«HAN». Slik betegner kaptein Henrik Schiøtt fienden som ISAF-styrken i den afghanske Helmand-provinsen står overfor. Kapteinen sier det slik ikke bare fordi det er en militær talemåte, men også fordi «Taliban» ikke er dekkende.

«Han» er nemlig langt fra det samme som idealister med fullskjegg som er villige til å dø i kampen for den rette tro. «Han» utgjør alt fra en uheldig, lutfattig, uutdannet ung mann som tvinges til å delta i kamp av klanlederen sin, til narko-kriminelle, spesialtrenede «helter», militsmedlemmer og terrorister fra Kashmir som har fått ny jobb.

- Vi står overfor en svært blandet styrke. De opererer i områdene hvor det dyrkes opium, hvor afghanske myndigheter er fraværende eller svake. Målet er å hindre opprettelse av lov og orden og slik sikre opiumshandelen. Det har ikke mye med religion å gjøre, sier Henrik Schiøtt, som har tjent som etterretningsoffiser i de danske styrkenes lag seks. Han kom hjem for to måneder siden.

Man ser det tydelig på kartet over Afghanistan som er utarbeidet på grunnlag av større opinionsundersøkelser av ABC News i februar. Provinsene er farget henholdsvis grønne, gule og røde, avhengig av om lokalbefolkningen mener det er sentralregjeringen eller anti-regjeringsgrupper som har størst innflytelse.

De fem sørlige provinsene - Helmand-provinsen er en av dem - hvor danske NATO-styrker er satt inn har fått gul farge. Det betyr at mellom 25 til 50 prosent av befolkningen mener at hverken sentralregjeringen eller anti-regjeringsgrupper har størst innflytelse. Det er først og fremst her opiumsdyrkingen foregår.

To vestlige provinser er henholdsvis røde og gule. Dette er områder hvor NATO-styrkene (ISAF) ikke er til stede. Generelt har områdene regjeringen mener å ha overtatt gått ned med 15 prosent fra 2007 til 2008, men de omfatter samtidig 24 av 34 provinser.

I samme undersøkelse ga bare ni prosent av afghanerne uttrykk for støtte til Taliban. 65 ga uttrykk for støtte til sentralregjeringen og 17 prosent for å støtte lokale krigsherrer. For bare to år siden uttrykte 81 prosent støtte til sentralregjeringen. Det er nettopp nedgangen i tiltro til sentralregjeringen som sies å være årsaken til at den væpnede kampen er økt betraktelig i styrke de siste tre årene.

Man har ikke lykkes i å styrke det afghanske militæret og politiet nok til å opprettholde ro og orden, heller ikke i å skape den sårt tiltrengte økonomiske og sosiale utviklingen. Tvert imot kan man i ti provinser se den samme mekanismen som i årene etter at den sovjetiske hæren hadde trukket seg ut av Afghanistan: Lokale klan- eller stammeledere vokste seg større, ble krigsherrer og underla seg stadig større områder med vold og makt.

- DEN VIKTIGSTE FAKTOREN ER AVMAKT, sier kaptein Henrik Schiøtt.
- For den enkelte afghaner er det spørsmål om å sikre seg selv og sin familie. Derfor er de helt lokale maktforholdene avgjørende. Afghanerne vet at ISAF-styrkene forsvinner på et tidspunkt. De vet ikke om de kan stole på afghanske myndigheter. Den afghanske hæren og politiet kan ennå ikke stå på egne ben. De kan kun opprette ro og orden ved hjelp av ISAF-styrkene. Derfor må de lokale gardere seg. Derfor kan du en morgen se en bonde stå og vinke til ISAF-soldatene og være oppriktig glad for at han kan sende barna sine på skolen. Samme natt kan du se ham delta i et væpnet angrep på ISAF.

«Han» er altså sendt avsted av en lokal krigsherre som kan ha alt fra tre til 100 mann i sin gruppe. Gruppa skal forsynes med mat, hus, våpen og penger til ekstramannskap når det trengs større aksjoner.

