SIST GANG fotballivet gikk imot Vidar Riseth på Brann Stadion mistet han vettet -- men dessverre ikke taleevnen -- for åpen mikrofon. Det skjedde ikke etter dette røde kortet.

Det er det heller ingen grunn til.

Den andre advarselen som sendte LSK-stopperen av banen, virket riktignok streng. Men bare litt for.

Slike nyanser hører fotballen til, og gjør at dommer Roy Helge Olsen ikke kan bli det store samtaleemnet etter denne avgjørelsen.
Skal LSK-fansen først snakke seg bort om dommeren, bør de holde seg til situasjonen der Olsen ikke blåste.

FOR selvsagt skulle Bjørn Helge Riise hatt straffe bare etter et kvarter da Holmvik tviholdt på ham inne i feltet. Der og da glemte Riise bare en avgjørende markering; han la seg ikke ned i feltet.

Holdingen var røff nok til det, men det er kanskje oppveksten til Bjørn Helge i Ålesund også. Han griner ikke for hva som helst.
Det bør ikke LSK-gjengen gjøre heller. Vel avgjorde den tapte straffen og den tvilsomme utvisningen denne kampen, men i lengden er det ikke vurderingene av slike situasjoner som bestemmer om klubben kommer seg vekk fra bunnen.

Det avgjør de bare selv.

DER står trener Henning Berg overfor noen vriene spillervalg. Fra før har han slitt med å finne de rette navnkombinasjonene framover. Nå tapte laget på grunn av de velkjente tempoproblemene i bakrom.
Dette røde kortet var først og fremst en konsekvens av det å spille med to treige midtstoppere. Bruker han fortsatt Vidar Riseth som makker til Frode Kippe, kommer de samme situasjonene garantert igjen:

•• LSK blir fraløpt bak stopperne.

Dette valget er en kalkulert risiko midt i skadetrøbbelet, men nå tipper beregningene i retning av Håvard Nordtveit som stopper. Heller ikke leiesvennen fra Arsenal er lynrask, men han har i hvert fall tempo til å sikre at laget tør å stå høyere i banen.

For dit må de for å skaffe seg poeng.

EN situasjon rett før de to gule kortene til Vidar Riseth ødela kampen på et par minutter, viste kvalitetene til de yngste i LSK-laget når de kommer framover med flere spillere.
Angrepet startet med en kortpasning fra Stian Ringstad inn i banen, fortsatte med flere trekk langs bakken som skar i stykker den ellers defensivt sterk sentrale midtbanen til hjemmelaget og ble avsluttet med Bjørn Helge Riise alene med Håkon Oppdal.

Der var det LSK som skulle tatt ledelsen og skaffet seg selvtillit til å angripe. Uansett er dette et praktangrep å tviholde på når tvilen sniker seg inn hvorvidt dagens unge mannskap i det hele tatt er bra nok for Tippeligaen.

For det er det.

DET er ikke mer enn to serierunder siden Brann var i den samme poengmessige situasjonen. Så løftet alt seg gjennom seirene mot to bunnlag.

Noen avgjørende forskjell i Brann-spillet er det vrient å finne på ferdighetene; forsvaret tar fortsatt en lur av og til (reduseringen til 1 - 2 var sløv), feilpasningene kommer fort selv med en spiller mer på banen og angrepet framstår ikke spesielt målfarlig.

Det nye i laget er selvtilliten som naturlig kommer med poeng, og som forsterkes ettersom spillerne en for en setter større krav til seg selv.

I SÅ MÅTE fikk Brann mye mer ut av denne kampen enn tre poeng. Hver scoring gjør Erik Huseklepp litt tryggere i avslutningsfasen. Med hans fart og driblenivå er det ikke så mye ekstra selvtillit som skal til før klubben enten har en stabil toppspiller eller en salgsvare.

Forhåpentligvis blir det alternativ en. På tross av den nesten like sjanglete seriestarten, er det Brann som raskest kan oppfylle tilhengernes ambisjoner. Klubben har stall til det om den får beholde Huseklepp og Jan Gunnar Solli gjennom hele sesongen, baserer seg på den defensive midtbanekraften til Rodolph Austin og Tijan Jaiteh og bedrer konsentrasjonen i den individuelt variable backfireren.

SLIKT SETT blir det lettere å være Steinar Nilsen enn Henning Berg på trenerbenken i noen uker framover, men ikke nødvendigvis artigere.

En bra Brann-stall skal pr. definisjon holde følge med Norsktoppen, mens en lett ribbet Kanarifugl-utgave fortsatt kan flakse videre.
Men livet som bunnfugl har også sin ende. Det er derfor Henning Berg etter dette er enda mer presset til å velge rett midtstopperpar samt å finne en offensiv angrepskombinasjon som tåler flere enn et par forsøk.

Til sammen gir det mer å prate om enn et tilfeldig kort.

Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagssjef i futsal (innefotball).