Slik begynner du ikke et intervju med Sylvia Brustad:

— Kan du gjenta etter meg: «I e en sutrat riking fra Molde» ..?

Hun vurderer det ikke i et nanosekund engang. Det ville til og med vært helt feil å skrive at hun har lyst, men lar det være av hensyn til saken, arbeidsplassene og håpet om en løsning med Kjell Inge Røkke.

Sylvia Brustad er bare ikke sånn. Det er ikke det at hun ikke har humor, saftige utfall eller sterke meninger. Men i det offentlige, på skjermen og på trykk er det like vanskelig å få Sylvia til å si det journalister vil at hun skal si, som å få Røkke til å bli kommunist. Det er slik hun har kommet seg fram, til fire statsrådsposter og et tjue år langt liv på Stortinget. Fordi hun er den mest lojale, arbeidsomme, skikkelige og omsorgsfulle det er mulig å oppdrive, ifølge dem som følger henne tett.

Likevel er det ikke nok. Hun har ikke den private utleveringskraften til Karita Bekkemellem, fotballen til rørleggeren Raymond Johansen eller den tabloide timingen til Bjarne Håkon Hanssen.

Hvor rå er ikke verden blitt når det ikke er nok å være et skikkelig menneske? Gjør plass for ei høyreist dame som går tilbake til en restaurant dagen etter hvis det står et glass for lite på regninga.

— Jeg har alltid prøvd å gjøre ting riktig. Det er jeg oppdratt til, sier Sylvia Brustad.

Vi sitter i den røde stramme sofaen på statsrådskontoret hvor hun og rådgiverne onsdag i forrige uke fulgte Røkkes dialektiske mobbing. Je-je-je.

— Hvordan opplevde du det?

— Det vil jeg ikke svare på. Det er hans valg.

— Er det ikke urettferdig at når du en sjelden gang bruker kraftuttrykk som «forbanna», så blir du tvunget til å si unnskyld?

— Nei, her er det viktig å presisere at noen har tolket det som om jeg uttalte meg om Kjell Inge Røkke. Det har jeg aldri gjort. Det var om prosessen, ikke personen. Det er heller ikke riktig at jeg har gått tilbake på noe. Jeg har bare sagt at jeg kunne brukt et annet ord.

— Så nå har du lært at du helst skal oppføre deg slik du vanligvis er?

— Det er i hvert fall det tryggeste. Men jeg er ferdig med det nå.

Vanligvis vil politikere, og spesielt de av Sylvias støpning, snakke sak, men bare ikke denne. Ikke nå. Hennes personlige egenskaper er likevel ikke helt uviktige i eierskapsdebatten.

For det er etter manges mening den dårlige aksjonæravtalen fra 2007, stemplet av Dag Terje Andersen, som er årsaken til dagens problemer for staten. Mens Røkke hadde et lag av de beste advokat- og finanshjerner penger kan kjøpe, rådførte ikke departementet seg med noen utenfor eierskapsavdelingen. Derfor har Brustad i dag ikke annet enn kravene til en alminnelig aksjelov å slå i bordet med.

— Avtalen ville ikke sett sånn ut hvis det var arbeidsomme, skikkelige og pertentlige Sylvia som var statsråd den gangen?

Sylvia tenker seg litt om.

— Jeg opplever at min forgjenger ... Nei, det blir bare spekulasjoner, sier hun og begynner på en utlegning om aksjeloven.

Det er ikke første gang Sylvia må forsvare en sak hun ikke har skylda for. Synonymet for Sylvia Brustad er lojalitet. Innad en sprikende hånd, utad en knyttet neve, som Martin Tranmæl formulerte det i ei hardere tid.

— Jeg er lojal og stolt av det. Det er en hedersbetegnelse, men det er en del som misbruker det og drar det til at jeg ikke har meninger og bare gjør det jeg får beskjed om. Det er totalt misforstått. Jeg er lojal mot det jeg er satt til å gjøre og sjølsagt er jeg lojal mot statsministeren!

Hun sitter rolig, med kaffekoppen balanserende på sofalenet. Engasjementet til Sylvia står aldri i fare for å velte den. Her er det ikke Jens sine veivende armer, men Sylvias rake rygg.

