frye, en av avisas unge, fremadstormende nettjournalister, reagerer han som forventet. Han blir dritsur. Men det er lett å forstå redaktørens valg. For som hun sier: «Della er sulten, billig og leverer en artikkel i timen.»

Herlig konspiratorisk
«State of Play» får en til å tenke på filmer som «Alle presidentenes menn», «Tre dager for Condor» og for så vidt også «Michael Clayton».

De er deilig paranoide og herlig konspiratoriske, samt at de alle fremmer teorien om at sannheten vil seire til slutt og at den lille mannen — her den gravende journalisten — har som sin fordømte plikt å informere publikum, koste hva det koste vil. Historien er innviklet, men slapp av, dette er tross alt Hollywood der man stadig er livredd for at ting skal gå over hodet på publikum. En del replikker føles overflødige, men i likhet med de tidvis karikerte figurene, går det ned uten problemer. Troverdig? Det kan diskuteres.

Men etter avsløringene i forbindelse med invasjonen i Irak, er jeg med på det meste når det handler om blandingen av amerikansk næringsliv og politikk på aller høyeste nivå. Måten filmen beskriver den utfordrende overgangen fra papir til nett, som så mange avishus opplever i dag, er i hvert fall udiskutabelt realistisk. Og søtt naivt. Når den unge nettjournalisten mot slutten proklamerer at «en så viktig artikkel som dette bør publikum lese med trykksverte på fingrene!» er det ikke fritt for at mange nostalgikere vil smile litt.

Usunn og rettskaffen
Regien til Kevin Macdonald («The Last King of Scotland») er tett og fin, og manusforfatterne har gjort en god jobb med å bearbeide den britiske tv-serien til kinoformat. Russell Crowe overbeviser i rollen som smådvask og usunn, men rettskaffen penneknekt. Han representerer kanskje en utdøende rase, men tro meg, det finnes fremdeles noen slektninger av ham i virkeligheten.

Helen Mirren er også god som frustrert redaktør, en stakkar som forsøker å balansere mellom eiernes profittkrav og egen yrkesstolthet. «State of Play» gjorde meg litt vemodig da den minner om at det som en gang var regelen i dag oppleves som unntak. At det for ikke så veldig lenge siden ble laget mange flere filmer for et voksent publikum som satte pris på å få de små grå utfordret — samtidig som vi ble grundig underholdt.

Det går an å like både slow og fast food, problemet oppstår først når man får for mye av det ene. På en filmmeny preget av altfor mange påkostede og lettfordøyelige retter tilsatt enorme mengder næringsfattige spesialeffekter, er «State of Play» er en velkommen avveksling.