Fire tv-profiler. Fire inspirasjonskilder. Les mer:
Dorthe Skappel
Ravi
Linn Skåber
Sturla Berg-Johansen

 — Det er et svært show, midt i The Big Apple, med et stort publikum. Og midt oppi det hele sitter denne rare fyren og er seg sjæl, tuller og kaster manuskortene.

Det hender Ivar Johansen, også kjent som Ravi, får beskjed av innspillingslederne for «Landeplage» om å «trenge gjennom skjermen». Da tenker Ravi på tv-

legenden David Letterman (62), som har underholdt et etter hvert gigantisk publikum i USA og internasjonalt siden 1982. I «The Late Show with David Letterman», som produseres av CBS i det berømte Ed Sullivan Theater i New York, dyrker Letterman sin harselerende og særegne humor hver kveld.

Han sparrer med kapellmesteren Paul Shaffer, intervjuer Hollywood-stjerner og toppolitikere, forteller vitser og introduserer innslag som «Stupid Pet Tricks» og «Will It Float?» Sistnevnte går ut på, nettopp, å slippe forskjellige gjenstander ned i vann for å se om de flyter.

— Det er favorittinnslaget mitt, sier Ravi.

— «Will It Float?» er en helt dustete idé, og jeg elsker det. Letterman oppfører seg iblant som en unge. Innslagene i showet hans er preget av veldig mye staffasje og minimalt med innhold. Alt står på sjarmen og humoren.

— Hva er det som gjør at Letterman skiller seg ut?

— Han er veldig særegen, og samtidig er han på samme nivå som dem han snakker med. Det blir et likeverdig møte, enten han snakker med Rupert i deli-en nede på gata eller Tom Cruise. De høres ut som om de snakker slik vi ville snakket om været.

— Letterman er voldsomt begeistret for Hollywood-stjernene, og det er ikke måte på hvor vakre og talentfulle de er når han snakker med dem. Blir det litt servilt?

— Han er veldig Hollywood-vennlig, og jeg synes nok ikke intervjuene er den beste delen, medgir Ravi.

— Det er som regel da jeg går og lager mat. Men ingen annen løsning ville funket. Han snakker ofte negativt om autoriteter og var kritisk til Bush og Cheney, men også det var på hans lettbeinte måte. Det er alltid upretensiøst.

De siste åra har Ravi selv fått føle på hvordan det er å komme inn i stuene til folk. I NRKs «Landeplage» utforsker han norske poplåter som har truffet en nerve i det norske folk, som «Neste sommer» og «Nei, så tjukk du er blitt». Han ble langt mer involvert enn planlagt.

— Jeg ble egentlig bedt om å være med på et prosjekt som skulle ta to uker, sier mannen som nå er programleder på tredje året.

— Men så ble jeg bitt av basillen og begynte å legge meg opp i produksjonen. Til sist lå jeg våken om natta og lurte på hvordan programmene skulle rundes av.

Når han nå hører fra publikum, er det ikke fra fjortenåringene som hoppet opp og ned til hans egen landeplage, «Utadæsjælåpplevelse».

— Jeg føler intensiteten har avtatt. Fanskaren har steget i alder, sier Ravi.

— Det hender pensjonister kommer bort, klapper meg på skuldra og går videre. Det synes jeg er flott. Så lenge jeg har jobbet, har jeg vært opptatt av kommunikasjon. Jeg spør besteforeldrene til kona om de skjønner hva vi snakker om på «Landeplage». Når vi forteller om TNT, gjør vi det fra bunnen av.

— Er du en ekshibisjonist?

— Hvis jeg merker at noen nærer interesse for meg fordi jeg er på tv, blir jeg aggressiv. Det jeg er mest opptatt av er at produktet skal være godt. Jeg kan ikke bare slenge masse rødt hår på skjermen.

Mannen med det ildrøde håret kan også bli aggressiv

i møte med tv-virkeligheten anno 2009.

— Det meste på tv er møkk, sier han.

— Reality-tv har jeg problemer med å takle. Det finnes programmer som er bra, som «Koht i familien». Men de store internasjonale formatene er grusomme.

Han sverger på at han har gitt programmer som «Robinsonekspedisjonen» og «Idol» en sjanse.

— Men jeg blir bare i dårlig humør av det. Jeg setter pris på flat struktur og har ikke noe problem med at alle skal være på tv. Men det må være lov å be om at folk skal være en smule forberedt. At de har tenkt seg om i tre sekunder.

Ravi setter selv pris på møtet med intervjuobjektene.

— Min rolle er å være på lag med intervjuobjektet. Jeg liker å være der tidlig, ta dem i hånda, starte praten. For meg er ingen spørsmål for dårlige, ingen svar for dumme.

Kanskje er det nettopp den samme følelsen av genuin hygge som gjør at den tv-skeptiske programlederen stadig benker seg for å se en høy mann med briller og litt for kort, grå dress og høre på småpratingen hans.

— Jeg får inntrykk av at noe av det viktigste for David Letterman er ærlighet. Det er fint å ha med en som Paul Shaffer. Jeg liker å høre latteren hans i bakgrunnen når Letterman forteller vitsene sine. For dem er det ikke jobb, det er en livsstil.