— Lojalitet gir også en plattform til å si fra der du skal si fra, mene sterkt når du skal mene. Det kan jeg garantere at jeg alltid har gjort.

— Kan ikke din grenseløse lojalitet være selvutslettende?

— Ja, det er et interessant spørsmål. Det er ikke meg som person jeg har vært opptatt av å få fram utad. Kanskje er det derfor noen lurer på hva jeg egentlig står for eller mener. Det har vært vanskelige avveininger noen ganger.

Det er her ei bu med hennes etternavn kommer inn i bildet. Brustadbua var ikke en arkitektonisk hedersbetegnelse. Brustadbua vil for alltid bli stående som et stusslig monument over sosialdemokratisk petimeterregulering.

Hun kan være så opptatt hun bare vil av unger som sliter, et bedre helsevesen og trygge arbeidsplasser, men brustadbua vil ligge der som et nedtagget skur i hennes ettermæle. Og så fortærende at hun var imot hele konstruksjonen. Internt. Utad forsvarte hun som ansvarlig statsråd politikken. Lojalt.

— Det var min jobb selv om jeg mente noe annet selv. Jeg skulle ønske at det var flere som sto fram, at jeg ikke var helt alene. Hvor var troppene rundt som hadde hatt så sterke meninger om at det skulle være slik?

Hun vil ikke peke ut dem som lot henne stå alene i fordømmelsen.

— Har du noen gang kritisert partifeller offentlig?

— Nei, jeg tror ikke det.

— Hvor ofte har du hatt lyst?

— Det har hendt.

— Du tenker nå på noen helt spesielle?

— Ja.

Hun skjenker seg mer kaffe. Hun nevner selvsagt ikke at både daværende partileder Thorbjørn Jagland og LO-boss Yngve Hågensen var blant dem som kunne ha støttet henne.

— Hva har du tapt ved å være mer lojal enn mange andre?

— Jeg vet ikke om det er lojaliteten som er avgjørende, men jeg ser jo at siden jeg ikke har bydd så mye på meg sjøl, eller stått så mye fram som en del andre har gjort, blir det skapt noen myter om hvem jeg er. Det kan ligge noe der. Kanskje kunne jeg sagt noe mer uten at det har gått på bekostning av å være lojal.

Hvordan blir man Sylvia? Ta en skogsarbeider og ei kokke fra det nærmeste man kommer enkle kår i Engerdal på sekstitallet, sett til verden åtte unger med Sylvia som den førstefødte.

Oppdra henne i framfylkingen og storfamiliens kollektiv, arbeiderbevegelsens folkehøyskole og rørslas aviser. Sett henne på Stortinget som 22-åring og gi henne en ministerpost før hun er tretti. La henne aldri få hvile, bortsett fra seks måneder i mammaperm.

Straks hun er ferdig med å være ung og lovende, 42 år gammel, er hele det voksne livet brukt i storting og regjering. Betalingen? Ødelagt søvn og ei bøtte med kjeft.

Ingenting å klage over det. For det er så mye mer som ikke vises.

En god kollega av Sylvia på Stortinget sier om henne at hadde hun ikke vært i politikken, ville hun vært ei hjemmeværende mor på landet, «mormor og de 8 ungene og den greia der».

— Det tror jeg ikke, men vedkommende sikter sikkert til at jeg er glad i familien min og den er stor. Jeg prøver å gi omsorg og bryr meg om hvordan alle har det. Og jeg har planer om å flytte tilbake til Hedmark. Men jeg må ha noe i tillegg.

Ettersom hun sa fra seg gjenvalg til høsten er hun ute av norsk politikk hvis Ap mister regjeringsmakta. Men når vi legger fram scenariet, får hun et drag over ansiktet som om det ikke har gått opp for henne at det kan skje.

Tape valget og makta? Særlig. Men det skjedde noe på et dansegulv for ni år siden som gjør det skremmende nærmest forlokkende.