- De fleste krigsherrer begynner i det små som jordeiere. De leier ut jorda til festebønder. For å tjene mest mulig penger tvinger han dem til å dyrke opium, deretter blir han en del av det kriminelle nettverket. Han betaler for å beskytte opiumstransporten, han får penger til å beskytte andre og krever penger av andre for å sikre smuglerrutene, sier Henrik Schiøtt.

- Jo flere menn han har, desto mer penger kan han tjene. Deretter kan ha begynne å opprette veisperringer hvor folk tvinges til å betale penger for å passere. Etterhvert kan han kjøpe mer og bedre våpen slik at han klarer seg bedre i konkurransen mot de andre krigsherrene.

Når en mann har lykkes i å komme opp i en viss styrke, blir en allianse med Taliban nødvendig og interessant. Taliban er den mektigste forbryterorganisasjonen i landet. Dels tvinger Taliban lokale krigsherrer til å betale skatt av opiumsinntektene, dels hjelper de dem med våpen og trente folk, slik at de kan bevare og utvide makten.

Hos Taliban kan de lokale krigsherrene kjøpe folk som er spesialister på å lage veibomber og som kan lære det bort til andre.

- Regjeringsstyrkene og ISAF forstyrrer narkoindustrien og utfordrer lokale krigsherrers makt ved å forsøke å innføre lov og orden. Derfor angriper de oss.

Av samme grunn blir afghanerne som samarbeider med sentralregjeringen eller ISAF drept eller terrorisert, til dels i religionens navn.

TAKKET VÆRE DEN LOKALE KRIGSHERRENS allianse med Taliban blir «han» som ISAF-styrkene og den afghanske hær står overfor til en blandet gruppe. Henrik Schiøtt anslår løselig at den består av 50 til 70 prosent lokale, mer eller mindre dårlig utrustet og dårlig trente uheldige unge menn. 20 til 30 prosent er leiesoldater som typisk er afghanere fra flyktningeleire i Pakistan. De har fått noen måneders trening og kan være godt bevæpnet. I tillegg kommer fem til 10 prosent utenlandske krigere.

Det er ingen som vet hvor mange menn det til sammen finnes i «han». I et ikke-klassifisert dokument fra den amerikanske hæren (TRADOC Intelligence Support Activity), som er utarbeidet som bakgrunnsmateriale og ikke egentlig er en etterretningsrapport, inndeles «anti-regjeringselementene» i fire grupper. Det dreier seg om krigsherrer som tilsammen rår over «tusenvis av menn», opprørsgrupper og jihad-grupper, som anslås å utgjøre omkring 60 000 menn, samt forskjellige agenter fra den pakistanske og iranske etterretningstjenesten.

Opprørsgruppa er en allianse mellom afghanske Taliban og to pakistanske Taliban-grupper. Den er den største med anslagsvis 46 000 menn. Jihadister fra Pakistan og Kashmir er den nest største, med anslagsvis 5400 menn til sammen. Al-Qaida vurderes å ha 2000 menn. I tillegg kan man møte folk fra to usbekiske grupper og en blandet gruppe av kinesiske muslimer, tsjetsjenere, diverse europeere, folk fra Algerie, Sudan, Somalia og Libya, som ser ut til å bare utgjøre en håndfull her og der.

Mot dem står den afghanske hær med 76 000 mann, det afghanske politiet med 30 000 og ISAF-styrkene med knapt 60 000 mann.

Alliansen mellom narkokriminelle krigsherrer, opprørsgrupper, jihadister og utenlandske etterretningstjenester er en komplisert fiende, og også en fiende med egne begrensninger.

- De lokale krigsherrene kjøper aldri flere menn utenfra enn de har selv, fordi det kan forrykke maktbalansen. Når det dreier seg om utenlandske leiesoldater trenger krigsherrene dessuten tolk, så selv om de er langt mer effektive er de også mer krevende å ha, sier Schiøtt.

DERFOR BLIR DE DIREKTE, væpnede konfrontasjonene en ujevn kamp, siden krigsherrene militært sett ikke kan hamle opp med de svært velutrustede, veltrente og godt organiserte ISAF-styrkene og enheter fra den afghanske hæren.

