Den lille jentas håndskrift. Hun har fortsatt den gamle dagboka liggende hjemme. Slagene stoppet da hun var 14.

—I dagboka skriver jeg at jeg ble slått og at jeg synes det var veldig nedverdigende. Jeg tror kvinner slår på en annen måte enn menn, det var ikke slag jeg begynte å blø av, det var «lusinger», som vi sier på bergensk.

Nina Karin Monsen er grå i håret nå, og bildene fra den gangen er i svart-hvitt. Øynene er strålende grønne.

—Mor ble veldig fort sint, hun var ustabil. Noen mennesker liker å kjefte, de får energi av det, de kan bruke sin aggresjon og raseri på noe og få det litt lettere etterpå.

Dagboka forteller om en vanskelig barndom. All flyttingen, brødrene, balletten hos Søstrene Brynhildsen og bøkene hun elsket, bøkene hun aldri fikk nok av. Og dagboka forteller om slagene. Hun kan se akkurat hvilken dag moren sluttet å slå henne.

  Hun er visst djevelen. Det er en mann som skriver det til henne. På tirsdag fikk hun Fritt Ord-prisen, men siden tildelingen ble kjent for tre uker siden, har hun blitt landets mest omdiskuterte kvinne. Kampen mot likekjønnet ekteskap har fått skjellsordene til å hagle og Monsen er ikke typen som er redd for å dele av sin egen bensinkanne med argumenter.

Det har resultert i overskrifter av typen «Lesbiske får handikappede barn» og «Ingen ønsker seg homofile barn». I dag morges ringte en fremmed kvinne og ville anmelde henne til politiet.

—Jeg gadd ikke høre på henne, jeg bare la på røret. Disse menneskene har vel sine egne problemer og tar det ut på meg, konkluderer hun og retter på det store sjalet rundt halsen. Hun bestiller rekesmørbrød.

Nina Karin Monsen har funnet veien inn fra en av Bergens første sommerdager og vagget rolig opp de teppelagte trappene og ned den mørke gangen som leder inn til en halvmørk, stille hotellrestaurant. Det norske flagget bølger sakte i vinden utenfor vinduet.

—Det er jo veldig merkelig. De homofile vant kampen om ekteskapsloven. Jeg har tapt. Og de vant med stort flertall og feiret det til og med på operataket som det var en fotballkamp. Jeg ser ikke problemet deres.

En av Monsens argeste motstandere, Kim Friele, leverte prispengene sine tilbake da det ble kjent at også Nina Karin ville få Fritt Ord-prisen. Monsen smiler skjevt og rister oppgitt på hodet:

—Jeg vet ikke hva jeg skal si? Det er en sånn rar, hatefulle og aggressiv tone i det. Hvilke forbrytelser har jeg gjort mot henne? De er bare rasende for at noen fremdeles ikke er lydige. Men hva venter de seg i et demokrati?

—Bør ikke du av alle egentlig tåle denne kritikken?

—Ingen skal tåle noe annet enn det som er rettferdig, enn det som er sant om en person.

—Du føler deg jaktet på?

—Ja, pressen har liknet hyener, men jeg har også fått e-post og tekstmeldinger som bare er støttende og positive. 300 stykker.

—Hva tenker du om at Friele har blitt drapstruet?

—Det har jeg blitt også.

  Bombene regnet over Bergen da Nina Karin ble født midt under andre verdenskrig. Av en eller annen grunn ble hun døpt, selv om begge foreldrene var svorne humanetikere. Men konfirmert ble hun aldri. Hun var datter av en sjakkelskende, tenksom revisor og en hjemmeværende mor, nest eldst i en søskenflokk på fire. Og etter hvert stilnet bombingen, krigen tok slutt. Nina Karin skrev dagbok.

—Mine foreldre var nok strengere enn det som var normalt.

—Var du redd dem?

—Nei, men jeg var bekymret for dem. Jeg synes de hadde det trist. Mor hadde store psykiske problemer. Det hadde nok far også, men han klarte seg greit lenge. Det er alltid en ond sirkel: Når én i en familie begynner å få alvorlige problemer, påvirker det alle. Dessuten tror jeg de fleste familier som opplevde krigen fikk en del problemer etterpå, det var angst og fortvilelse. Far var veldig redd for gjeld og vi leide alltid steder å bo fordi han ikke turte å eie. Det ble mye flytting.