Men, familien først. De nærmeste er 32 i tallet. Storfamilien teller 60. Når de har bursdager, barnedåp og konfirmasjon er de så mange at de må leie samfunnshus. Da har de fire familieorkestre, som spiller køntri, danseband, pop og gammeldans. Sylvia er en av ytterst få som ikke er musikalsk, bortsett fra rytmen i dansefoten.

— Familien er viktigst for meg. Det merker jeg når det blåser. Den er en voldsom drivkraft i det jeg holder på med, for jeg vet at det alltid er noen som er der uansett hva som står i avisa.

Det tenkte hun spesielt på i påsken, som ble fullstendig herpa av en milliardærs transaksjoner i et statsfinansiert selskap. Hver lørdag i høytiden har familien skirennet Brustadsprinten der hele bunten samles. Sylvia var i arrangementskomiteen, selvsagt.

— Jeg sto der med ropert i den ene hånda og en mobil som konstant kima i den andre. Skjønner du? Det er et litt spesielt liv. Det eneste jeg fikk med meg av påsken var det skirennet, i hvert fall delvis. Jeg fikk satt folk i gang og delt ut premier. Det samværet med familien betyr så mye for meg. De er der når du har det bra og når du har det vanskelig.

Så er det to som er viktigst av alle. For ei som har stelt så mange søsken og vært så familiekjær tok det nærmest brutalt mange år før hun fikk sine egne barn. Hun skulle bli 38 før Kristine kom.

— Jeg hadde ønska meg barn lenge. Da tida gikk uten at det ordnet seg, tenkte jeg at det kanskje ikke ville skje med meg. Det var ikke en hyggelig tanke. Derfor var det utrolig sterkt og fantastisk å endelig få barn. Jeg leser vanligvis ti aviser om dagen, men de dagene etter fødselen var det jammen ikke interessant lenger.

— Vil du ha flere?

— Nei. Jeg var 38 da og 42 i dag. Nei.

Mannen som gjorde det mulig var Geir Granrud, sivilt ansatt på Kripos, også han fra Engerdal.

— Jeg traff ham på fest på lokalet. He-he. Ja, sånn var det rett og slett. Vi hadde gått sammen på skolen, han i en klasse over. Men vi hadde ikke sett hverandre på 20 år.

— Var du sammen med ham i skoletida?

— Nei, men jeg har skjønt at han likte meg da. Og jeg har alltid syntes han var en kjekk kar.

På dette tidspunktet, før festen i Engerdal 4. juledag i 2000, hadde hun vært singel i ett år, etter at det tiårige ekteskapet med Erik Nygaard tok slutt.

— Så han bød deg opp?

— Ja, han gjorde det gitt. Han reddet meg fra ... Nei, jeg trenger ikke å si mer om det. Han bød meg opp og da var det gjort.

— Så kjapt?

— Det gikk fort ... Det var fra den kvelden egentlig. Jeg er ikke den mest impulsive, men da var jeg det.

Den som skal kapre Sylvia bør kunne føre ei dame over golvet. På bygda gjelder det å ha et godt tak, hofte mot hofte, susende svingom eller smektende sakte.

— Ja, det må helst være to for å danse. Jeg er vokst opp med sving, og pardans er regelen det bare finnes noen unntak for.

Resultatet av gjensynet på dansegulvet er et tre års ekteskap og Kristine på fire. Sylvia vil at hun skal gå på skole i hjemtraktene, som nå er på Vang utenfor Hamar.

— Når jeg er så heldig å ha fått unger, gjør det noe med deg. Å binde seg til fem nye år i politikken, som var alternativet da jeg tok beslutningen, hadde jeg ikke noe ønske om, kombinert med at jeg har 20 år bak meg i rikspolitikken. Det er på tide å slippe andre til på Stortinget.

Sylvia er i samme liga som Bjarne Håkon Hanssen. To som alle vet vil si ja til å sitte i regjering på tross av at de er ferdige som folkevalgte.

— Ja da, jeg ser det. Men det er sjefen som bestemmer. Det får vi ta da.

— Det jeg ikke skjønner er at hvis det er hensynet til familien som er grunnen til ikke å ta gjenvalg, hvorfor vil du likevel si ja til en enda mer krevende stilling som statsråd?

