BARDUFOSS/DAGBLADET: Fire nordmenn er blitt drept i Afghanistan siden 2004. I går ble den fjerde og siste personen, offiser Trond Petter Kolset, gravlagt i Ullern kirke i Oslo.

Om bare noen få uker drar en ny gruppe på omtrent 420 soldater ut for å tjenestegjøre i Afghanistan.

Dagbladet ble med på deres siste øvelse på Setermoen i Bardufoss før avreisen i begynnelsen av juni.

- Ingen vekker
- Det som skjedde med Kolset gikk inn på oss alle, men det var ingen vekker. Alle som drar ut må ta høyde for at dette kan skje, sier Anders (24) fra Stavanger.

Sammen med Morten (31) fra Hurdal skal han reise til Afghanistan for første gang 2 juni.

Soldatene blir rådet til å skrive testamente før de reiser, og både Anders og Morten har valgt å gjøre dette.

- Hva skal dere testamentere bort?
- Bøkene mine skal gå til en fetter. Ellers har jeg ikke tenkt så mye mer på det, sier Morten.
- Leiligheten min går til den personen som har mest bruk for den, og det er søstra mi, forklarer Anders.

Noen soldater velger også å skrive personlige brev som blir utlevert til de nærmeste dersom det verst tenkelige skulle skje.

Anders har bestemt seg for å ikke gjøre det.
-Jeg synes det er viktigere å snakke med dem i forkant enn å sende ett brev i ettertid, sier han.

Morten på sin side tenker på å skrive ned noen linjer.
- Jeg har rabla ned endel tanker, og jeg liker å skrive. Men akkurat hva det blir til, blir en sak mellom meg og familien, sier han.

Soldatene blir også fotografert før de reiser, slik at Forsvaret har et bilde av dem som i verste fall kan brukes i en eventuell begravelse.
-Forhåpentligvis blir det bildet aldri trykket noe sted, sier Anders.

- Ikke bare en jobb
Du skal ha tenkt alvorlig igjennom risikoen før du bestemmer deg for å tjenestegjøre i Afghanistan, sier Per Sverre Opedahl, ny generalinspektør i Forsvaret.
 
- Å være soldat er ikke bare en jobb, det er noe du er. Siste delen i soldateden, som alle sverger på, går direkte på det at du må være villig til å "ofre livet for fedrelandet", sier han.

Å skrive testamente er en naturlig konsekvens av dette, mener han.

- Nå skal en fallen kollega begraves. Han døde for landet sitt. Dette er ytterste konsekvens av å være i denne profesjonen, og man gjør det fordi nasjonen ber deg om det. I stedet for å forbauses over at en person dør, burde man uttrykt at vi er stolte av han. Kolset falt for nasjonen, og vi ba han om å dra, sier Opedahl.

Tøffest for de hjemme
Ivar Omsted, oberstløytnant, forteller at flertallet av soldatene som reiser ned til Afghanistan er unge gutter i begynnelsen av 20-årene.

- Da Trond Petter døde fikk jeg spørsmål om hvordan dette påvirker oss. Jeg tror nok at det hele er tøffest for de som sitter hjemme og venter. Kone, barn, mor, far og søsken vet mye mindre om situasjonen der nede enn oss som reiser ut, sier han.

Dette vet Jeanett Sørlie Jørgensen (21) alt om. Hun er lillesøsteren til soldaten Kristoffer Sørlie Jørgensen som ble drept da en veibombe gikk av i Afghanistan i 2007.

-Jeg tror aldri man kan bli forberedt på noe sånt. Det er naturlig å tenke at dette ikke skjer deg eller dine nærmeste. Sjansene er jo innmari små, sier hun til Dagbladet.

Selv etterlot ikke Kristoffer seg noe testamente eller personlig hilsen.

- Jeg snakket ikke så mye med han om akkurat det. Det var nok litt for vanskelig. Men jeg vet at han snakka med mamma og pappa om at dette faktisk var en mulighet. Jeg vet også at han nevnte overfor flere kamerater at hvis noe skulle gå galt når han var nede i Afghanistan, så ville det være en verdig måte å ofre livet sitt for en sånn sak.

Til tross for tapet av lillebroren mener hele familien at det er riktig at norske soldater skal være tilstede i Afghanistan.
 
- Noen må gjøre den jobben. Hvis man ikke reiser ned vil resultatet bli helt forferdelig for de som bor der nede. Men dessverre er dette en del av konsekvensene, sier hun.

Selv mener Omsted at risikoen for å bli drept ikke er så stor som mange medier skal ha det til.

- Det er omtrent 1500 nordmenn som drar til Afghanistan hvert år. Statistikken tilsier egentlig at det er farligere å gå på ute på gata i Oslo en lørdagskveld, påpeker han.

-Nordmenn er skeptiske
- Jeg drar ikke til Afghanistan for å dø, sier Stian (22) fra Finnøy.

Sammen med Vegard (21) fra Porsgrunn reiser han ned for første gang 26 mai.

- Jeg drar for økonomi, opplevelser og erfaring. Men det er ikke alle hjemme som påstår at jeg tok det rette valget, men de aksepterer at jeg går min vei, sier Vegard.

Begge har vurdert å skrive testamente, men har ennå ikke gjort det.

- Det vil alltid ligge i bakhodet at noe kan skje, sier Vegard.

Tilbakemeldingene fra nordmenn er delte ifølge de to.
-Jeg tror at nordmenn flest mener at vi ikke skulle vært der. De forstår, av politiske grunner, ikke hva vi skal i et annet land, sier Stian.

Selv er han uenig i dette.
-Det er for lite fokus på at vi er der for å hjelpe. Det har vært flere vellykkede byggeprosjekter av blant annet brønner, sykehus og skoler. Jeg tror dette er lite kjent hjemme i Norge. Men det gir oss mening å være der.

- Det er ikke sånn at det absolutt må være nordmenn som skal være i Afghanistan, men noen må være det.