Byen ble bygget opp igjen, gatene ryddet, husene reist og malt. Nina Karin var flink på skolen, en lydig pike som aldri gjorde noe galt og hun forsvant inn i bøkene, til de store forfatterne, til andre verdener.

—Jeg fikk mye kjeft hjemme fordi jeg leste bøker. Kanskje skulle ikke jenter gjøre sånt? Du kan vel si jeg lærte en del om urettferdighet hjemmefra.

Da hun ble 19, flyttet hun ut.

—Jeg syntes det var på tide, men mor tilga meg aldri at jeg hadde flyttet hjemmefra. Selv da hun var 85, kunne hun anklage meg for det. Hun likte å ha kontroll over barna sine. Det var ikke så lett å ha kontroll over meg.

  Det er fem år siden hun kom hjem til Bergen. Foreldrene er døde. Far døde tidlig, lillebror også, han ble bare 40. Tvillingsøsteren har hun lite kontakt med. Grunnen til at hun vendte hjem, var storebror. Han er psykisk funksjonshemmet og Nina Karin ville være nær ham når han nå begynner å bli gammel. Stort sett hver dag tar hun turen og besøker ham, holder ham med selskap, i aktivitet. Hun har kjempet for at han skulle få beholde jobben ved verkstedet der han jobber utover pensjonsalderen, det har virket. Hun sier han elsker jobben sin.

  —Jeg ville ikke at han skulle være alene med Bergen kommune. Da kan man bli veldig alene. Jeg bestemte meg for at han skulle føle seg trygg som gammel, få gode år. Og folk sier dette er uselvisk, men det er faktisk slik at det er så godt å være sammen med ham, at jeg alltid føler meg bedre når jeg har vært hos ham. Han stråler, sier Monsen og smiler, før hun titter ned på klokka.

Hun skal snart besøke bror på sykehuset. At han har slitt med sykdom midt i denne perioden, har gjort tilværelsen enda mer kaotisk.

—Selv har du klart deg nokså bra gjennom en vanskelig oppvekst?

—Det er mange som klarer seg gjennom store påkjenninger. Jeg tror ikke du kan klare deg uten å ha det veldig vondt, men det går an å klare seg uten å bli forstyrret av det. Hadde jeg blitt prostituert, så hadde alle sagt «jo, det skjønner vi godt, sånn som hun har hatt det», men det er en årsakstenkning som er nesten mekanisk. Det blir helt feil.

Monsen slipper klokka inn under ermet igjen, fester blikket.

—Det er jo noe jeg av og til får kjeft for, jeg sier at folk kan velge. Jeg vet at folk kan velge.

  I restauranten har rekesmørbrødet kommet på bordet og Monsen får i seg noen kjappe biter. En liten stund er det ingen fare for at ord som rugekasse, avlsstut og en og annen Hitler-referanse skal komme trillende ubekymret ut av munnen hennes.

—I likhet med menn kan jeg formulere meg skarpt, men når menn gjør det, beundres de for sin formuleringsevne, mener Monsen.

Motstanderne hennes slår gjerne tilbake.

—Har du fått med deg hva du blir kalt?

—Du mener heks og djevel og demonisert? Ha-ha-ha, svarer Monsen og fnyser.

—Hva er verst å høre?

—Det verste er at folk er ute etter å hate noen. Uten grunn. Det gjør meg redd.

—Har du noe hat mot noen?

—Jeg lever uten nevneverdig hat. Men det irriterer meg når de lyver om meg, selv om jeg forstår at dette er elitegrupper som ikke vil miste makt. Hadde det vært gjort spørreundersøkelse der spørsmålet var «Mener du at et barn kan klare seg bra uten en far?» eller «Mener du at en barn bør ha en far og en mor», så tror jeg de fleste mennesker mener et barn bør ha en far og en mor, noe som også står i FNs barnekonvensjon, som Norge har underskrevet. Jeg tror jeg representerer flertallet, selv om media framstiller det annerledes.

—Du blir kalt «nedsettende» og «krenkende».

—Det er jeg ikke.

—Hva med «arrogant»?

—Nei. Eller jo, det er jeg sikkert av og til. Men ikke vanligvis.

—Er du homofiendtlig?

—Hvis de nå står fram med dette voldsomme kravet om å lage planlagte farløse og morløse barn, og det blir mange som gjør det, så kan det godt tenkes jeg blir homofiendtlig.

  Nina Karin Monsen puster rolig gjennom nesa. Hun lener seg godt tilbake, fyller stolen.

