ULLEVAAL (Dagbladet.no): Vålerenga - Start 2-3.

Jeg har hatt stor sans for visjonene til Martin Andresen om å lage et angrepsspill i Vålerenga basert på mye ballkontroll og høyt pasningstempo. Ikke fordi slik fotball nødvendigvis er den mest effektive; men fordi det er avgjørende med sportslige visjoner og langsiktighet for å løfte norsk klubbfotball ut av den økende likegyldigheten.

Men da må drømmene og planene følges opp på banen.

Det skjer ikke hos VIF i dag.

DA det i fjor buttet imot for den dengang ressurssterke Oslo-klubben, kom Martins egen manglende form i veien for å utvikle spillestilen. Han ble brukt for ofte som ballfordeler langt nede på egen banehalvdel.

Tilsynelatende turte ikke medspillerne noe annet. Resultatet ble et elendig pasningstempo der Martin Andresen sjeldent fikk vist seg  som den våkne rytmesetteren som spilte Brann til seriegull året før.

Cuptriumfen ga VIF og nytreneren en ekstra sjanse til å starte denne sesongen med selvtillit. Det lovende mannskapet var stort sett det samme og  Martin Andresen hadde fått den innkjøringstida han hadde bedt om. I vinter kom han dessuten selv tilbake i form. Martin som rask og effektiv spillfordeler imponerte for eksempel stort i landskampen borte mot Tyskland.

Derfra gikk det imidlertid rett til operasjon, skadeavbrekk , en redusert fysikk inn til seriestarten og etter hvert selvvalgt plass på benken.

Denne mangelen på kontinuitet på dirigentplassen preger VIF fortsatt. Men mest er laget preget av manglende tro på egen angrepsstil og egne ferdigheter.

I UTGANGSPUNKET har VIF en rekke spillere med slepen teknikk til bruk på små flater. Målt mot konkurrentene i Tippeligaen er dette klubbens største konkurransefortrinn. Daniel Fredheim Holm, Mohammed Abdellaoue, Mostafa Abdellaoue, Dawda Leigh og Harmeet Singh er alle ganske unge spillere med et teknisk grunnregister som gjør det interessant å rendyrke en mer ballbesittende stil i tråd med Martins visjoner.

Men mye ballhold krever trygghet, og så langt har trenere og spillergruppe tydeligvis ikke kommet etter en seriestart preget av oppgjør på kammerset, flere andre halvskadde sentrale spillere enn Martin Andresen og de værmessige utfordringene som norsk naturgress i mars/april gir selv iberegnet mye global klimaeffekt.

Til sammen har dette ført til en VIF-utgave 2009 som pent sagt ikke framstår spesielt visjonær.

AKKURAT det var tydelig mot Start på en Ullevaal-matte som det burde ha vært mulig å bruke til et kontrollert oppbygget angrepsspill. Hjemmelaget var ikke interessert i noe slikt.

Til tross for bra prestasjoner i de to siste seriekampene og en gryende selvtillit, valgte VIF-spillerne ganske konsekvent å slå langt bakfra. Harmeet Singh som har overtatt Martins rolle som spillfordeler, ble sjeldent brukt som det. I de situasjonene der VIF-forsvaret fritt kunne velge mellom å bygge angrepsspillet på Singh eller slå ballen over midtbaneleddet, vant langpasningen med 13 mot 4 før pause.

FOR trenerne var visst dette valget ok. Angrepsstilen så i hvert fall lik ut også etter pause:

•• Der det var klare valgmuligheter på egen banehalvdel vant langpasningen igjen 11 mot 4.

Dette til tross for at hjemmelagets beste hodespiller, Daniel Fredheim Holm, måtte gå  av banen mot slutten av førsteomgangen og ble erstattet av Mohammed Fellah. Denne unggutten er kanskje mer enn noe annen norsk fotballspiller ekstrem på små flater, men slike ferdigheter blir foreløpig ikke prioritert i det oppbyggende angrepsspillet hos klubben hans.

DET er imidlertid ingen grunn til å si at VIF til slutt tapte kampen fordi laget ikke våget stort annet enn å slå langt bakfra. Start hadde uansett Christian Bolanos som holdt på med sitt individuelt ferdighetsbaserte offensive spill på et nivå langt, langt over alle andre på banen.

Spørsmålet er hvor lenge det må være sånn.

Denne gangen skulle det bare mangle at Bolanos på overtid dunket inn en svært fortjent borteseier, men etter hvert hadde det vært fint om det utviklingspotensialet som ligger i de norske spillernes ferdigheter, også blir satt i system.

Martin Andresen har på tross av teknisk individuelle begrensninger i backfireren, likevel pasningsferdigheter i VIF til å spille den angrepsfotballen han liker best. Men nå svikter visst motet.

Etter den langvarige kritikken mot hans sportslige ledelse av Oslo-klubben, går Martin på tvers av sine egne langsiktige planer for den nye utfordringen som trener.

Det gir få poeng og lite moro.


Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagssjef for futsal (innendørsfotball)