- Mens lag seks var i Afghanistan så vi noen håpløse initiativer for å gjenvinne tapte områder. «Han» forsøkte blant annet å gjeninnta Lashkar Gar, men på slutten virket det som om «han» primært ville vise at «han» var tilstede i området. I det hele tatt så vi færre kamper og vi ser oftere at «han» viker tilbake. Så vidt jeg vet opplever britene, kanadierne og nederlenderne samme utvikling.

Nettopp derfor er veibombene og selvmordsaksjonene blitt opprørernes foretrukne våpen.

- Antallet veibomber er steget voldsomt, og det blir også brukt mer teknisk avanserte bomber. Før ble alle bomber laget av de lokale som satt og plukket sprengstoff ut av russiske landminer. Nå blir det brukt langt større bomber som kan fjernstyres elektronisk, akkurat som dem i Irak. De er farligere og tar betydelig mange flere menneskeliv.

På lang sikt er det likevel et svakhetstegn, fordi det viser at kapasiteten til å angripe og forsvare er begrenset.

Samtidig setter Henrik Schiøtt spørsmålstegn ved om «han» kan fortsette å skaffe nye folk til å erstatte alle de som er falt i kamp. Bare i det danske forsvarsområdet falt «hundrevis» av talibankrigere mens gruppe seks var i felten. Ifølge en oppregning basert på offentlig tilgjengelige tall har anti-regjeringselementer mistet 5000 mann siden 2001. Tallet er i virkeligheten mye større.

I 1995-96 kunne mullah Omar, den gang en lokal krigsherre i Kandahar, beseire eller kjøpe de lokale krigsherrene med bistand fra den pakistanske etterretningstjenesten. Med relativt få menn kunne han på den måten bane seg vei til Kabul. Her framtvang han forbausende raskt lojalitet fra det som ble Taliban-regimet.

Nå sitter mullah Omar i Quetta i Pakistan, og erklærer at det er hans mål å gjenta denne suksessen.

- Mye tyder på at det er skryt, og at Taliban-ledelsen vet at det er umulig for dem å gjenvinne makten over Afghanistan, sier Henrik Schiøtt.

DET STORE PROBLEMET for Taliban-ledelsen er at den sitter i eksil i Pakistan. Her har de en pengekasse hvor alle inntektene fra opiumsindustrien og annen kriminell aktivitet havner. Dette brukes til å finansiere kampen. Men ledelsen er krympet til mulla Omar og rundt ti mann til. De er redde dels for forræderi i egne rekker, dels for å bli avslørt.

- Det er vanskelig for dem nå å kommunisere med folk inne i Afghanistan. De kan ikke møtes, de kan ikke bruke telefon eller internett, men må sende brevduer og kurerer. Om man går bare ett nivå ned er det så som så med idealismen. Det er mange kriminelle med store egeninteresser.

Samtidig sitter mulla Omar på Pakistans nåde. Han er avhengig av de kreftene i den pakistanske etterretningstjenesten som tror på strategisk allianse med Taliban for å sikre Pakistans interesser i Afghanistan - blant annet å holde India og Iran ute og innlemme pashtunske separatister. Blant disse kreftene er det også noen mullah Omar kan kjøpe for narkotikapenger, eller som selv har direkte interesse i opiumsindustrien.

Om Taliban ikke kan gjenvinne makta så lenge NATO er til stede, kan de til gjengjeld legge store hindringer i veien for at den afghanske sentralregjerignen bygger opp landet og at lov og orden opprettes. Hva sistnevnte mål angår har Taliban og de forskjellige anti-regjeringselementene en særlig fordel, nemlig mediene.

- Hvert opptak fra al-Qaida og hver uttalelse fra mullah Omar havner straks i mediene. Det er en stor strategisk fordel, og den er de flinke til å utnytte. Vi så det også i Helmand. Om vi har vært i en væpnet konfrontasjon hvor vi har fått bank, kan vi i samme øyeblikk som vi kjører ut av området høre på radioen at vi er blitt beseiret. De varsler at ISAF stakk med halen mellom beina, sier Henrik Schiøtt.

Denne saken er sto først på trykk i danske Weekendavisen. Den er oversatt og tilrettelagt for Magasinet på nett av Astrid Meland. Har du kommentarer eller innspill, kontakt oss på e-post.