—Jeg har vært med i så mange debatter og har ofte opplevd at det kommer et raseri når man skal begynne å tenke moralsk. Det er selvfølgelig mange som skammer seg over ting de har gjort og vært med på. Bare det å begynne å tenke moralsk, er nok til at du får samvittigheten fram.

Hun får tak i en tannpirker fra den vesle skåla på bordet, og titter ned på gata utafor vinduet. En liten unge løper rundt fontenen.

—Mennesker vet om seg selv hva de har gjort. At Anne Holt er rasende for eksempel. Lesbiske kan plages med dårlig samvittighet resten av sitt liv i forhold til at de har laget farløse barn.

—Tror du Anne Holt har dårlig samvittighet?

—Ja.

—Hun ber Fritt Ord skamme seg?

—Hun har jo vært justisminister, hun er forfatter, hun er vant til å behandle ord og hun burde vite hvordan å gjøre det.

—Hun skriver du erklærer krig mot barn?

—Ja, hva slags barn da?

—Hva mener du med det?

—Jeg tror det er vanskelig for dem som har laget et farløst barn å erkjenne hva de har gjort. I stedet for å se at de har krenket sine barn, så er det mye mer praktisk å forestille seg at det er jeg som gjør det. Jeg får en syndebukkrolle for dem og det trenger de. Alle trenger jo syndebukker innimellom.

—Hva består krenkelsen av barnet i?

—Det er mitt synspunkt, og det deles av de fleste, at mennesket ikke er slaver. Hadde man innført slaveri, ville alle vært enig at det var krenkende. Ikke nødvendigvis fordi slavene hadde det dårlig, noen slaver hadde det veldig dårlig, men det var ikke grunnen til at man opphevet slaveriet. Man mente det var uverdig å være en som kunne selges og kjøpes. Slaven er en vare, en ting. Et planlagt farløst eller morløst barn er i alle fall en halv ting, det er et halvfabrikat. Du kjøper egget, sæden, du kjøper halvparten av genene til barna, gener som er håndplukket av disse bankene.

—Hvordan blir det for disse barna å få lese en dag at de er kalt «halvfabrikater»?

—Jeg prøver bare å gjøre det veldig tydelig hva som skjer. Det er det samme man gjør i dyreavl, ikke sant? Man skaffer god sæd, man behandler med sprøyte på den måten de gjør det. Det er akkurat det samme. Alle mener det er helt ok at hundevalper og kattunger ikke kjenner faren sin. Disse barna blir fratatt en del av sin bevissthet, de vet ingenting om sin egen far.

  Studietida i Oslo skulle føre henne inn i kvinnebevegelsen og opp på barrikadene. Hun var en vakker ung dame, toppstudent, men slet med å bli tatt alvorlig i det akademiske miljøet.

—Jeg opplevde mye fordommer og seksuell trakassering da jeg var student. Hender på låret under forelesninger, plutselige omfavnelser, kommentarer om utseendet, forteller Monsen.

  Da hun fikk 1,8 på eksamen, fikk hun vite at hun hadde en «mannlig hjerne». I 1969 ble hun den første norske kvinne med magistergrad i filosofi.

—Jeg opplever ofte at noe bør sies. Det som alle vet er sant, men ingen tør å si. Det ligger et slags krav i det. Det kan ødelegge din karriere hvis du sier ifra hva du mener om likekjønnet ekteskap, og jeg tror mange rundt omkring på universitetene ville fått problemer hvis de fortalte hva de egentlig mente om denne loven.

—Hva gjør det med din karriere?

—Jeg har opplevd at det blir færre og færre anmeldelser av bøkene mine, og de som kommer er sære og underlige og ute etter å ta meg. Sånn sett går det ikke så veldig bra, men jeg fortsetter å tenke og skrive om de spørsmålene som opptar meg.

—Er du lykkelig?

—Jeg er faktisk veldig lykkelig. Min bror gjør meg lykkelig, han er et fantastisk menneske.

—Noen lurer på om du i det hele tatt har venner?

—He, he, he! Ja, jeg har mange gode venner.

  Det er tomt her inne. Familien på bordet ved siden av har gått. Kelneren rydder forsiktig vekk etter dem, og forsvinner tilbake mellom bordene der de store vinduene reflekteres i renvaskede glass og blankpusset bestikk.

—Var din egen barndom grunnen til at du selv valgte å ikke få barn?

