Han kommer inn på Grand Café i Oslos paradegate. Velursjalet feier rundt dressjakka, han småløper og er?... sur?

Visst smiler han, et sånt konfirmasjonssmil — en svak, anstrengt bue —, rekker fram hånda og unnskylder at han er sein, han måtte gjøre et radiointervju på veien. NRKs representant, hun som om en halv time skal nappe ham i ermet og si at han må videre til nytt intervju og nye prøver, kommer bak, vennlig hun også, men hva er det med Per? Han pratsomme, rause og joviale, han som har gjenskapt det norske folks Grand Prix, samlet ordentlige artister og gjort at vi igjen kan skrike at vi elsker det.

Sur? Han forsøker ikke å skjule det engang.

— Det er en tredjeperson å forholde seg til: media. Noen ganger blir jeg lei av meg sjøl. Jeg er et mye mer komplekst menneske enn det jeg blir framstilt som. Den personen som er på tv, er endimensjonal. Å være «GP-Per» er topp det, men idet den figuren blir et problem for meg, må jeg bli kvitt ham.

— Hvordan er Per, da?

— Sympatisk, hjemmekjær, sosial, jovial — og litt harry.

Egentlig er det ikke på egne vegne han er irritert. Som han sier: «Mitt liv er akkurat det samme om jeg får terningkast én, seks eller 14.» Nei, han er sur på grunn av et avisoppslag om en av artistene hans, «men det ikke noe å skrive om, har dere sett buffeten?». Vi skal lære at Per Sundnes er en fyr som lett kaster sorger over skuldra.

— Her er det gammeldags mat, sånne fine, ordentlige smørbrød, jeg er litt old school, jeg. Og tenk, i hjørnet der — der! — satt Ibsen.

«Reservert for dr. Ibsen» står det på et skilt ved inngangen. «Henrik Ibsen besøkte Grand Café to ganger daglig, formiddagen kl. 12 1/2 til 2 og ettermiddagen kl. 6 til 7 1/2. Her satt han med sin seidel og avis.»

Ibsen, Bjørnson, Jæger og Krohg. Hit kom norske kunstnere og bohemer for et hundreårsskifte siden, hjemvendt fra Rom, Paris og München. I dag er Grand et sted der du høflig blir anmodet om å henge av deg jakka i garderoben, et sted med hvite duker og gulldetaljer på søylene. Like fullt er det en møteplass for alt fra turister til ungkarsgjenger, studenter og dameklubber — et knippe middelaldrende kvinner med ordnede frisyrer og nylakkerte negler har fått rødvinsglassene fylt opp inne i kroken.

Per Sundnes er velsignet med vindusbord.

— Her kan man sitte og se utover hovedgata. I andre byer er det bare Porsche og Ferrari som får sånne lokaler — dette er porsche hjørnelokaler, man må jo ha bord her på 17. mai! Det koster ingenting, du må bare bestille to år i forveien, men folk tror du er kongen på haugen når du inviterer.

Han har hentet et rekesmørbrød og et karbonadesmørbrød. Karbonaden går først, sammen med suragurker, brunkokt løk, Pepsi max og traktekaffe med melk.

— På nasjonaldagen er det vel sjampanje til frokost?

— Selvfølgelig! Det er deilig! Forrige 17. mai sa samboeren min: «Jeg er så glad, Per!» «Ja, »svarte jeg, «du blir jo glad av å drikke sjampanje!» Men jeg bruker det bare til fest, jeg er litt gammeldags sånn.

Kakebordet er en paviljong av krem og melis, bær og sjokolade. Napoleon, Kvefjord og Tosca, de er her alle sammen. Sundnes styrer unna. Han baker selv.

— Er kakene for dårlige her, synes du?

— Å nei, jeg er ikke kresen. Når folk henger seg opp i det som er feil når de er ute et sted, blir jeg lei.

Han lyser opp:

— «Si meg hva du baker, og jeg skal si deg hvem du er.» Den største glede, det største du kan gi til noen, er å bake til dem.

— Vet du at det finnes hjerteformede kakeformer?

— Hallo?!

Det lyser «amatør» bak brillene.

— Til bursdagen til samboeren min bakte jeg en så høy hjertekake i rosa. Den hadde fire forskjellige bunner: nøttebunn, sukkerbrød, gulrotkake og sjokoladebunn, med marsipan, vanilje, after eight og romkrem i lagene imellom — og ostekrem med konjakk. More is more, sier nå jeg.