— Jeg tenker ikke på det i det hele tatt. Men du er i en friere posisjon som statsråd enn hvis du binder deg til Stortinget i fire år.

Sagt på en annen måte: Hvis Ap fortsetter i regjering, har hun to år på seg før Kristine begynner på skolen.

Hvis hun skulle forsvinne ut av politikken før det, vil det ikke være på grunn av snusk med ei reiseregning. Hva Sylvia skal gjøre da? Heller ikke det har hun tenkt på. Hun har bare en lenge påtenkt drøm.

— Jeg tenker at på et eller annet tidspunkt skal jeg skrive. Hva det blir, aner jeg ikke. Det har jeg drømt om i mange, mange år.

Frekke memoarer blir det neppe. Men hun vil gjerne myten om seg selv til livs.

— Jeg hører så mye rart, at jeg skal være prektig og ordentlig. Ja, jeg forsøker i alt jeg gjør å være ordentlig. Men å lage et bilde av at hun der er en kjedelig dame som bare har holdt på med politikk og ikke noe annet? Å være eldst i en søskenflokk på åtte, da får du jobbet litt i positiv forstand. Jeg begynte å arbeide da jeg var 13, hver helg og i feriene, jeg har dansa, skjønner du? Det er bare en liten del av meg som gjengis i media. Noe har jeg ansvar for sjøl, siden jeg ikke har bydd mer på meg sjøl. Men jammen har det vært skrevet mye rart også.

Det er ikke det at hun tror det ikke lønner seg å være skikkelig.

— Jeg har hatt folk som har trodd på meg. Jeg har vært så heldig og hatt fire statsrådsposter. Det er å bli gitt muligheter, selv om det sjølsagt ligger hardt arbeid bak. Men det bildet som skapes av meg ... Heldigvis er jeg flink til ikke å bry meg om det jeg ikke kan gjøre noe med.

— Hva er det riktige bildet da?

— Jeg er et menneske med mange følelser og sterke meninger. Det er en grunn til at jeg driver med politikk: Jeg vil noe bra for folk. Jeg er opptatt av å stå på. Jeg er et menneske som er mye mer enn det bildet som skapes. Jeg er glad i kultur, opera, byen, naturen, familie og venner. Jeg er ikke bare politikeren.

Det er bare så mye hun ikke vil snakke om, detaljer hun brenner inne med.

— Å bli oppfattet som kjedelig er en pris jeg er villig til å betale for å verne om det jeg vil verne om. Men de som mener jeg er kjedelig har ikke vært med meg på fest.

Menn har det lettere, ifølge den tidligere lederen av Ap?s kvinnebevegelse.

— Da jeg var barneminister, fikk jeg spørsmål fra en kvinnelig journalist hvordan jeg kunne være det, når jeg ikke hadde barn selv. Da jeg ble helseminister, ble jeg spurt om hvordan jeg kan bli det når jeg nettopp har fått barn. Da jeg kom hit, var det kritikk for at jeg ikke hadde næringslivserfaring. Jeg tror ikke noen av mine mannlige kolleger ville fått den type spørsmål. Det sier litt om veien vi fortsatt må gå.

Men hun er altså ikke rampete nok til å smelle tilbake. I stedet blir hun tvunget til å fortelle historien som bekrefter bildet av henne som en skikkelig, positiv avviker.

— Ja, den restauranthistorien stemmer for så vidt. Jeg hadde vært ute med en kamerat på Pascal. Vi hadde spist og tatt to glass vin hver. Jeg betalte, men da jeg kom hjem så jeg på regninga i lommeboka at de hadde tatt betalt for et glass for lite. Åh, tenkte jeg, da må jeg gå tilbake. Som kommunalminister blir du redd for å gjøre feil. Så jeg trasket i snøværet fra departementet opp til Pascal og fortalte dem at de hadde tatt for lite betalt. «Herregud! Det har aldri skjedd før i historien at noen har gjort det, det er jo vår feil!» sa de. Det endte med at jeg fikk ei fantastisk flott kake med hjem for å være den første.


tgj@dagbladet.no