Godsvognene dundrer tungt og rytmisk forbi Åråsen Stadion. Togene mellom Oslo og Eidsvoll passerer tretti meter fra Lillestrøms hjemmebane. Jernbanen har ligget samme sted siden 1854.

Lars Richard Bache (38) kom hit i fjor. Han er den eneste kjente homsen som er tilknyttet en norsk tippeligaklubb. Som trener.

38-åringen står bak hovedtribunen. Han har sagga olabukser og ring i øret. Hver dag klokka 15.30 møter han på jobb i LSK. Trenerjobben er en 50 prosent stilling.

— På 80-tallet var jeg en idrettsgutt som alle andre. Jeg var homse også, men det fortalte jeg ikke til noen. Ikke da. Men homofilien skapte ingen problemer for meg. Jeg festet som alle andre og hadde venner som alle andre, sier Lars.

Det strømmer 17-18 åringer inn gjennom døra og Lars hilser kameratslig. Inne i garderoben er det trangt. Lars stripper bak en vegg. Alskens kanarifugler i svart og gult flakser forbi.

— Ingen reagerer på at du viser deg naken?

— I idrettsmiljøer dusjer og skifter man med de samme folka i årevis. Garderoben har en praktisk funksjon. Man skifter der. Og dusjer for å bli rene. Resten er bare myter, tull og uvitenhet, sier Lars.

Trenerkompis og tidligere toppspiller Frode Birkeland (37) står ved siden av og nikker. Scoringskongen Petter Belsvik (42) stikker hodet inn. Lars kommer seg i treningstøyet.

— I dag står mange homser fram i 15-16 års alderen. Sånn var det ikke for meg. Det gikk litt langsommere den gangen. Men da jeg var midt i 20-åra visste alle at jeg var homofil. De fleste som kjente meg, hadde gjettet det lenge før. Jeg hadde vært en «snakkis». Det var fullstendig uproblematisk.

— Mener du det?

— Folk endret jo ikke syn på meg selv om de fikk greie på at jeg var homse. Hvorfor skulle de det? spør Lars retorisk.

Så marsjerer juniorkompaniet fra Åråsen mot LSK-hallen. Torje Slettli (17) kom flyttende med familien fra Nord-Norge til Lillestrøm sist sommer for å satse hundre prosent på fotballen. Talentet har en lærlingkontrakt med klubben verdt cirka 6000 kroner i måneden.

— Noen av lagkompisene mine fortalte det da jeg begynte, at Lars var homofil. Jeg hadde ikke hørt om homofile fotballtrenere tidligere. Men det gikk ikke særlig lenge før jeg sluttet å tenke på det, forteller høyrebacken.

Det Torje muligens ikke vet, er at Lars er den eneste homofile treneren knyttet til en norsk toppklubb. Som er ute av garderobeskapet — vel å merke.

— Idretten er på steinaldernivå når det gjelder holdninger til homofili. Selv kirka ligger foran i løypa. I samfunnet for øvrig er homofili nærmest på moten, kommenterer Lars.

På treninga er Lars mildheten og snillheten selv. Han leker med spillerne sine. Smilet sitter løst.

— Da Lars kom til oss i fjor sa han: «Fotballtreneren deres er ikke som andre fotballtrenere, han er nemlig homofil.» Vi syntes ærligheten hans var bra, sier Thomas Halstensen (18).

Kompisen Robin Vågan (18) supplerer.

— Lars har peiling på fotball. Han er rolig og utrolig flink til å forklare oss hvordan vi skal spille, mener Robin. Juniorene er blitt mer bevisste på å ikke bruke «homo» som skjellsord etter at Lars kom til klubben.

— Vi har det nok i bakhodet, ja. På skolen kødder vi mer med det, røper Thomas.

— Vet dere om Lars er gift eller har kjæreste?

— Det har jeg faktisk aldri spurt om, sier Thomas.

— Fordi han er homse?

— Sannsynligvis. Det føles liksom ikke naturlig å snakke om det. Hva skal man spørre om, liksom? «Har du type» — «har du kjæreste» — «hvem er mannen din?». Sånne ting tror jeg de fleste av oss er usikre på, mener Halstensen.

Storscorer Petter Belsvik drar i gang avslutningstreninga. Inne i flokken et sted står Lars Richard Bache.

Etter treningsøkta befinner vi oss i Åråsens indre gemakker. Lars lener seg dovent bakover i en skinnstol. Han er ansiktspen og kjapp i tankegangen.

— Jeg har aldri noen gang i løpet av ti år som fotballtrener og 20 år som spiller fått ropt «jævla homo» etter meg.

— Men du har hørt det brukt om andre?

— Det er sjargong, først og fremst. Keeperen vår ropte «fitte» da han missa en redning på treninga i dag. Det betyr ikke at han har noe imot jenter. Man må kunne kødde med ting i fotball.

— «Jævla homo» — er det også greit?

— Nei. Jeg mener ikke det. Men vi må heller ikke gjøre problemet større enn det er. Jeg tror de fleste som sier det ikke mener å ramme noen. Men dagens fotballspillere får rødt kort hvis de sier «jævla pakkis». «Jævla homo» er heller ikke ok, understreker han.

Lars Richard Bache misliker å framstille homser som stakkarslige typer, som ofre. At han sjøl er homofil, ser han på som en ressurs.

— Homofile personer er populære i samfunnet vårt i dag. Det er snudd til noe positivt. Folk vil snakke med deg, lytte til deg, være sammen med deg. Vi slipper til i media. Alle jenter bør ha minst en homofil venn, ellers er de utafor, spøker han.

Lars er singel nå, men har to langvarige samboerforhold bak seg. Å ha med en eventuell kjæreste på trening eller kamp er ingen barriere for ham.

— Frode (hovedtreneren. Red.anm.) og jeg prater mye om damer, for Frode er nemlig interessert i sånne. Og så diskuterer vi menn, for dem har jeg en viss sans for, smiler Lars.

— Det har vært uaktuelt for meg å vente med å dusje til gutta er ferdig. Kanskje noen syntes det var rart i begynnelsen. Ingen har sagt noe, men den muligheten er til stede. Nå tror jeg ingen tenker på det lenger. Vanens makt er stor.

Lars ønsker ikke å se på seg selv som en pioner.

— Jeg ville aldri finne på å bruke fotballen til å fremme homosaken. Samtidig gjør jeg det, ved å være den jeg er. Men Lillestrøm har ikke ansatt meg for å misjonere i homosaken, men fordi jeg er en bra fotballtrener. Her er jeg ikke homo-Lars, jeg er bare Lars. Dagen før seriestart i fjor fortalte Lars spillergruppa om homofilien sin.

— Jeg snakket om å være et team, stå sammen, respektere hverandre — sånne ting. I den sammenhengen så jeg en pedagogisk hensikt i å være åpen om legningen min. Jeg mener det gjorde oss sterkere som lag, sier han.

På kveldstid traver engasjerte fotballfolk rundt i gangene på Åråsen Stadion. Som alltid. En ny sesong nærmer seg. Nye spillere diskuteres opp og i mente. Som alltid.

Men forholdet mellom homofili og mannefotball skal ikke fortsette å være som det alltid har vært.

Lars Richard Bache har en oppfordring:

— Mitt råd til homofile fotballgutter er entydig. Selvfølgelig mener jeg at de bør snakke med noen fortrolige først. Og kjenne etter når tida er riktig for dem. Men budskapet mitt er: Stå fram. Kom ut av skapet. Det er ikke farlig. Gjør det!


magasinet@dagbladet.no