PARIS (Dagbladet.no): JEAN-PIERRE MASSON lar blikket gli over betongen i forstaden Evry sør for Paris, før blikket stanser opp ved en gjeng gutter i 20-åra som henger rundt en benk.

— Det er en fin alder, sier han og stanser opp et øyeblikk før han snur seg mot meg.

— Jeg hadde aldri forestilt meg at det jeg opplevde som en fantastisk erfaring i ungdommen skulle ende i en kamp mot staten for at man skal anerkjenne de feilene som er gjort.

HAN VAR 20 år da han som ung soldat mønstret på hangarskipet Clemenceau. Målet var Stillehavet, nærmere bestemt fransk Polynesia. Året var 1968. Den franske hovedstaden var lammet av massive streiker og studentopprør.

For Masson og de andre unge soldatene i Stillehavet sto noe helt annet på dagsorden: General de Gaulle hadde to år tidligere trukket franske styrker ut av Nato og gitt ordre om at amerikanske styrker skulle forlate fransk jord. Samtidig hadde han gitt startskuddet for en ny bølge atomprøvesprenginger, og det var som del av dette programmet Masson reiste til Stillehavet.

Det var riktignok ikke de første franske prøvesprengingene. Fra 1960 hadde landet detonert en rekke atombomber i algerisk Sahara, fra 1966 ble prøvesprengningene flyttet til Stillehavet.

Masson deltok under fem prøvesprenginger det halve året han var soldat på Clemenceau.

— Vi hadde ikke den samme debatten som vi har i dag, alt handlet om Frankrikes storhet, sier Masson før han raskt legger til:

— Vi hadde dessuten ingen kunnskap om risikoen knyttet til det.

«DET ER PÅ TIDE at Frankrike får fred med seg selv», slo Frankrikes forsvarsminister Hervé Morin fast i slutten av mars. Ordene falt etter en historisk innrømmelse fra den franske staten.

Siden starten for snart 50 år siden har franske myndigheter hardnakket hevdet at atomprøvesprengningene har vært ufarlige både for miljø og mennesker. Dette er ikke sant: I tillegg til store miljøkonsekvenser har atomprøvesprengingene hatt konsekvenser både for de mer enn 150.000 som var til stede som soldater eller sivilt ansatte, og for lokalbefolkningen.

De siste årene har det vokst fram økende krav om at staten skal ta ansvar for egne feil, at den skal anerkjenne sammenhengen mellom helsetilstanden hos veteraner og prøvesprengningene, og at de som i ettertid har fått helseproblemer på grunn av jobben de gjorde, skal sikres erstatning. I tillegg vil veteranene ha sannheten på bordet.

Fram til nå har myndighetene avvist enhver sammenheng og alle erstatningskrav. I mars varslet imidlertid Morin at regjeringen innen utgangen av juni skal presentere en lov for parlamentet som skal sikre oppreisning og erstatning for helseskadene staten for første gang anerkjenner at henger sammen med prøvesprengingene.

JEAN-PIERRE MASSON forteller hvordan de unge soldatene sto på dekk med fotoapparatene; klare for å udødeliggjøre atomsoppene som bredte seg over himmelen.

— Det var en fantastisk mulighet å kunne reise ut med marinen, prøvesprengningene kom i andre rekke for oss, sier han.

I motsetning til mange av hans venner har Masson helsa i behold. Opplevelsen av å se venn etter venn utvikle kreft og andre sykdommer har imidlertid ført den gamle soldaten inn i arbeidet for å sikre veteranene oppreisning og erstatning. Masson tilhører Association des Vétérans des Essais Nucléaires (AVEN), en av to organisasjoner som organiserer veteraner fra prøvesprengingene.

FRANKRIKE ER slett ikke den eneste atommakten som har prøvesprengt atombomber. Den første atombomben ble detonert av USA under kodenavnet «Trinity» allerede i juli 1945. I august samme år ble Hiroshima og Nagasaki pulverisert av atombomber.

Fra 1948 til 1998 regnes det med at det ble gjennomført over 2000 atomprøvesprengninger, i hovedsak av USA, Sovjet og Frankrike. I tillegg har blant andre Storbritannia og Kina gjennomført prøvesprenginger.

Mens svært mange av bombene på 1950-tallet ble sprengt i atmosfæren, førte en økende motstand fra atomprotestbevegelsen til at USA, Sovjet og Storbritannia i 1963 inngikk en avtale om forbød slike prøvesprenginger.

Avtalen førte imidlertid ikke til en slutt på atomtestingen, den førte bare til at de gikk under jorda.

For Frankrike og de Gaulle var imidlertid miljøhensynene underordnet ønsket om å sikre landets posisjon som europeisk stormakt. Resultatet ble at Frankrike fortsatte som før, med atmosfæriske prøvespreninger helt fram til 1974.

Først da landet ratifiserte prøvestansavtalen i 1996 stanset Frankrike atomsprengingene. Året før hisset den gaullistiske presidenten Jacques Chirac på seg internasjonale protester og boikott av franske varer gjennom en siste runde med prøvesprenginger i Stillehavet.

I TILLEGG TIL miljøkonsekvenser har prøvesprengningene hatt store konsekvenser for helsetilstanden hos både lokalbefolkningen og de som arbeidet under sprengningene. I en rapport fra 1997 anslo det amerikanske kreftforskningsinstituttet at sprengningene kan ha gitt 120.000 tilleggstilfeller av kreft bare i USA. Samtidig har miljøorganisasjonen IEER anslått at antallet kreftrelaterte dødsfall er rundt 170.000.

I Frankrike finnes det ingen offisielle studier av omfanget. En studie veteranorganisasjonen AVEN har fått gjennomført blant egne medlemmer, gir likevel et innblikk i problemene, selv om det på ingen måte er fullstendig: I studien konkluderes det med at 35 prosent av veteranene har utviklet forskjellige typer kreft, en langt høyere andel enn for befolkningen som helhet. 40 prosent av de som har fått kreft er i dag døde. 82 prosent oppgir at de har fått andre typer sykdommer, ofte har de kommet i ung alder.

I en rekke land har skader etter sprengningene ført til erstatningskrav. Siden 1990 er slik erstatning blitt gitt i USA. Men altså ikke i Frankrike.

FORSVARSMINISTER HERVÉ MORIN har varslet at 10 millioner euro øremerkes på forsvarsbudsjettet til utbetaling av erstatning det første året. Bevisbyrden skal dessuten ikke ligge hos veteranene, det er myndighetene som må bevise at eventuelle helseproblemer ikke har sammenheng med prøvesprengningene. Et uavhengig utvalg settes ned for å vurdere erstatningskravene.

Selv om veteranene er fornøyde med innrømmelsene fra den franske staten, er de avventende før parlamentet skal få på plass en erstatningslov i juni.

— En dårlig lov er verre enn ingen lov, sier Masson. Hans tillit til den franske staten er tynnslitt.

Frykten er blant annet at man skal ende med en lov som ikke går langt nok, som vil sikre erstatning for bare en liten del av veteranene.  Masson hevder imidlertid at de har støtte for sin sak ikke bare fra opposisjonen i parlamentet, men også fra en stor andel parlamentarikere fra det gaullistiske regjeringspartiet UMP.

Uansett vil loven ifølge Masson være utilstrekkelig.

— Den omfatter ikke lokalbefolkningen der bombene ble sprengt, sier veteranen.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.