—Det er et innviklet spørsmål. Én grunn er at jeg synes barn skal ha det skikkelig godt når de først kommer til verden. De skal ha foreldre som er forberedt på å ta imot dem og som kan oppføre seg uselvisk, og for eksempel legge karrieren på hylla den tid det er nødvendig. Jeg oppfattet ikke meg selv som en som kunne la være å gjøre det jeg gjorde, nemlig å tenke, reflektere og holde på med alle de tingene der. Jeg hadde alltid gjort det. Dessuten ville jeg ha en mann som kunne være en skikkelig far også, så jeg anså at det kunne være like greit å la være, sier Monsen og pauser.

Hun har vært gift med jussprofessor Helge Johan Thue i over 30 år. De var gift på hver sin kant da de møttes på en konferanse og ble forelsket. De valgte å ikke få barn, og Nina Karin forteller at hun aldri har følt det som noe hun var nødt til. Ute vrimler det av mennesker, på denne siden av glasset er det stille.

—Har du tenkt over hva slags mor du ville blitt?

—Vi lærer jo å være mor eller far av våre egne foreldre, så jeg fryktet å bli så kontrollerende og overgripende som min egen mor var.

Kelneren kommer tilbake, legger kniver og gafler i perfekte vinkler.

—Hvis jeg hadde funnet ut at jeg ble det, så ville jeg fått skrekkelige problemer med meg selv. Kanskje jeg var redd for å oppdage det? Det har vært den store skrekken: Å gjenkjenne noe slikt.

  —Vet du hva? Jeg har aldri syntes det er så veldig interessant med homofili og heterofili og sånt.

Skyggene dekker snart hele gata under oss, vi er to timer inn i intervjuet og tonen er annen. Monsen blåser oppgitt ut i lufta:

—Det er ikke det jeg er opptatt av når jeg er sammen med mennesker. Folk generelt er jo ikke så opptatt av det. Det er først når de homofile skal sette det så veldig på dagsordenen og alt bare skal handle om dem, det er da det blir vanskelig.

Tannpirkeren ligger på den krøllete emballasjen. Hun stryker fingeren over den hvite duken.

—Det er noen homofile som går rundt og sier de er stolt av det. Jeg har aldri hørt noen heterofile gå rundt og si at de er stolte. Det er jo ikke sånt vi er stolt av det. Er det det?

—Som en undertrykt gruppe over lang tid, har de kanskje hatt et behov for å markere sin frihet?

—Noen mennesker opplever et tungt og strevsomt liv. Det har jeg også opplevd. Noen har det vanskelig og det er bra at det blir snakket om. Men å si at ei hel gruppe mennesker har hatt det vanskelig, det må jo være feil. Livet er faktisk ganske vanskelig for ganske mange. Kanskje det er like vanskelig å være heterofil som å være homofil?

  Siden hun var liten jente, har hun alltid trodd at det finnes noe åndelig, en skaper, en sjel. Foreldrene mente det var overtro, men Nina Karin tror på Gud. Hun går sjelden i kirka og er ikke medlem av statskirka. Hun sier hun trenger et fellesskap, et sted der hun kan få være et åndelig menneske. Hun skal finne det, når alt dette er over.

—Hvordan er ditt gudsbilde?

—En som skaper og vedlikeholder, som rydder og rengjør og som gjør en stor innsats, som trøster, hjelper og frelser og svarer på bønner. For meg er gud en meget forståelsesfull far. Og det å ta far fra barnet, er det samme som å ta Gud fra Jesus.

—En forståelsesfull far overfor homofile også?

—Selvfølgelig. Alle er Guds barn enten de vet det eller ikke.

  Mannen hennes venter i bilen. Måkene kaster seg lydløst rundt hushjørnene og forsvinner ut på torget. Det kryr av mennesker.

—Jeg tenkte litt på å bruke prispengene på en stiftelse eller noe slikt, noe som har med moral og menneskesyn å gjøre, sier hun og pakker sammen tingene sine.

—Og så trenger vi litt penger til rettssaken min mann og jeg skal føre. Vi vil få befestet om vårt ekteskap er gyldig ettersom vi ikke har samtykket til den nye ekteskapsloven. Jeg kommer aldri til å se på den loven som noe annet enn absurd galskap. Aldri, gjentar hun og forsvinner ned den mørke gangen, over det blankpolerte gulvet og ut i kveldssola til lyden av fontener og barn og fugler.

—Den saken skal kjøres hele veien, den kan gå til Strasbourg eller til FNs menneskerettighetskomité. Der sitter for øvrig Iran og Libya og da vinner vi. He-he.

  magasinet@dagbladet.no