Per Sundnes er som verten i tv-serien «Livet med Larkins», den britiske familien som alltid samlet seg rundt bord som bugnet av mat og latter. Han synes livet er på sitt beste når han kan samle venner, familie eller naboer — minst tre ganger i uka står døra i sentrumsleiligheten åpen.

—?Det må jo ikke være fest hver gang, man kan servere suppe og be folk gå hjem etterpå. Bare én ting: Folk kan komme for seint, men de må faen ikke komme for tidlig! Og ingen alkohol på hverdager.

— Du er litt gammeldags der?

— Ja!

Kvelden før den norske Grand Prix-finalen haddehan hele bøtteballetten — 25 artister, korister og kulissearbeidere — hjemme hos seg. En kompis tente stearinlysene, Polet fikset han selv.

— Herregud, var ikke det litt stress?

— Nei, artistene ble jo så glade for å komme! Tenk, de kom fra hele Norge og skulle bo på hotell?... Nei, huset der man bor, det skal brukes.

Han er av dem som ser på dagsplanen, konstaterer at den er smekkfull, for så å klinke inn et par avtaler til. Som pusterom.

— Sånn som denne lunsjen. Jeg må jo spise likevel! Jo mer travel jeg er, jo mer finner jeg tid til å koble av. Men jeg kan også være lat.

Når jeg er ferdig med Grand Prix, skal jeg ligge en hel dag i senga, fra morra til kveld.

Romanen «The Magus» av John Fowles får ham til å glemme tid og sted. Han ler av britiske tv-serier som «The Office» og «Little Britain», tømmer hodet med et stykke på Nationaltheatret og tar en timeout med en tur til Nepal. Så er det hytta på Øyerfjellet ved Hafjell — «den totale fred og ro — den blinker der i enden av tunnelen».

— Men egentlig er det bare å ta en telefon til mamma, så slapper jeg av. «Jeg har no måka snø,» sier ho, og så er alt som det skal være.

— Hva sliter deg ut?

— Jeg er aldri sliten.

— Aldri?

— Deprimert, møte veggen — bank i bordet — jeg vet ikke hva det er. Jeg har verdens beste rådgivere. Er jeg stressa, er det bare å ringe til Anne Lindmo (tidligere kollega i «Store Studio») eller hente Anbjørg Sætre Håtun, som bor rett over gangen.

Faren hans fikk et hjerteinfarkt som 42-åring. Heldigvis gikk det bra.

— Du er på samme alder nå?

— Ja, men jeg lever annerledes. Jeg har ikke barn. Foreldrene mine hadde fire.

— Skal du ha barn, da?

— Neikj, erru gæren! Alle andre har jo barn! Jeg passer dem, får et «quick fix», og er ferdig med det. Jeg er barnekjær, altså, men tenk på alle plassene jeg skal reise til, jeg kan jo ikke ha med unger? Dessuten er jeg et barn selv.

Det er tjue minutter siden NRKs representant hevet øyebrynene og sa at nå, nå, må de gå. Sundnes sier at folk som henne gjør dagene hans stressfri, hvis ikke ville han blitt sittende til «the fat lady sings». Han er på glid nå, forteller om hvor ekstatisk deilig det er når mannen Tore resiterer «Peer Gynt» på hytta, deklamerer at livet er en fest, det finnes aldri en dag som ikke kan nytes, men obs: folk er altfor opptatt av å leve på toppen hele tida.

— Men, siden dette skal handle om søndagslunsj, lurer du kanskje på hva jeg gjør på en søndag?

Reporteren, kommentatoren, programlederen — og læreren — er vant til å ta regi.

— Jeg kan for eksempel gå på jazzbrunsj her på Grand, det er bobler i jazz?...

— Jeg tror du må gå nå.

— Ja!

Han klemmer Peter, hovmesteren som sørger for at han får vindusutsikt på nasjonaldagen, og småløper ut av døra.

Seinere sender vi en mail:

— Du er klar over at du ikke får feiret 17. mai på Grand i år?

— Det går helt fint, tradisjoner er til for å brytes. Jeg tror vi skal få det festlig i Moskva.

Denne saken står på trykk i dagens utgave av Søndag. Vil legger ut noen av sakene fra bilaget på nett, og du finner dem på db.no/sondag.

mho@dagbladet.no